De mellomlange tekstene

Culadukkhakhandhasutta

14. Den lille teksten om lidelse

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var hos sakkaene, bodde han i fikenlunden ved Kapilavatthu. Da kom sakkaen Mahanama bort til ham, hilste høflig og satte seg ned hos ham. Da Mahanama hadde satt seg, sa han:

«I lang tid har jeg forstått din lære slik, Mester: ’Grådighet er en forurensning i sinnet, hat er en forurensning i sinnet og forvirring er en forurensning i sinnet.’ Det er slik jeg forstår din lære, Mester.

Men noen ganger merker jeg at jeg blir grådig, noen ganger merker jeg at jeg blir fylt av hat og andre ganger merker jeg at jeg blir forvirret. Hvilken indre tendens er det jeg ikke har klart å kvitte meg med når jeg merker at jeg noen ganger blir grådig, noen ganger blir fylt av hat og andre ganger fylt av forvirring, Mester?»

«Ja, det finnes en indre tendens du ikke har klart å kvitte deg med når du merker at du noen ganger blir grådig, noen ganger fylt av hat og andre ganger fylt av forvirring, Mahanama. Hvis du hadde kvittet deg med den indre tendensen, ville du ikke ha blitt boende hjemme og levd et liv i sansenytelser. Men siden du ikke har kvittet deg med denne indre tendensen, blir du boende hjemme og lever et liv i sansenytelser.

Det kan hende den edles elev ser tydelig at sansenytelser gir få gleder, men mange lidelser, sorger og ulemper, Mahanama, og at han ser dette som det er, med rett visdom og klar forståelse. Men hvis han ikke opplever glede og lykke, eller det som bedre er, utenom sansenytelser og usunne faktorer, så klarer han likevel ikke å vende seg bort fra sansenytelsene.

Men så kan det hende den edles elev ser tydelig at sansenytelser gir få gleder, men mange lidelser, sorger og ulemper, Mahanama, og at han ser dette som det er, med rett visdom og klar forståelse. Hvis han da opplever glede og lykke, eller det som bedre er, utenom sansenytelser og usunne faktorer, så klarer han å vende seg bort fra sansenytelsene.

Før jeg nådde oppvåkningen, mens jeg fortsatt var en som søkte oppvåkning uten å ha funnet den, så jeg tydelig at sansenytelser gir få gleder, men mange lidelser, sorger og ulemper, Mahanama, og jeg så dette som det er, med rett visdom og klar forståelse. Men jeg opplevde ingen glede og lykke, eller det som bedre er, utenom sansenytelser og usunne faktorer, så jeg innså at jeg likevel ikke klarte å vende meg bort fra sansenytelsene.

Men da jeg så dette og fant fram til glede og lykke, og det som bedre er, utenom sansenytelser og usunne faktorer, innså jeg at jeg klarte å vende meg bort fra sansenytelsene.

Og hva er gledene ved sansenytelser, Mahanama?

Det finnes fem slags sanseinntrykk. Det er tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende; tiltalende lyder som øret kan høre …, dufter som nesa kan kjenne …, smaksinntrykk som tunga kan kjenne …, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende—dette er de fem slags sanseinntrykk, Mahanama. Den glede og lykke som oppstår betinget av disse fem sanseinntrykkene, er gledene ved sansenytelser.

Hva er ulempene ved sansenytelser, Mahanama?

Tenk dere en mann som lever av et eller annet yrke, Mahanama. Han er kanskje kasserer, bokholder, regnskapsfører, bonde, kjøpmann, gjeter, bueskytter eller embetsmann, eller han har et annet yrke. Arbeidet gjør at han blir utsatt for kulde, hete, fluer, mygg og vind, og han risikerer å bli bitt av slanger eller dø av sult og tørst. Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

