De lange tekstene

Tevijjasutta

13. Om dem som kjenner de tre vedaer

Slik har jeg hørt det:

En gang Mesteren var på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, kom han til en av Kosalas brahmanlandsbyer som het Manasakata. Mens han var der, bodde Mesteren i en mangolund ved bredden av elva Aciravati, nord for landsbyen.

På den tiden var det mange rike og lærde brahmaner som oppholdt seg i Manasakata, både Canki, Tarukkha, Pokkharasati, Janussoni, Todeyya og flere andre rike og lærde brahmaner.

Så hendte det en dag at de unge brahmanene Vasettha og Bharadvaja var ute og spaserte, og kom til å diskutere hva som var den rette vei og hva som ikke var det. Vasettha hevdet at den eneste rette vei som førte fram til forening med Brahma var den veien Pokkharasati hadde forklart. Bharadvaja, derimot, mente at det var Tarukkha som hadde pekt ut den eneste rette vei til Brahma.

Dette gikk de og diskuterte, men ingen av dem greide å overbevise den andre om hva som var rett. Da sa Vasettha:

«Men hør her, Bharadvaja! Filosofen Gotama Sakyasønn, som har utgått fra Sakyaklanen, bor i en mangolund ved bredden av elva Aciravati akkurat nå, nord for Manasakata. Og disse lovord har jeg hørt om Gotama: ’Han er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.’

Skal vi gå og legge fram dette spørsmålet for ham, og høre hva han har å si om denne saken?»

«Ja, det gjør vi,» svarte Bharadvaja.

Så gikk de to unge brahmanene og oppsøkte Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Vasettha:

«Mens vi var ute og spaserte, kom vi til å diskutere hva som var den rette vei til Brahma, og hva som ikke var det, Gotama. Jeg hevdet at den veien som Pokkharasati forklarer er den eneste rette veien til forening med Brahma, men Bharadvaja hevdet at det er den veien som Tarukkha forklarer, som er den eneste rette vei til Brahma. Så nå er vi altså uenige og meningene er delte, Gotama, og hver holder på sitt.»

«Så du sier altså at Pokkharasatis vei er den rette, mens Bharadvaja sier at Tarukkhas vei er den rette. Men hva er dere egentlig uenige om, Vasettha? Hvorfor er det delte meninger og hvorfor holder hver på sitt?»

«Det er spørsmål om hva som er den rette vei og hva som ikke er det, Gotama. Det er jo så mange brahmaner,—både Addhariya-brahmaner, Tittiriya-brahmaner, Chandoka-brahmaner, Chandava-brahmaner og Brahmacariya-brahmaner,—og alle doserer de forskjellige veier og metoder. Kanskje alle disse veiene fører fram til Brahma? Kan det være som mange forskjellige veier som fører fram til den samme byen og møtes der, Gotama? Det kan godt hende at alle disse forskjellige veiene fører til Brahma.»

«Sier du at alle fører fram, Vasettha?»

«Ja, jeg sier at alle fører fram.»

«Mener du virkelig det?»

«Ja, Gotama.»

«At de alle fører fram?»

«Ja, det mener jeg.»

«Men si meg, Vasettha, blant alle disse brahmanene som kjenner de tre vedaer, finnes det en eneste brahman som har sett Brahma med egne øyne?»

«Nei, Gotama, det finnes det ikke.»

«Eller har kanskje læreren til en av disse vedakyndige brahmanene sett Brahma med egne øyne?»

«Nei, Gotama.»

«Har kanskje læreren til læreren til en av disse vedakyndige brahmanene sett Brahma med egne øyne?»

«Nei, Gotama.»

«Eller har noen av disse vedakyndige brahmanenes lærere opp til sju generasjoner tilbake sett Brahma med egne øyne?»

«Nei, Gotama.»

«Men hvordan var det, Vasettha? Brahmanenes gamle seere Atthaka, Vamaka, Vamadeva, Vessamitta, Yamataggi, Angirasa, Bharadvaja, Vasettha, Kassapa og Bhagu, som forfattet og overleverte de samlingene av tekster, vers, sanger og uttalelser som brahmanene nå til dags resiterer, framsier og leser,—sa disse seerne kanskje at de så og visste hvor Brahma befinner seg, hvor han kommer fra og hvor han går hen?»

