De mellomlange tekstene

Mahasaccakasutta

36. Den store samtalen med Saccaka

Slik har jeg hørt det:

En gang bodde Mesteren i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali, og en morgen da han hadde kledd på seg, tok han bollen og skulle akkurat til å gå inn til byen for å motta matgaver.

Da kom jainen Saccaka, som stadig var på vandring, gående mot huset med de spisse gavlene i Storskogen. Ananda fikk øye på ham mens han var et stykke unna, og sa til Mesteren:

«Der kommer jainen Saccaka, Mester. Han er en ivrig debattant som utgir seg for å være en vismann, og mange mener at han er en hellig mann. Han liker å rakke ned på både Buddha, hans lære og hans fellesskap. Det ville være bra om du viste medfølelse og satte deg ned igjen, Mester.»

Da satte Mesteren seg ned på sitteplassen sin.

Jainen Saccaka gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og småpratet litt, og så satte han seg ned ved siden av Mesteren og sa:

«Det er noen asketer og brahmaner som er opptatt av å utvikle kroppen, men ikke sinnet, Gotama. De opplever smertefølelser i kroppen. Hvis de har opplevd smertefølelser i kroppen, så stivner de i beina, hjertet deres kan briste og de spyr varmt blod, eller de kan bli gale og sinnsforvirrede. Slik går det når sinnet blir underlagt kroppen, og kroppen får herredømmet. Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har utviklet sinnet. Men andre asketer er opptatt av å utvikle sinnet, men ikke kroppen, Gotama. De opplever smertefølelser i sinnet. Hvis de har opplevd smertefølelser i sinnet, så stivner de i beina, hjertet deres kan briste og de spyr varmt blod, eller de kan bli gale og sinnsforvirrede. Slik går det når kroppen blir underlagt sinnet, og sinnet får herredømmet Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har utviklet kroppen. Jeg har oppfattet det slik at elevene dine er opptatt av å utvikle sinnet, men ikke kroppen, Gotama.»

«Men hva har du hørt om det å utvikle kroppen, Aggivessana?»

«Da vil jeg vise til kjente asketer som Nanda Vaccha, Kisa Samkicca og Makkhali Gosala. De går nakne, de følger ikke vanlig skikk og bruk (de står oppreist mens de spiser, drikker og tømmer seg for urin og avføring, i stedet for å sette seg som skikkelige folk gjør). De slikker hendene sine (etter å ha spist eller tørket seg bak, i stedet for å vaske seg). De kommer ikke når andre ber ham (til et måltid) og de stopper ikke når andre ber ham om det. De tar ikke imot mat som folk bringer ham eller som er laget spesielt for ham, og de tar ikke imot invitasjoner. De tar ikke imot mat direkte fra gryter og kar, mat satt innenfor dørstokken, plassert innenfor gjerdet eller rett fra kjøkkenet. De tar ikke imot mat der to sitter og spiser (hvis bare en av dem byr ham). De tar ikke imot mat fra en gravid kvinne (av hensyn til det ufødte barnet), eller fra en ammende kvinne (av hensyn til barnet). De tar ikke imot mat fra en kvinne som er hos en mann (så ikke paret skal bli forstyrret). De tar ikke imot mat ved innsamling. De tar ikke imot mat der en hund står (av hensyn til hunden) eller der fluesvermer surrer omkring (av hensyn til fluene). De tar ikke imot kjøtt eller fisk, og drikker verken øl, andre rusdrikker eller velling. De nøyer seg med ett hus (dvs. De vender om når de har fått noe mat i ett hus), eller med en håndfull mat, med to hus eller to håndfuller, med sju hus eller med sju håndfuller. De nøyer seg med en almisse, med to almisser, med sju almisser. De spiser en gang om dagen, en gang annen hver dag, en gang hver sjuende dag. På denne måten forplikter de seg til å spise bare til fastsatte tider, for perioder på opp til fjorten dager av gangen.»

«Men klarer de seg med så lite da, Aggivessana?»

«Nei, Gotama. Av og til inntar de rikelig med mat og drikke av beste sort. Da blir de store, sterke og fete.»