På denne måten sliter og strever denne mannen. Men hvis han ikke blir noe rikere av det, gremmer han seg og sørger og jamrer, slår seg på brystet og klager: ’Jeg sliter til ingen nytte! Jeg har ikke noe igjen for strevet mitt!’ Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Men hvis denne mannen blir rik av slitet og strevet sitt, får han sorger og bekymringer av å passe på denne rikdommen. ’Bare ikke konger eller tyver kommer og tar det, og bare det nå ikke blir ødelagt av ild eller flom, og bare ikke arvinger som jeg ikke liker, kommer og tar det!’ tenker han. Og selv om han passer på det han eier, kan det hende at konger eller tyver kommer og tar det, eller det kan bli ødelagt av ild eller flom, eller arvinger som han ikke liker, kan komme og ta det. Da gremmer han seg og sørger og jamrer, slår seg på brystet og klager: ’Nå har jeg ikke lenger det som jeg hadde!’ Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Videre, Mahanama, er sansenytelser motivasjon, årsak, opphav og grunn til at konger strides med hverandre, adelsmenn strides med hverandre, brahmaner strides med hverandre, borgere strides med hverandre, mødre og sønner strides med hverandre, fedre og sønner strides med hverandre, brødre strides med hverandre, brødre og søstre strides med hverandre, og venner strides med hverandre. Først krangler de og strides med ord. Deretter går de løs på hverandre med nevene, med jordklumper, stokker eller kniver, slik at de enten dreper hverandre eller påfører hverandre store smerter. Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Videre, Mahanama, er sansenytelser motivasjon, årsak, opphav og grunn til at begge parter griper sverd og skjold, spenner på seg bue og pilkogger og stiller opp til slag der piler og kniver suser gjennom luften og det glimter i sverd. Der kjempes det med piler og kniver og hoder blir hogd av med sverd, og de blir drept eller påføres store smerter. Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Videre, Mahanama, er sansenytelser motivasjon, årsak, opphav og grunn til at noen griper sverd og skjold, spenner på seg bue og pilkogger og stormer glatte festningsmurer. Der suser piler og kniver gjennom luften og det glimter i sverd. Der kjempes det med piler og kniver, forsvarerne tømmer kokende vann i hodet på angriperne, knuser dem under tunge gjenstander og hogger hodet av dem med sverdene sine, slik at de blir drept eller påføres store smerter. Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Videre, Mahanama, er sansenytelser motivasjon, årsak, opphav og grunn til at noen begår innbrudd og stjeler, at de blir innbruddstyver og landeveisrøvere, eller at de går til andres hustruer. Når kongene arresterer en slik person, dømmer de ham til forskjellig slags straff. De pisker og slår ham med bambuskjepper og stokker. De hogger hånden eller foten av ham, eller de hogger både hånden og foten av ham. De kutter av ørene eller nesen av ham, eller de kutter både ørene og nesen av ham. Eller de utsetter ham for suppegrytetortur, skjelltortur, Rahus munn, ildkranstortur, flammehåndtortur, høyvridningstortur, barkkappetortur, antilopetortur og kjøttkroktortur. De skjærer mange små stykker ut av kroppen hans med skarpe kniver, senker ham ned i lut, stikker et spidd gjennom hodet på ham, knuser knoklene hans med klubber, heller kokende olje over ham, lar hundene spise ham, spidder ham levende på en stake og hogger hodet av ham med et sverd. På denne måten blir han drept eller påført store smerter. Disse ulempene ved sansenytelser er lette å se og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

Videre, Mahanama, er sansenytelser motivasjon, årsak, opphav og grunn til at noen oppfører seg dårlig i handling, ord og tanker. Dette fører til at de havner i vonde kår, smerter, fordervelse og helvete etter døden, når kroppen går i oppløsning. Disse ulempene ved sansenytelser opptrer i den neste verden og må regnes som lidelser. Det er sansenytelser som er motivasjon, årsak, opphav og grunn til disse lidelsene—de kommer av sansenytelser.

En gang var jeg på Gribbetoppen ved Rajagaha, Mahanama. Ved den anledningen var det mange jainer på Svartkollen ved Isigili som praktiserte å stå hele tiden og ikke sette seg, noe som gjorde fryktelig vondt etter hvert. Da jeg reiste meg opp fra min meditasjon utpå kvelden, gikk jeg bort til jainene på Svartkollen ved Isigili og spurte dem:

’Hvorfor står dere hele tiden? Hvorfor vil dere ikke sitte ned? Det må jo gjøre fryktelig vondt etter hvert?’

