De mellomlange tekstene

Culahatthipadopamasutta

27. Den lille teksten med lignelsen om elefantens fotspor

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindikas park, Jetalunden.

Tidlig en morgen kjørte brahmanen Janussoni ut av byen i en hvit vogn trukket av hvite hopper. Da fikk han øye på den omvandrende asketen Pilotaka, og spurte ham:

«Hvor kommer du fra så tidlig på morgenen, Vacchayana?»

«Jeg har vært og snakket med munken Gotama.»

«Synes du munken Gotama er en vis og forstandig mann?»

«Hvordan er vel jeg kvalifisert til å si om Gotama er vis og forstandig? Det er det bare hans likemann som kan si noe om.»

«Dette er jo litt av en lovprisning av ham, Vacchayana!»

«Hvordan er vel jeg kvalifisert til å lovprise Gotama? Han lovprises av dem som selv blir lovprist. Han er den fremste av guder og mennesker.»

«Men hvilke egenskaper ser du hos Gotama, siden du har så stor tillit til ham, Vacchayana?»

«Tenk deg at en dyktig sporfinner oppdager et elefantspor ute i skogen. Sporet er stort, det er både langt og bredt. Da ville han kunne trekke den slutning at det har gått en stor hannelefant der.

På samme måte har jeg sett munken Gotamas fire fotspor, og ut fra dette har jeg kunnet trekke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Hvilke fire?

Det hender at jeg ser noen vise adelsmenn som er lærde og skarpsindige og dyktige i debatt. De går omkring og knuser andres teorier med sin visdom. Når de får høre at filosofen Gotama er kommet til en by eller en landsby, tenker de ut finurlige spørsmål. ’Nå skal vi gå og stille Gotama dette spørsmålet,’ tenker de. ’Hvis han svarer slik på spørsmålet, skal vi gjendrive ham slik. Og hvis han svarer slik, skal vi gjendrive ham slik.’ Så går de og oppsøker Mesteren. Men når de får høre Mesterens undervisning, blir de så tilfredse, inspirerte og overbevist av Mesterens ord at de ikke kommer med spørsmålene sine, og langt mindre med noen gjendrivelse. I stedet blir de Mesterens elever. Dette ser jeg som det første av Gotamas fire fotspor, og ut fra dette har jeg kunnet trekke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Det hender også at jeg ser vise brahmaner, vise borgere og vise asketer som er lærde og skarpsindige og dyktige i debatt. De går omkring og knuser andres teorier med sin visdom. Når de får høre at filosofen Gotama er kommet til en by eller en landsby, tenker de ut finurlige spørsmål. ’Nå skal vi gå og stille Gotama dette spørsmålet,’ tenker de. ’Hvis han svarer slik på spørsmålet, skal vi gjendrive ham slik. Og hvis han svarer slik, skal vi gjendrive ham slik.’ Så går de og oppsøker Mesteren. Men når de får høre Mesterens undervisning, blir de så tilfredse, inspirerte og overbevist av Mesterens ord at de ikke kommer med spørsmålene sine, og langt mindre med noen gjendrivelse. I stedet benytter de anledningen til å be Mesteren om ordinasjon, og Mesteren ordinerer dem som munker. Deretter trekker de seg tilbake i ensomhet og praktiserer flittig og iherdig, slik at det ikke varer lenge før de oppnår det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for—det vil si målet for den høyeste livsførsel, og de vinner innsikt her og nå og lever i samsvar med denne. ’Det var nære på at vi gikk fortapt,’ sier de. ’Det var nære på at vi gikk til grunne. Tidligere trodde vi at vi var filosofer, enda vi ikke var det, vi trodde vi var brahmaner, enda vi ikke var det, og vi trodde vi var ærverdige, enda vi ikke var det. Men nå er vi blitt ekte filosofer, nå er vi blitt ekte brahmaner, nå er vi blitt ekte ærverdige!’ Dette ser jeg som det andre, tredje og fjerde av Gotamas fire fotspor, og ut fra dette har jeg kunnet trekke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.»