«Så de tar igjen for det de har unnvært tidligere? Ja, da holder de seg nok i god form. Men hva har du hørt om å utvikle sinnet, Aggivessana?»

Men da jainen Sacccaka ble spurt om trening av sinnet, ga han ikke noe svar. Da sa Mesteren:

«I den edles treningsdisiplin utvikler man ikke kroppen slik som du først forklarte. Du vet altså ikke hvordan man utvikler kroppen, så hva kan du vel vite om å utvikle sinnet. Men hør godt etter og følg godt med, Aggivessana, så skal jeg forklare deg hva det vil si å ikke utvikle kroppen og ikke utvikle sinnet, og hva det vil si å utvikle kroppen og utvikle sinnet.»

«Ja vel,» svarte Saccaka.

Mesteren sa:

«Hva vil det da si å ikke ha utviklet verken kropp eller sinn, Aggivessana? Sett at en vanlig person som ikke kjenner læren, opplever en behagelig følelse. Når han opplever denne behagelige følelsen, får han en lidenskapelig lengsel etter denne lykken og han krever mer av den. Sett så at denne behagelige følelsen tar slutt, og at det fører til smerte. Når han opplever denne vonde følelsen, sørger, klager og jamrer han, slår seg på brystet og blir fortvilet. Denne behagelige følelsen som han opplever, griper fast i sinnet og varer lenge fordi han ikke har utviklet kroppen. Og denne vonde følelsen som han opplever, griper fast i sinnet og varer lenge fordi han ikke har utviklet sinnet. Når derfor en person opplever at behagelige følelser griper fast i sinnet og holder det i sitt grep fordi han ikke har utviklet kroppen, og at vonde følelser griper fast i sinnet og holder det i sitt grep fordi han ikke har utviklet sinnet, da er det nettopp fordi han verken har utviklet kropp eller sinn, Aggivessana.

Hva vil det da si å ha utviklet både kropp eller sinn, Aggivessana? Sett at den edles elev som kjenner læren, opplever en behagelig følelse. Når han opplever denne behagelige følelsen, får han ikke noen lidenskapelig lengsel etter denne lykken og han krever ikke mer av den. Sett så at denne behagelige følelsen tar slutt, og at det fører til smerte. Når han opplever denne vonde følelsen, verken sørger, klager eller jamrer han, og han slår seg ikke på brystet eller blir fortvilet. Denne behagelige følelsen som han opplever, griper ikke fast i sinnet og varer ikke lenge, fordi han har utviklet kroppen. Og denne vonde følelsen som han opplever, griper ikke fast i sinnet og varer ikke lenge, fordi han har utviklet sinnet. Når derfor en person opplever at behagelige følelser verken griper fast i sinnet eller varer lenge, fordi han har utviklet kroppen, og at vonde følelser verken griper fast i sinnet eller varer lenge, fordi han har utviklet sinnet, da er det nettopp fordi han har utviklet både kropp eller sinn, Aggivessana.»

«Jeg tror sannelig at du har utviklet både kropp og sinn, Gotama!»

«Du snakker både utfordrende og uhøflig, Aggivessana. Men jeg skal forklare det for deg likevel. Siden jeg skar av meg hår og skjegg, iførte meg gul kappe, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløshet, har det ikke forekommet at noen behagelig følelse har grepet sinnet mitt og vart lenge, eller at noen vond følelse har grepet fatt i sinnet mitt og vart lenge.»

«Er det da slik at de behagelige følelsene som oppstår, ikke har grepet fatt i sinnet ditt og vart lenge, Gotama? Og at de vonde følelsene som oppstår, ikke har grepet fatt i sinnet ditt og vart lenge?»

«Nettopp, Aggivessana. Den gangen da jeg ennå ikke hadde nådd den fullkomne oppvåkningen, da jeg fortsatt var en som søkte oppvåkning, tenkte jeg som så: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

Senere, mens jeg fortsatt var ung og mørk i håret, mens jeg var i min beste ungdom og i første fase av mitt liv, raket jeg av meg hår og skjegg og iførte meg gul kappe, til tross for at min mor og min far satte seg imot det og sto der gråtende med tårevåte ansikter. Så forlot jeg hjemmet og gikk ut i hjemløshet.