Jainene svarte meg slik, Mahanama:

’Nigantha Nataputta vet alt og ser alt, min venn. Han hevder at han har fullkommen kunnskap og innsikt. Han sier at uansett om han går, står, sover eller er våken, så besitter han en kontinuerlig og uavbrutt allvitenhet. Han sier videre at hvis vi tidligere har utført dårlige handlinger, så kan vi utslette dem ved hjelp av streng askese. Og hvis vi har kontroll over vår kropp, vår tale og vårt sinn nå, forhindrer vi dårlige handlinger i fremtiden. På den måten brenner vi opp tidligere handlinger og gjør ende på dem og utfører ingen nye handlinger, og dermed oppstår ingen nye konsekvenser. Når det ikke oppstår noen nye konsekvenser i fremtiden, blir handlingene utslettet. Når handlingene blir utslettet, tar lidelsene slutt. Når lidelsene tar slutt, tar følelsene slutt. Når følelsene tar slutt, blir all lidelse utradert. Dette er noe vi er enige i og slutter oss til. Dette er vi fornøyd med!’

Da spurte jeg dem om følgende, Mahanama:

’Men vet dere at dere at dere har levd før, jainer, at dere ikke var uten eksistens?’

’Nei, min venn.’

’Vet dere at dere har begått dårlige handlinger tidligere, at dere ikke er uten skyld?’

’Nei, min venn.’

’Vet dere at dere har begått de eller de dårlige handlingene?’

’Nei, min venn.’

’Vet dere at nå er så og så mye lidelse utradert, og nå er så og så mye lidelse utradert, eller at når så og så mye lidelse er blitt utradert, er all lidelse utradert?’

’Nei, min venn.’

’Vet dere at dere er kvitt usunne faktorer i det øyeblikk dette inntreffer? Eller vet dere at sunne faktorer er oppstått i sinnet, i det øyeblikk dette inntreffer?’

’Nei, min venn.’

’Ut fra hva dere selv sier, jainer, så vet dere ikke om dere har levd før, om dere ikke var uten eksistens. Dere vet ikke om dere har begått dårlige handlinger tidligere, om dere ikke er uten skyld. Dere vet ikke om dere har begått de eller de dårlige handlingene. Dere vet ikke at nå er så og så mye lidelse utradert, og nå er så og så mye lidelse utradert, eller at når så og så mye lidelse er blitt utradert, er all lidelse utradert. Dere vet ikke om dere er kvitt usunne faktorer i det øyeblikk dette inntreffer, og dere vet ikke om sunne faktorer er oppstått i sinnet, i det øyeblikk dette inntreffer.

I så fall kan jo de som blir jain-munker ha vært grusomme mordere i sitt forrige liv, og ha blod på hendene.’

’Men man finner ikke lykken gjennom å være lykkelig, Gotama. Lykken oppnås gjennom lidelse. Hvis det hadde vært slik at man kunne finne lykken gjennom å være lykkelig, ville kong Seniya Bimbisara av Magadha ha funnet lykke, og han ville ha vært en lykkeligere mann enn deg, Gotama.’

’Dette var nok en forhastet uttalelse, jainer, og dere har ikke tenkt dere godt nok om før dere sa dette. Dere burde heller spørre meg hvem som er lykkeligst av kong Seniya Bimbisara og meg.’

’Ja, det var en forhastet uttalelse, Gotama, og vi tenkte oss ikke godt nok om før vi kom med den. Men la nå det være. Nå spør vi deg heller hvem som er lykkeligst av kong Seniya Bimbisara og deg.’

’Da vil jeg stille dere et motspørsmål, jainer, som dere kan besvare som dere synes best. Så hva mener dere da om dette: Er kong Seniya Bimbisara av Magadha i stand til å oppleve den reneste lykke i sju døgn uten å røre seg og uten å si et ord?’

’Nei, min venn.’

’Eller er kong Seniya Bimbisara av Magadha i stand til å oppleve den reneste lykke i seks, fem, fire, tre, to eller ett døgn uten å røre seg og uten å si et ord?’

’Nei, min venn.’

’Men jeg er i stand til å oppleve den reneste lykke i ett, to, tre, fire, fem, seks eller sju døgn uten å røre meg og uten å si et ord, jainer. Så hva mener dere da om dette? Når det er slik, er det jeg eller kong Seniya Bimbisara som er lykkeligst?’

’Når det er slik, er den ærverdige Gotama lykkeligere enn kong Seniya Bimbisara av Magadha.’»

Slik talte Mesteren, og glad til sinns tok Mahanama imot Mesterens ord.