«Nei, Gotama.»

«Da er det altså slik at ingen av disse vedakyndige brahmanene eller deres lærere opp til sju generasjoner tilbake har sett Brahma med egne øyne. Og ingen av de seerne som forfattet brahmanenes eldste tekster kunne si at de selv så og visste hvor Brahma befinner seg, hvor han kommer fra og hvor han går hen. Det vil med andre ord si at disse vedakyndige brahmanene i virkeligheten sier at de vil vise veien til noe som de ikke har sett og noe som de ikke kjenner. Og dette er den eneste rette vei til Brahma, sier de.

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke disse vedakyndige brahmanene uttaler seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, kommer disse vedakyndige brahmanene med nokså tåpelige uttalelser.»

«Ja, det er jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.

Det er som en rekke blinde mennesker som leier hverandre, Vasetta. Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Disse vedakyndige brahmanene er akkurat som disse blinde: Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Det som disse brahmanene sier, er jo bare til å le av. Det er bare tomt prat uten mening eller innhold.

Hva mener du om dette, Vasettha? De vedakyndige brahmanene vender seg jo dit hvor sola og månen står opp og går ned, og de tilber, dyrker og lovpriser dem med løftede hender. Kan de se sola og og månen like godt som andre folk kan?»

«Ja, det kan de, Gotama.»

«Så disse brahmanene som tilber sola og månen kan altså se dem like godt som andre kan. Men kan de peke ut en vei som fører til sola og månen? Kan de vise andre veien dit, og si det er den eneste rette veien som fører til sola og månen?»

«Nei, Gotama. Det kan de ikke.»

«Så de kan altså ikke peke ut veien til sola og månen, enda de kan se dem like godt som andre kan. Og likevel sier de at de vet den eneste rette veien til en Brahma som verken de eller lærerne deres har sett i det hele tatt!

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke disse vedakyndige brahmanene uttaler seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, kommer disse vedakyndige brahmanene med nokså tåpelige uttalelser.»

«Ja, det er jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.

Det er som om en mann skulle si: ’Jeg vil bare ha den vakreste piken i landet, det er henne jeg elsker!’ Men hvis noen spurte om han visste hvem som var vakrest i landet, om det var en adelspike, en brahmanerpike, en borgerpike eller en arbeiderpike han elsket og ville ha,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen spurte om han visste hva den vakreste piken i landet het og hvilken familie hun var av, om hun var høy eller middels høy eller småvokst, om hun var sort eller brun eller lys i huden, eller hvilken by eller landsby hun bodde i,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen da sa til ham: ’Hun som du elsker og vil ha, det er altså en som du verken kjenner eller har sett?’,—da måtte han svare ja til det.

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke denne mannen uttalte seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Mannen i dette eksemplet uttalte seg temmelig tåpelig.»

«Nettopp, Vasettha, og det samme er tilfelle med de vedakyndige brahmanene. Ikke har de sett Brahma, og ikke har noen av lærerne deres sett ham. Likevel sier de at de kan vise veien til ham. Det de i virkeligheten sier, er at de vil vise veien til noe som de ikke har sett og noe som de ikke kjenner. Og dette er den eneste rette vei til Brahma, sier de.

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke disse vedakyndige brahmanene uttaler seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, kommer disse vedakyndige brahmanene med nokså tåpelige uttalelser.»

«Ja, det er jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.

«Det er som om en mann skulle gi seg til å bygge ei takterrassetrapp midt i et veikryss, Vasettha. Og hvis noen spurte ham om han visste hvor den lå, den takterrassen som han bygde trapp til,—om den lå i øst, vest, nord eller syd eller om den var høy, lav eller middels høy,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen da sa til ham: ’Den takterrassen du bygger trapp til, det er altså en som du verken ser eller kjenner noe til?’—så måtte han svare ja til det.

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke denne mannen uttalte seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Mannen i dette eksemplet uttalte seg temmelig tåpelig.»