Jeg ville finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Derfor gikk jeg til Alara Kalama og sa:

’Jeg vil følge den lære og disiplin som du underviser i.’

Alara Kalama svarte:

’Da kan du få være her. Denne læren er slik at en forstandig mann ikke trenger lang tid for å forstå og virkeliggjøre selv den samme dype kunnskap som læreren hans har.’

Jeg brukte ikke lang tid på å trenge inn i denne læren og forstå den, Aggivessana. På samme måte som andre der ble jeg flink til å etterplapre læreren og snakke slik han gjorde, og jeg sa at «jeg vet» og «jeg ser», og trodde at jeg virkelig talte om kunnskap og formidlet de eldres lære.

Men så falt det meg inn at Alara Kalama ikke bare doserer sin lære fordi han tror på den. Han sier at han selv har forstått og virkeliggjort den. Derfor snakker han sikkert ut fra egen erfaring. Så jeg gikk til Alara Kalama og sa:

’I hvilken grad har du selv forstått og virkeliggjort den læren du underviser i?’

Da forklarte Alara Kalama meg intethetens plan, Aggivessana, og jeg tenkte som så:

’Det er ikke bare han som tror på dette. Jeg tror også på det. Det er ikke bare han som er iherdig. Jeg er også iherdig. Det er ikke bare han som øver oppmerksomhet. Jeg øver også oppmerksomhet. Det er ikke bare han som øver konsentrasjon. Jeg øver også konsentrasjon. Det er ikke bare han som har visdom. Jeg har også visdom. Kanskje jeg skulle prøve å forstå og virkeliggjøre læren hans selv?’

Og da varte det ikke lenge før jeg selv forsto og virkeliggjorde læren hans, Aggivessana. Da gikk jeg til Alara Kalama og sa:

’Er dette så langt som du selv har forstått og virkeliggjort denne læren?’

’Det er det, min venn. Det er slik jeg selv har forstått og virkeliggjort denne læren.’

’Jeg har også forstått og virkeliggjort denne læren i samme grad som du har.’

’Vi er heldige, vi er virkelig heldige, min venn, som har en kollega som deg. Den læren som jeg sier jeg selv har forstått og virkeliggjort, den har også du forstått og virkeliggjort. Og den læren som du selv har forstått og virkeliggjort, den sier også jeg at jeg har forstått og virkeliggjort. Den læren som jeg kjenner, den kjenner du, og den læren som du kjenner, den kjenner jeg. Jeg er som deg, og du er som meg. Kom derfor, min venn, og la oss sammen lede denne gruppen.’

På denne måten satte Alara Kalama meg, som var hans elev, på samme nivå som han selv var, og han ga meg den høyeste heder.

Men da tenkte jeg at denne læren fører verken til løsrivelse eller til at man blir fri fra lidenskapene, den fører verken til opphør, fred, innsikt, oppvåkning eller nibbana—men bare til intethetens plan. Derfor fant jeg at denne læren var utilstrekkelig, Aggivessana, og jeg forlot den.

Jeg ville likevel finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Derfor gikk jeg til Uddaka Ramaputta og sa:

’Jeg vil følge den lære og disiplin som du underviser i.’

Uddaka Ramaputta svarte:

’Da kan du få være her. Denne læren er slik at en forstandig mann ikke trenger lang tid for å forstå og virkeliggjøre selv den samme dype kunnskap som læreren hans har.’

Jeg brukte ikke lang tid på å trenge inn i denne læren og forstå den, Aggivessana. På samme måte som andre der ble jeg flink til å etterplapre læreren og snakke slik han gjorde, og jeg sa at «jeg vet» og «jeg ser», og trodde at jeg virkelig talte om kunnskap og formidlet de eldres lære.

Men så falt det meg inn at Uddaka Ramaputta ikke bare doserer sin lære fordi han tror på den. Han sier at han selv har forstått og virkeliggjort den. Derfor snakker han sikkert ut fra egen erfaring. Så jeg gikk til Uddaka Ramaputta og sa:

’I hvilken grad har du selv forstått og virkeliggjort den læren du underviser i?’