Da Janussoni hørte dette, steg han ned fra den hvite vognen med de hvite hoppene foran og la ytterkappen over den ene skulderen. Han la håndflatene mot hverandre og løftet dem mot pannen i retning av Mesteren og utbrøt med høytidelig stemme:

«Jeg hilser Mesteren, den ærverdige, han som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Jeg hilser Mesteren, den ærverdige, han som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Jeg hilser Mesteren, den ærverdige, han som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Kanskje jeg kan få møte munken Gotama og snakke med ham!»

Så gikk Janussoni bort til Mesteren, hilst høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte han om den samtalen han hadde hatt med den omvandrende asketen Pilotaka. Da Mesteren hadde hørt dette, sa han:

«Lignelsen om elefantens fotspor var ikke helt riktig i alle detaljer, brahman. Hør her, så skal jeg fortelle den slik at detaljene i lignelsen blir riktige.»

«Ja vel, Mester,» svarte Janussoni.

Mesteren sa:

«Tenk deg at en dyktig sporfinner oppdager et elefantspor ute i skogen. Sporet er stort, det er både langt og bredt. Men han trekker ikke dermed den slutning at det har gått en stor hannelefant der. Og hvorfor ikke? Ute i skogen finnes det små hunnelefanter med store føtter, og det kunne godt være sporet av en slik en. Hvis han følger sporet, får han kanskje øye på et spor som er stort, både langt og bredt, og skrapemerker høyt oppe på trærne. Men en dyktig sporfinner trekker ikke dermed den slutning at det har gått en stor hannelefant der. Og hvorfor ikke? Ute i skogen finnes det høye hunnelefanter med store føtter, og det kan godt være sporet av en slik en. Hvis han følger sporet videre, får han kanskje øye på et spor som er stort, både langt og bredt, skrapemerker og spor etter støttenner høyt oppe på trærne. Men en dyktig sporfinner trekker ikke dermed den slutning at det har gått en stor hannelefant der. Og hvorfor ikke? Ute i skogen finnes det høye hunnelefanter med store føtter og store støttenner, og det kan godt være sporet av en slik en. Hvis han følger sporet videre, får han kanskje øye på et spor som er stort, både langt og bredt, skrapemerker og spor etter støttenner høyt oppe på trærne, samt greiner som er knekt av høyt oppe på trærne. Og så får han øye på en hannelefant som står, sitter eller ligger under et tre eller ute i en lysning i skogen. Da trekker han den slutning at dette er en stor hannelefant.

På samme måte står en som er kommet fram til sannheten fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.

Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.

Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.

Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.

Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.

Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.

Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.

Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.

Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.

Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.

Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.

En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.

Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.

Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.

Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.

Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Men den edles elev trekker likevel ikke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Videre bringer han de innledende og fastholdende tanker til ro og går inn i den andre, tredje og fjerde dypmeditasjon,—og blir værende i den.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Men den edles elev trekker likevel ikke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Han husker mange tidligere oppholdssteder, han husker én fødsel, to fødsler og så videre. Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Men den edles elev trekker likevel ikke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, så anvender han dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Men den edles elev trekker likevel ikke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Men den edles elev trekker likevel ikke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette kalles ’fotsporet etter han som har kommet fram til sannhet’, ’skrapemerker etter han som har kommet fram til sannhet’ og ’spor av støttennene til han som har kommet fram til sannhet’. Og ut fra dette kan den edles elev trekke den slutning at Mesteren har våknet fullt og helt ved egen hjelp, at Mesteren har forklart læren er tydelig og at fellesskapet av Mesterens elever praktiserer godt. På denne måten blir lignelsen om elefantens fotspor fortalt helt riktig i alle detaljer.»

Da Janussoni hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»