De mellomlange tekstene

Channovadasutta

144. En veiledning for Channa

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden holdt munkene Sariputta, Cunda den store og Channa til på Gribbetoppen. Channa var syk og hadde store smerter. En kveld da Sariputta hadde reist seg fra sin meditasjon, gikk han bort til Cunda den store og sa:

«La oss gå bort til Channa, min venn, og høre hvordan det står til med ham.»

«Ja, det gjør vi,» svarte Cunda.

Så gikk Sariputta og Cunda den store bort til Channa. De pratet litt med ham og satte seg så ned hos ham. Så spurte Sariputta:

«Hvordan går det med deg, min venn? Jeg håper smertene minsker og ikke øker. Jeg håper du blir bedre.»

«Det står dårlig til, Sariputta. Smertene minsker ikke, de bare øker. Jeg blir visst bare verre. Det kjennes som om en sterk man kløver hodet mitt med en skarp kniv. Slik herjer det i hodet mitt. Så det står dårlig til, Sariputta. Smertene minsker ikke, de bare øker. Jeg blir visst bare verre. Det kjennes som om en sterk mann har lagt et kraftig tau rundt hodet mitt og strammer det til. Så vondt har jeg i hodet. Så det står dårlig til, Sariputta. Smertene minsker ikke, de bare øker. Jeg blir visst bare verre. Det kjennes som om en dyktig slakter eller slaktersvenn skjærer opp magen min med en skarp slaktekniv. Slik herjer det i magen min. Så det står dårlig til, Sariputta. Smertene minsker ikke, de bare øker. Jeg blir visst bare verre. Det kjennes som om to sterke menn har grepet en svakere mann i armer og bein og steker ham over glødende trekull. Slik brenner det inne i meg. Så det står dårlig til, Sariputta. Smertene minsker ikke, de bare øker. Jeg blir visst bare verre. Jeg tror jeg vil bruke kniven på meg selv, Sariputta, jeg har ikke lyst til å leve lenger.»

«Ikke grip kniven, Channa, men hold ut! Vi vil gjerne at du skal leve lenger, Channa! Hvis du mangler sunn kost, Channa, så skal jeg få tak i det til deg. Hvis du mangler de rette medisinene, så skal jeg få tak i dem til deg. Hvis du ikke har noen til å pleie deg, så skal jeg være oppasser for deg. Ikke grip kniven, Channa, men hold ut! Vi vil gjerne at du skal leve lenger, Channa!»

«Jeg mangler ikke sunn kost, jeg mangler ikke medisiner og jeg mangler heller ikke en oppasser, min venn. I lang tid har jeg tjent Mesteren med glede, ikke med motvilje, Sariputta. Det sømmer seg jo for en elev å tjene læremesteren med glede, ikke med motvilje. Så du kan minnes meg ved å tenke på at munken Channa brukte kniven uten at han kunne kritiseres for det, min venn.»

«Jeg vil gjerne stille deg noen spørsmål, Channa, hvis du ikke har noe imot det.»

«Bare spør, Sariputta. Når jeg har hørt spørsmålene, skal jeg nok finne svar på dem.»

«Mener du om øyet, synsbevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av synsbevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’, Channa? Mener du om øret, hørselsbevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av hørselsbevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’? Mener du om nesen, luktebevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av luktebevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’? Mener du om tungen, smaksbevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av smaksbevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’? Mener du om kroppen, kroppsbevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av kroppsbevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’? Mener du om sinnet, sinnsbevisstheten og de tingene du kan oppfatte ved hjelp av sinnsbevisstheten at ’dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv’, Channa?»

«Om øyet, synsbevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av synsbevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’, Sariputta. Om øret, hørselsbevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av hørselsbevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’. Om nesen, luktebevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av luktebevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’. Om tungen, smaksbevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av smaksbevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’. Om kroppen, kroppsbevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av kroppsbevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’. Om sinnet, sinnsbevisstheten og de tingene jeg kan oppfatte ved hjelp av sinnsbevisstheten mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’, Sariputta.»

«Hva er det du har innsett, hva er det du har forstått som får deg til å mene om alt dette at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’, Channa?»

«Jeg ser at alt dette tar slutt, og derfor mener jeg at ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’.»

Nå grep Cunda den store ordet og sa:

«Derfor bør man alltid forstå Mesterens budskap slik, min venn Channa: ’Den som klamrer seg til noe, føler uro. Den som ikke klamrer seg til noe, føler ingen uro. Når man ikke føler noen uro, har man ro i sinnet, og har man ro i sinnet, lengter man ikke etter noe. Når man ikke lengter etter noe, går man ikke hit eller dit. Når man ikke går hit eller dit, er det ikke noe som avsluttes eller blir til. Når det ikke er noe som avsluttes eller blir til, er det verken noe her eller der eller midt imellom, og nettopp dette er slutten på lidelsen.»

Da Sariputta og Cunda den store hadde gitt Channa disse veiledningene, reiste de seg og gikk. Litt etter at de hadde gått, brukte Channa kniven på seg selv. Da gikk Sariputta til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa han:

«Channa har brukt kniven på seg selv, Mester. Hvor er det blitt av ham? Hvordan går det med ham videre?»

«Var det ikke til deg han erklærte at han ikke kunne kritiseres for det, Sariputta?»

«Det finnes en landsby i Vajjienes land som heter Pubbajira, Mester. Der finnes det familier som var Channas venner, familier som var Channas fortrolige, det er dem kritikken rammer.»

«Ja, det er riktig at det er dem kritikken rammer. Jeg vil ikke si at Channa kunne kritiseres. Hvis noen tar livet av seg for å oppnå en annen kropp, vil jeg si at han kan kritiseres. Men det var ikke det Channa gjorde. La oss minnes Channa ved å tenke på at han brukte kniven uten at han kunne kritiseres for det, Sariputta.»

Slik talte Mesteren, og Sariputta gledet seg over Mesterens ord.