Da forklarte Uddaka Ramaputta meg planet der det verken finnes bevissthet eller ikke bevissthet, Aggivessana, og jeg tenkte som så:

’Det er ikke bare han som tror på dette. Jeg tror også på det. Det er ikke bare han som er iherdig. Jeg er også iherdig. Det er ikke bare han som øver oppmerksomhet. Jeg øver også oppmerksomhet. Det er ikke bare han som øver konsentrasjon. Jeg øver også konsentrasjon. Det er ikke bare han som har visdom. Jeg har også visdom. Kanskje jeg skulle prøve å forstå og virkeliggjøre læren hans selv?’

Og da varte det ikke lenge før jeg selv forsto og virkeliggjorde læren hans, Aggivessana. Da gikk jeg til Uddaka Ramaputta og sa:

’Er dette så langt som du selv har forstått og virkeliggjort denne læren?’

’Det er det, min venn. Det er slik jeg selv har forstått og virkeliggjort denne læren.’

’Jeg har også forstått og virkeliggjort denne læren i samme grad som du har.’

’Vi er heldige, vi er virkelig heldige, min venn, som har en kollega som deg. Den læren som jeg sier jeg selv har forstått og virkeliggjort, den har også du forstått og virkeliggjort. Og den læren som du selv har forstått og virkeliggjort, den sier også jeg at jeg har forstått og virkeliggjort. Den læren som jeg kjenner, den kjenner du, og den læren som du kjenner, den kjenner jeg. Jeg er som deg, og du er som meg. Kom derfor, min venn, og la oss sammen lede denne gruppen.’

På denne måten satte Uddaka Ramaputta meg, som var hans elev, på samme nivå som han selv var, og han ga meg den høyeste heder.

Men da tenkte jeg at denne læren fører verken til løsrivelse eller til at man blir fri fra lidenskapene, den fører verken til opphør, fred, innsikt, oppvåkning eller nibbana—men bare til planet der det verken finnes bevissthet eller ikke bevissthet. Derfor fant jeg at denne læren var utilstrekkelig, Aggivessana, og jeg forlot den.

Jeg ville finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Jeg vandret omkring i landet Magadha inntil jeg kom til bredden av elven Uruvela. Der kom jeg til et fint område med en vakker skoglund, der den klare elven rant forbi og der det var et bra vadested. Like i nærheten var det også en landsby. Da tenkte jeg at dette er et vakkert sted der jeg kan praktisere meditasjon. Derfor satte jeg meg ned og tok fatt på treningen.

Da kom jeg på tre lignelser som ingen har hørt før, Aggivessana.

Tenk deg en søkkvåt kvist som ligger under vann. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, Aggivessana? Klarer han å tenne ild med denne våte kvisten?»

«Nei, Gotama.»

«Og hvorfor ikke?»

«Fordi denne kvisten er søkkvåt og har ligget under vann, Gotama. Han kommer bare til å slite seg ut til ingen nytte.»

«Nettopp, Aggivessana. Og slik er det også med asketer og brahmaner som ikke trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser. De klarer ikke å slippe helt tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, og de finner ikke ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og selv om de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den første av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før.

Her er den andre lignelsen som jeg kom på, og som ingen har hørt før, Aggivessana:

Tenk deg en søkkvåt kvist som ligger på tørt land. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, Aggivessana? Klarer han å tenne ild med denne våte kvisten?»

«Nei, Gotama.»

«Og hvorfor ikke?»

«Fordi selv om denne kvisten ligger på tørt land, så er den søkkvåt, Gotama. Han kommer bare til å slite seg ut til ingen nytte.»

«Nettopp, Aggivessana. Og slik er det også med asketer og brahmaner som trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser. Men de klarer ikke helt å slippe tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, og de finner ikke ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og selv om de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den andre av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før.

Her er den tredje lignelsen som jeg kom på, og som ingen har hørt før, Aggivessana:

Tenk deg en helt uttørret kvist som ligger på tørt land. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, Aggivessana? Klarer han å tenne ild med denne uttørrede kvisten?»

«Ja, Gotama.»

«Og hvorfor?»

«Fordi denne kvisten er helt uttørret og ligger på tørt land, Gotama.»