«Nettopp, Vasettha, og det samme er tilfelle med de vedakyndige brahmanene. Ikke har de sett Brahma, og ikke har noen av lærerne deres sett ham. Ikke en gang de gamle seerne som forfattet brahmanenes hellige skrifter sier at de har sett hvor Brahma er, hvor han kommer fra og hvor han går hen. Likevel sier disse brahmanene at de kan vise veien til ham. Det de i virkeligheten sier, er at de vil vise veien til noe som de ikke har sett og noe som de ikke kjenner. Og dette er den eneste rette vei til Brahma, sier de.

Hva synes du om dette, Vasettha? Når det er slik, synes du ikke disse vedakyndige brahmanene uttaler seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, kommer disse vedakyndige brahmanene med nokså tåpelige uttalelser.»

«Ja, det er jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.

Tenk deg at elva Aciravati her var breddfull av vann, Vasettha, med vannstand så høy at kråka kunne drikke rett fra bredden. Så kommer en mann og vil over til den andre bredden. Han vil gjerne over, for han har et viktig ærend der borte. Derfor stiller han seg opp nede ved vannet og gir seg til å be til den andre bredden: ’Kom hit, du andre bredd! Kom hit, du andre bredd!’ Hva mener du om dette, Vasettha? Tror du kanskje at den andre bredden ville komme over hit bare fordi denne mannen ber, bønnfaller, håper og tror det?»

«Naturligvis ikke, Gotama!»

«Nettopp, Vasettha. Men slik er det med disse vedakyndige brahmanene også. De opptrer ikke som det virkelig sømmer seg for brahmaner. De praktiserer derimot slikt som ikke sømmer seg for brahmaner, og tilber Indra, Soma, Varuna, Isana, Pajapati, Brahma, Mahiddhi og Yama. De opptrer ikke som det virkelig sømmer seg for brahmaner, men praktiserer derimot slikt som ikke sømmer seg for dem. Det er utenkelig at disse skulle komme til Brahma etter døden, bare fordi de ber, bønnfaller, håper og tror det.

Tenk deg at elva Aciravati her var breddfull av vann, Vasettha, med vannstand så høy at kråka kunne drikke rett fra bredden. Så kommer en mann og vil over til den andre bredden. Han vil gjerne over, for han har et viktig ærend der borte. Men tror du han greier å komme seg over elva hvis han blir bundet fast med sterke lenker her på denne bredden, og bakbundet med kraftige reip, Vasettha?»

«Nei, Gotama.»

«Nettopp, Vasettha. I den edles disiplin er det de fem sorter sansenytelser som blir kalt lenker og bindinger.

Hvilke fem?

Tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende; tiltalende lyder som øret kan høre …, dufter som nesa kan kjenne …, smaksinntrykk som tunga kan kjenne …, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende—dette er de fem sorter sansenytelser som blir kalt lenker og bånd i den edles disiplin, Vasettha. De vedakyndige brahmanene binder seg til disse sansenytelsene og lar seg beruse av dem, og de henger seg opp i dem og nyter dem fordi de ikke kjenner til de ulempene som følger med dem. De vet heller ikke hvordan de kan gjøre seg fri fra dem.

Disse vedakyndige brahmanene opptrer ikke som det virkelig sømmer seg for brahmaner. De praktiserer derimot slikt som ikke sømmer seg for brahmaner, og de binder seg til disse sansenytelsene og lar seg beruse av dem. De henger seg opp i dem og nyter dem fordi de ikke kjenner til de ulempene som følger med dem, og de vet heller ikke hvordan de kan gjøre seg fri fra dem. Det er utenkelig at disse skulle komme til Brahma etter døden, slik som de binder seg opp i sansenytelser.

Tenk deg at elva Aciravati her var breddfull av vann, Vasettha, med vannstand så høy at kråka kunne drikke rett fra bredden. Så kommer en mann og vil over til den andre bredden. Han vil gjerne over, for han har et viktig ærend der borte. Men tror du han greier å komme seg over elva hvis han legger seg ned på stranda og trekker et teppe over hodet, Vasettha?»

«Nei, Gotama.»

«Nettopp, Vasettha. I den edles disiplin er det de fem hindringer som blir kalt stengsler, hindringer, slør og forheng.

Hvilke fem?

Det er sansenytelsebegjær, motvilje, sløvhet og treghet, uro og bekymringer, og det er forvirring. Disse er det vi kaller stengsler, hindringer, slør og forheng, Vasettha.

