De mellomlange tekstene

Culasuññatasutta

121. Den lille teksten om tomhet

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i Østparken i palasset til Migaras mor. En kveld da Ananda hadde reist seg fra sin tilbaketrukne meditasjon, gikk han bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Så sa han:

«En gang da du var i byen Nagaraka i sakyaenes land, Mester, hørte jeg fra din egen munn, direkte fra deg, at du sa: ’Jeg oppholder meg ofte i tomheten, Ananda.’ Hørte jeg rett, Mester? Oppfattet jeg deg rett, forsto jeg det riktig og husker jeg det riktig?»

«Ja, Ananda. Du hørte rett, du oppfattet meg rett, du forsto det riktig og du husker det riktig. Jeg oppholder meg ofte i tomheten, og det gjorde jeg også tidligere. Det er akkurat som i palasset til Migaras mor, Ananda. Det er tomt for elefanter, kuer og hester, det er tomt for gull og sølv, det er tomt for forsamlinger av menn eller kvinner. Det eneste det ikke er tomt for, er munker. På samme måte bryr en munk seg ikke om verdslige ting og han bryr seg ikke om slikt som har med mennesker å gjøre. Det eneste han bryr seg om, er slikt som har med skogen å gjøre. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med skogen å gjøre, og finner glede og styrke der. Han vet at der blir han ikke forstyrret av menneskene i landsbyen. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som skogen selv gir. Han vet at der ute i skogen er det tomt for inntrykk fra landsbyen og tomt for inntrykk fra mennesker. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra skogen. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med mennesker å gjøre og slikt som har med skogen å gjøre, og han bryr seg bare om slikt som har med jord å gjøre. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med jorden å gjøre, og finner glede og styrke der. Det er som en oksehud som er strukket ut med hundre treplugger slik at det ikke har en eneste rynke, Ananda. På samme måte bryr ikke munken seg om åser og daler, elver og kløfter, tornebusker og kratt, fjell og vanskelig terreng her på jorden. Det eneste han er oppmerksom på, er jord. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med jorden å gjøre, og finner glede og styrke der. Han vet at han ikke blir forstyrret av menneskene i landsbyen og heller ikke av skogen. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som jorden selv gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra mennesker og tomt for inntrykk fra skogen. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra jorden. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med skogen å gjøre og slikt som har med jord å gjøre, og han bryr seg bare om slikt som har med det uendelige roms plan å gjøre. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med det uendelige roms plan å gjøre, og finner glede og styrke der. Han vet at det ikke finnes noen forstyrrelser fra skog og jord der. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som det uendelige roms plan selv gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra skogen og tomt for inntrykk fra jorden. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra det uendelige roms plan. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med jord å gjøre og slikt som har med det uendelige roms plan å gjøre, og han bryr seg bare om slikt som har med den uendelige bevissthets plan å gjøre. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med den uendelige bevissthets plan å gjøre, og finner glede og styrke der. Han vet at det ikke finnes noen forstyrrelser fra jord der og heller ikke noen forstyrrelser fra det uendelige roms plan. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som den uendelige bevissthets plan selv gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra jorden og tomt for inntrykk fra det uendelige roms plan. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra den uendelige bevissthets plan. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med det uendelige roms plan å gjøre og slikt som har med den uendelige bevissthets plan å gjøre, og han bryr seg bare om slikt som har med intethetens plan å gjøre. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har med intethetens plan å gjøre, og finner glede og styrke der. Han vet at det ikke finnes noen forstyrrelser fra det uendelige roms plan der og heller ikke noen forstyrrelser fra den uendelige bevissthets plan. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som den intethetens plan selv gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra det uendelige roms plan og tomt for inntrykk fra den uendelige bevissthets plan. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra intethetens plan. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med den uendelige bevissthets plan å gjøre og slikt som har med intethetens plan å gjøre, og han bryr seg bare om slikt som har å gjøre med det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. Sinnet hans lengter og stunder etter det som har å gjøre med det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk, og finner glede og styrke der. Han vet at det ikke finnes noen forstyrrelser fra den uendelige bevissthets plan der og heller ikke noen forstyrrelser fra intethetens plan. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk selv gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra den uendelige bevissthets plan og tomt for inntrykk fra intethetens plan. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med intethetens plan å gjøre og slikt som har å gjøre med det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk, og han bryr seg bare om en objektløs konsentrasjon av sinnet. Sinnet hans lengter og stunder etter en objektløs konsentrasjon av sinnet, og finner glede og styrke der. Han vet at det ikke finnes noen forstyrrelser fra intethetens plan der og heller ikke noen forstyrrelser fra det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som de seks sansene og kroppens livsfunksjoner gir. Han vet at der er det tomt for inntrykk fra intethetens plan og tomt for inntrykk fra det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. De eneste inntrykkene han der vil oppleve, er inntrykk fra de seks sansene og kroppens livsfunksjoner. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Videre bryr ikke munken seg om slikt som har med intethetens plan å gjøre og slikt som har å gjøre med det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk, og han bryr seg bare om en objektløs konsentrasjon av sinnet. Sinnet hans lengter og stunder etter en objektløs konsentrasjon av sinnet, og finner glede og styrke der. Han vet at denne objektløse konsentrasjonen av sinnet er produsert og planlagt, og at det som er produsert og planlagt, er forgjengelig og vil komme til å ta slutt. Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra sanselighetens forurensning, fra forventningenes forurensning og fra uvitenhetens forurensning. Og idet sinnet hans blir fritt, vet han at det er blitt fritt. Han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Han vet at det ikke lenger finnes noen forstyrrelser fra sanselighetens forurensning, ingen forstyrrelser fra forventningenes forurensning og ingen forstyrrelser fra uvitenhetens forurensning. De eneste forstyrrelsene han der kan oppleve, er de som de seks sansene og kroppens livsfunksjoner gir. Han vet at der er det tomt for sanselighetens forurensning, tomt for forventningenes forurensning og tomt for uvitenhetens forurensning. Det eneste det ikke er tomt for, er inntrykkene fra de seks sansene og kroppens livsfunksjoner. Han betrakter det som tomt for det som ikke er der. Men det som er der, betrakter han som eksisterende. Slik oppnår han en reell, ekte og ren erkjennelse av tomhet, Ananda.

Enhver filosof eller brahman som i fortiden har gått inn i den rene og aller høyeste tomhet, har oppholdt seg i nettopp denne rene og aller høyeste tomheten, Ananda. Enhver filosof eller brahman som i framtiden kommer til å gå inn i den rene og aller høyeste tomhet, kommer til å oppholde seg i nettopp denne rene og aller høyeste tomheten, Ananda. Enhver filosof eller brahman som nå til dags går inn i den rene og aller høyeste tomhet, oppholder seg i nettopp denne rene og aller høyeste tomheten, Ananda. Derfor bør dere trene dere slik: ’Vi vil gå inn i den rene og aller høyeste tomhet og oppholde oss der,’ Ananda.

Slik talte Mesteren, og Ananda gledet seg over Mesterens ord.