«Nettopp, Aggivessana. Og slik er det også med asketer og brahmaner som trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser og klarer å slippe helt tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, slik at de finner ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og hvis de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de også å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den siste av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før. Disse tre lignelsene som ingen hadde hørt før, kom jeg altså til å tenke på.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle bite tennene sammen, holde tunga rett i munnen og la sinnet mitt gripe fatt i, tvinge og temme seg selv? Som tenkt, så gjort. Jeg anstrengte meg så kraftig at svetten rant under armene mine. Det var som når en sterk mann griper en svakere mann i hodet eller skuldrene og tvinger og temmer ham. På samme måte gjorde jeg da jeg bet tennene sammen, holdt tunga rett i munnen og lot sinnet mitt gripe fatt i, tvinge og temme seg selv så svetten rant under armene mine. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn og nese. Mens jeg holdt pusten slik, var det som om vinden tordnet i øregangene mine. Det var akkurat som en kraftig blåselyd i blåsebelgen til en smed, slik tordnet vinden i øregangene mine. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, var det som om hodet mitt revnet av kraftig vind. Det var som om en sterk mann skulle ha kløvet skallen min med et skarpt sverd, slik følte jeg det som om hodet mitt revnet. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, fikk jeg en voldsom hodepine. Det var som om en sterk mann skulle ha strammet en lærreim hardt rundt hodet mitt, så vondt gjorde det i hodet. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, kjente jeg skjærende smerter i magen. Det var som om en slakter eller læregutten hans skulle ha skåret opp magen min med en skarp kniv, så vondt gjorde det. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, ble kroppen min brennende het. Det var som om to sterke menn skulle ha tatt enn svakere mann i armene og stekt ham over glødende trekull, så varm følte jeg meg. Jeg slet hardt, Aggivessana. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Noen ånder som så dette, sa: «Asketen Gotama er død.» Andre ånder svarte: «Nei han er ikke død, men han er i ferd med å dø.» Atter andre ånder sa: «Asketen Gotama er verken død eller døende. Han er en ærverdig, og det er slik ærverdige lever.»

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg helt skulle slutte å spise? Men da kom det noen ånder bort til meg og sa: «Ikke slutt å spise, min herre. Hvis du gjør det, kommer vi til å gi deg himmelsk næring gjennom porene i huden din, slik at du klarer deg likevel.» Da tenkte jeg at det ville være feil av meg å late som om jeg overhodet ikke spiste hvis åndene likevel skulle gi meg næring. Så jeg takket nei til tilbudet.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Kanskje jeg heller skulle spise veldig lite? Kanskje jeg bare skulle ta en liten slurk bønnesuppe, ertesuppe, linsesuppe eller vikkesuppe om gangen? Som tenkt, så gjort, og siden jeg spiste så lite, ble kroppen min uhyre utmagret, og armer og bein ble som visne stilker. Bakenden min ble som en kamelfot, ryggvirvlene stakk ut som en kjede med kuler, ribbeina ble som skrøpelige takbjelker i ei falleferdig rønne, øynene ble så innsunkne at pupillene så ut til å ligge på bunnen av dype brønner og huden i hodebunnen min ble så inntørket og skrukkete som umodne og avskårne gresskar som ligger og tørker i den varme vinden.

Hvis jeg skulle klø meg på magen, var det ryggraden jeg fikk tak i, og hvis jeg skulle klø meg på ryggen, var det mageskinnet jeg fikk tak i, for siden jeg spiste så lite, lå mageskinnet som klistret til ryggraden, Aggivessana. Når jeg skulle tømme meg for urin eller avføring, falt jeg hodestups framover. Hvis jeg prøvde å massere armer eller bein, løsnet kroppshårene og falt av, fordi røttene deres hadde råtnet. Noen som så meg, sa at asketen Gotama er svart. Andre sa: «Nei, asketen Gotama er ikke svart, han er brun.» Atter andre sa at jeg verken var svart eller brun, men lys i huden. Fordi jeg spiste så lite, Aggivessana, var den klare hudfargen min blitt helt ugjenkjennelig.