De vedakyndige brahmanene blir stengt, hindret, forblindet og holdt tilbake av disse fem hindringene. De opptrer ikke som det virkelig sømmer seg for brahmaner, men praktiserer derimot slikt som ikke sømmer seg for brahmaner. Det er utenkelig at disse skulle komme til Brahma etter døden, slik de blir stengt, hindret, forblindet og holdt tilbake av disse fem hindringene.

Hva sier du til dette, Vasettha? Hva har du hørt gamle og erfarne brahmaner og deres lærere si? Eier Brahma kvinner og rikdommer, eller er han eiendomsløs?»

«Han er eiendomsløs, Gotama.»

«Har han hat i sinnet, eller har han ikke hat i sinnet?»

«Han har ikke hat i sinnet, Gotama.»

«Har han ondskap i sinnet, eller har han ikke ondskap i sinnet?»

«Han har ikke ondskap i sinnet, Gotama.»

«Er sinnet hans rent eller urent?»

«Det er rent, Gotama.»

«Har han fullt herredømme over seg selv, eller har han ikke fullt herredømme?»

«Han har fullt herredømme, Gotama.»

«Men hva sier du til dette, Vasettha? Eier de vedakyndige brahmanene kvinner og rikdommer, eller er de eiendomsløse?»

«De eier kvinner og rikdommer, Gotama.»

«Har de hat i sinnet, eller har de ikke hat i sinnet?»

«De har hat i sinnet, Gotama.»

«Har de ondskap i sinnet, eller har de ikke ondskap i sinnet?»

«De har ondskap i sinnet, Gotama.»

«Er sinnet deres rent eller urent?»

«Det er urent, Gotama.»

«Har de fullt herredømme over seg selv, eller har de ikke fullt herredømme?»

«De har ikke fullt herredømme over seg selv, Gotama.»

«Da er altså brahmanene rike, mens Brahma er eiendomsløs. Men passer disse rike brahmanene sammen med en eiendomsløs Brahma, Vasettha? Harmonerer dette?»

«Nei, Gotama, det gjør det ikke.»

«Det stemmer, Vasettha. Og da er det jo temmelig usannsynlig at disse rike brahmanene skal bli forent med en eiendomsløs Brahma etter døden, når kroppen går i oppløsning.

Og disse brahmanene har altså hat i sinnet, mens Brahma er uten hat. De har ondskap i sinnet, mens Brahma er uten ondskap. De har urene sinn, mens Brahma har et rent sinn. De har ikke fullt herredømme over seg selv, men det har Brahma. Passer disse vedakyndige brahmanene sammen med Brahma, Vasettha? Harmonerer dette?»

«Nei, Gotama, det gjør det ikke.»

«Det stemmer, Vasettha. Og da er det jo temmelig usannsynlig at disse hatefulle, ondskapsfulle, urene og ubeherskede brahmanene skal bli forent med en Brahma som er fri fra hat og ondskap, som har rent sinn og full selvkontroll, etter døden, når kroppen går i oppløsning.

Disse brahmanene går seg vill og synker ned i villfarelser, tross all sin lærdom om de tre vedaer. Og mens de selv tror de er på vei mot en lykkeligere verden, synker de ned i elendighet. Derfor kan man si at disse lærde brahmanene går seg vill i kunnskapenes ørken, de går seg vill i kunnskapenes krattskog, og de blir ødelagt av sine egne kunnskaper.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa Vasettha:

«Jeg har hørt at du vet veien til forening med Brahma, Gotama?»

«Er det ikke så at landsbyen Manasakata er like i nærheten, Vasettha? Det er ikke lang vei til landsbyen?»

«Det stemmer, Gotama.»

«Hva mener du da om dette, Vasettha? Tenk deg en mann som er født og oppvokst her i Manasakata. På vei ut av landsbyen møter han noen som spør ham om veien til Manasakata. Tror du denne mannen som er født og oppvokst her vil nøle eller være usikker når han blir spurt om veien?»

«Nei, naturligvis ikke, Gotama! Når han er født og oppvokst her, kjenner han jo alle veiene her ut og inn!»