Da tenkte jeg som så, Aggivessana: Uansett hva asketer eller brahmaner kan ha gjennomgått av skarpe, akutte, stikkende og bitre smerter før i tiden, så er dette verre. Noe verre enn dette finnes ikke. Og uansett hva asketer eller brahmaner kan oppleve nå eller i framtiden av skarpe, akutte, stikkende og bitre smerter, så er dette verre. Noe verre enn dette finnes ikke. Jeg oppnår ikke noen høyere tilstand på denne måten. Disse bitre og skarpe smertene fører ikke til den høyeste innsikt og forståelse. Det må da finnes en annen vei til oppvåkning?

Da kom jeg til å tenke på en gang jeg satt i skyggen under et rosenepletre mens min far pløyde, Aggivessana. Mens jeg satt der, gikk jeg inn i den første dypmeditasjon,—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære, og ble værende i den—og nå tenkte jeg: Kan dette være veien til oppvåkning? Videre tenkte jeg: Hvorfor skal jeg være redd for denne lykken? Det er jo en lykke som ikke har noe med sanselige nytelser eller usunne fenomener å gjøre. Og jeg tenkte: Jeg er ikke redd for denne lykken som ikke har noe med sanselige nytelser eller usunne fenomener å gjøre.

Videre tenkte jeg som så: En slik lykke er det ikke lett å oppnå så lenge kroppen er så svak og utmagret. Kanskje jeg skulle begynne å spise kraftigere kost igjen, som for eksempel kokt ris og brød? Dermed begynte jeg å spise kraftigere kost igjen, Aggivessana. Jeg spiste kokt ris og brød.

På den tiden var det fem andre asketer som var sammen med meg og regnet meg som leder. De så fram til at jeg skulle finne fram til en lære som jeg kunne dele med dem. Men da de så at jeg spiste kraftigere kost som kokt ris og brød, forlot de meg i forakt. ’Asketen Gotama har falt tilbake til et verdslig liv,’ sa de. ’Han har gitt opp treningen.’

Da jeg hadde inntatt kraftigere kost igjen, fikk jeg tilbake kreftene. Jeg isolerte meg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og gikk inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Deretter lot jeg de innledende og fastholdende tanker falle til ro og gikk inn i den andre dypmeditasjon—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Deretter søkte jeg ikke lenger glede, men hvilte i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse følte jeg legemlig velvære og gikk inn i den tredje dypmeditasjon,—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Deretter la jeg tidligere gleder og sorger bak meg og gikk inn i den fjerde dypmeditasjon—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Da nå sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig—så anvendte jeg dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Jeg husket mange tidligere oppholdssteder. Således husket jeg en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og jeg kunne til og med huske at universet hadde utvidet seg og trukket seg sammen mangfoldige ganger. Og jeg husket følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og jeg husket like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husket jeg mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i første nattevakt, Aggivessana. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Da sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig—så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn så jeg hvordan alle vesener oppstår og går under. Han så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet og lidelse i helvete. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår i himmelen.’ Slik så jeg med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Jeg så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i andre nattevakt, Aggivessana. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Da sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig—så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om å utslette negative tendenser i sinnet. Jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er lidelse’, jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er lidelsens opphav’, jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er lidelsens opphør’, og jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er veien til lidelsens opphør’.

Jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er forurensinger i sinnet’, jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er opphav til forurensinger i sinnet’, jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er opphør av forurensinger i sinnet’, og jeg erkjente det som det virkelig er at ’dette er veien til opphør av forurensinger i sinnet’.

Da jeg så og erkjente dette, ble sinnet mitt fritt for forurensninger knyttet til sanselighet, forurensninger knyttet til ambisjoner og fra forurensninger knyttet til uvitenhet. Jeg så at nå var det slutt på ny tilblivelse, treningsveien er vandret til ende—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i tredje nattevakt, Aggivessana. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, Aggivessana.

Når jeg underviser en forsamling på flere hundre personer i læren, Aggivessana, så vet jeg at hver og en av tilhørerne føler at jeg snakker spesielt til vedkommende. Men det er ikke slik det skal ses, Aggivessana. For når den som har kommet fram til sannheten, underviser andre i læren, er det for at alle skal lære noe av det. Og når jeg har avsluttet et slikt foredrag, samler jeg sinnet og konsentrerer det om det som jeg var konsentrert om før jeg begynte å tale, slik sinnet mitt alltid er.»