«Og selv om det skulle være en liten mulighet for at han som er født og oppvokst her kunne være usikker på veien, så er det helt utenkelig at en som er kommet fram til sannheten skulle kunne nøle eller være usikker når han blir spurt om Brahmas rike eller om veien dit, Vasettha. For jeg kjenner Brahma, jeg kjenner Brahmas rike og jeg vet veien dit. Ja, jeg kjenner Brahmas rike slik en som er født der, kjenner det.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa Vasettha:

«Jeg har hørt at du kan vise veien til forening med Brahma, Gotama. Vær så snill å undervise oss i dette, og frels brahmanenes slekt, Gotama!»

«Så hør da godt etter, brahman, og legg nøye merke til hva jeg sier.»

«Ja vel, svarte Vasettha,» og Mesteren sa:

«Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Vasettha. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig,—og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her hvirvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling. Han holder seg til sitt rette område og til god atferd, og ser farene ved selv det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og trener seg etter dem, og således oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevei blir ren. Hans moral blir fullkommen, han vokter sine sanseporter, han blir oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse og han lever i nøysomhet.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Når han således ser hvordan disse fem hindringene blir borte fra hans indre, blir han tilfreds. Den som er tilfreds finner glede, og den som har glede i sinnet, får ro i kroppen. Den som har ro i kroppen føler velvære, og den som føler velvære får samlet tankene. Så fyller han først den ene himmelretningen med vennlige tanker, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Han tenker store, opphøyde og grenseløst vennlige tanker om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje.

Det er akkurat som når en veltrent hornblåser uten den minste vanskelighet lar hornet sitt gjalle i de fire himmelretninger, Vasettha. Slik finnes det heller ikke den ting som er så liten at den blir oversett eller forbigått av den vennlige holdning som et frigjort sinn har utviklet. Dette er veien til Brahma, Vasettha.

På samme måte fyller han først den ene himmelretningen med medlidenhet … medglede … sinnslikevekt, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Han tenker store, opphøyde og grenseløse tanker fulle av medlidenhet, medglede og sinnslikevekt om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje.

Det er akkurat som når en veltrent hornblåser uten den minste vanskelighet lar hornet sitt gjalle i de fire himmelretninger, Vasettha. Slik finnes det heller ikke den ting som er så liten at den blir oversett eller forbigått av den medlidenhet, medglede og sinnslikevekt som et frigjort sinn har utviklet. Dette er veien til Brahma, Vasettha.

Hva mener du om dette, Vasettha? Hvis nå en munk lever på denne måten, eier han da kvinner og rikdommer, eller er han eiendomsløs?»

«Han er eiendomsløs, Gotama.»

«Har han hat i sinnet, eller har han ikke hat i sinnet?»

«Han har ikke hat i sinnet, Gotama.»

«Har han ondskap i sinnet, eller har han ikke ondskap i sinnet?»

«Han har ikke ondskap i sinnet, Gotama.»

«Er sinnet hans rent eller urent?»

«Det er rent, Gotama.»

«Har han fullt herredømme over seg selv, eller har han ikke fullt herredømme?»

«Han har fullt herredømme, Gotama.»

«Da er altså munken eiendomsløs, og Brahma er eiendomsløs. Passer denne eiendomsløse munken sammen med en eiendomsløs Brahma, Vasettha? Harmonerer dette?»

«Ja visst, Gotama.»

«Det stemmer, Vasettha. Og da er det jo meget mulig at denne eiendomsløse munken skal kunne bli forent med en eiendomsløs Brahma etter døden, når kroppen går i oppløsning.

Og da er altså både munken og Brahma er uten hat i sinnet, begge er uten ondskap i sinnet, og begge har rent sinn og fullt herredømme over seg selv. Passer da denne munken sammen med Brahma, Vasettha? Harmonerer dette?»

«Ja, Gotama, det gjør det.»

«Det stemmer, Vasettha. Og da er det jo meget mulig at denne munken skal kunne bli forent med Brahma etter døden, når kroppen går i oppløsning, ettersom begge er uten hat og ondskap, og begge har rent sinn og fullt herredømme over seg selv.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa de unge brahmanene Vasettha og Bharadvaja til ham:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar vi tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne oss som legvenner, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge vi lever.»