«Dette tror jeg gjerne, Gotama, siden du er en ærverdig og en som selv har oppnådd fullkommen oppvåkning. Men er det sant at du sover om dagen, Gotama?»

«Det er riktig at på sommeren, i den siste måneden i varmetiden, bretter jeg kappen i fire lag etter at jeg har kommet tilbake fra matrunden og spist maten min, og så legger jeg meg ned på høyre side med oppmerksomhet og klar forståelse, og sovner.»

«Noen asketer og brahmaner sier at dette er temmelig sløvt, Gotama.»

«Dette har ikke noe med sløvhet eller ikke-sløvhet å gjøre, Aggivessana. Men hør etter og følg godt med, så skal jeg forklare hva som er sløvhet og hva som ikke er sløvhet.»

«Ja vel,» svarte jainen Saccaka.

Mesteren sa:

«Den som ikke har kvittet seg med sinnets forurensninger, Aggivessana, slike forurensninger som fører til ny tilblivelse, som skaper problemer og gir smertefulle resultater, og som fører til framtidig tilblivelse, forfall og undergang, han vil jeg kalle sløv. Det er den som ikke har kvittet seg med sinnets forurensninger, som er sløv, Aggivessana. Men den som har kvittet seg med sinnets forurensninger, Aggivessana, slike forurensninger som fører til ny tilblivelse, som skaper problemer og gir smertefulle resultater, og som fører til framtidig tilblivelse, forfall og undergang, han vil jeg ikke kalle sløv. Det er den som har kvittet seg med sinnets forurensninger, som ikke er sløv.

Den som har kommet fram til sannheten, har kvittet seg med sinnets forurensninger, Aggivessana, slike forurensninger som fører til ny tilblivelse, som skaper problemer og gir smertefulle resultater, og som fører til framtidig tilblivelse, forfall og undergang. Han har skåret dem over ved roten og rykket dem opp slik at de ikke kan komme opp igjen, så de ikke kan vokse fram på nytt. Akkurat som når en palme blir skåret over ved roten så den ikke kan vokse opp igjen, slik har den som har kommet fram til sannheten, har kvittet seg med sinnets forurensninger, Aggivessana, slike forurensninger som fører til ny tilblivelse, som skaper problemer og gir smertefulle resultater, og som fører til framtidig tilblivelse, forfall og undergang. Han har skåret dem over ved roten og rykket dem opp slik at de ikke kan komme opp igjen, så de ikke kan vokse fram på nytt.»

Da Mesteren hadde sagt dette, grep Saccaka ordet igjen:

«Dette er virkelig bra, Gotama, det er virkelig fint! Enda så utfordrende jeg har snakket til deg og gått til verbale angrep på deg, er huden din klar og ren og du ser like blid ut, slik man kunne forvente av en ærverdig og en som selv har oppnådd fullkommen oppvåkning. Jeg kan fortelle deg at jeg har debattert med Purana Kassapa. Da jeg satte fram argumentene mine, prøvde han å prate det bort og snakke om noe annet, og han reagerte med irritasjon, misnøye og sinne. Men enda så utfordrende jeg har snakket til deg og gått til verbale angrep på deg, Gotama, er huden din klar og ren og du ser like blid ut, slik man kunne forvente av en ærverdig og en som selv har oppnådd fullkommen oppvåkning.

Jeg har også debattert med Makkhali Gosala, Ajita med hårkappa, Pakudha Kaccayana, Sañjaya Belatthaputta og Nigantha Nataputta. Da jeg satte fram argumentene mine, prøvde de alle å prate det bort og snakke om noe annet, og de reagerte med irritasjon, misnøye og sinne. Men enda så utfordrende jeg har snakket til deg og gått til verbale angrep på deg, Gotama, er huden din klar og ren og du ser like blid ut, slik man kunne forvente av en ærverdig og en som selv har oppnådd fullkommen oppvåkning.

Men nå må jeg gå, Gotama. Jeg har mye å gjøre.»

«Gjør som du selv synes best, Aggivessana.»

Jainen Saccaka takket Mesteren for samtalen, reiste seg og gikk.