De mellomlange tekstene

Culatanhasankhayasutta

37. Den lille samtalen om å utslette begjæret

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i palasset til Migaras mor i Østparken. Da kom Sakka, gudenes konge, bort til ham. Han hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Så sa han:

«Kan du gi meg en kortfattet forklaring på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker?»

«Sett at en munk får høre at det ikke finnes noe som er verd å strebe etter. Når han hører dette, erkjenner han alle ting, og når han erkjenner alle ting, forstår han alle ting. Og når han forstår alle ting, betrakter han alle følelser—det være seg gode, vonde eller nøytrale—som forgjengelige. Han betrakter dem uten lidenskap og ser at de tar slutt. Når han ser at følelsene er noe han kan slippe taket i, binder han seg ikke til noe som helst i verden. Siden han ikke binder seg til noe, er han ikke redd for noe, og når han ikke er redd for noe, når han det endelige nibbana i sitt indre. Og han ser at det er slutt på ny tilblivelse, treningsveien er vandret til ende—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er den kortfattede forklaringen på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker, gudekonge.»

Gudenes konge, Sakka, gledet seg over Mesterens ord, tok høflig avskjed med ham, og gikk en gang medsols rundt ham før han forsvant.

Munken Moggallana den store satt like ved og hørte denne samtalen, og han lurte på om denne ånden hadde forstått de ordene han takket Mesteren for, eller ikke. Derfor forsvant Moggallana fra palasset til Migaras mor i Østparken like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen, og dukket opp blant de trettitre gudene.

Sakka, gudenes konge, var i Den ene lotusens park akkurat da og hygget seg med musikken fra fem hundre guddommelige musikkinstrumenter. Han fikk øye på Moggallana og stoppet musikken. Så gikk han i møte med Moggallana og sa:

«Kom hit, kjære Moggallana! Velkommen skal du være, Moggallana, det er lenge siden du har vært her. Vær så god å sitte, Moggallana. Her er en ledig sitteplass!»

Moggallana satte seg på den plassen han fikk anvist, og Sakka, gudenes konge, tok et lavere sete og satte seg ved siden av ham. Så sa Moggallana:

«Hvordan var den kortfattede forklaringen Mesteren ga om hvordan man kan utslette begjæret, Kosiya? Det hadde vært fint om jeg også kunne få høre en del av denne samtalen.»

«Jeg er travelt opptatt med så mye, Moggallana, og må ordne både personlige gjøremål og saker på vegne av de trettitre gudene. Men jeg hørte godt etter, tok til meg ordene og la nøye merke til dem, og jeg husker dem, så de skal ikke gå meg så raskt av minne.

En gang sto det et stort slag mellom gudene og asura-demonene, Moggallana. Gudene vant, og demonene tapte. Da jeg vendte tilbake etter seieren, bygde jeg et palass som heter Seierspalasset. I det palasset finnes det ett hundre tårn, og hvert tårn har sju salonger. I hver salong er det sju nymfer, og hver nymfe har sju kammerjomfruer. Har du lyst til å se Seierspalassets herligheter, Moggallana?»

Moggallana samtykket i taushet.

Så gikk Sakka, gudenes konge, og den store kong Vessavana sammen med Moggallana den store bort mot Seierspalasset. Da Sakkas nymfer fikk se at Moggallana kom, ble de sky og sjenerte og trakk seg tilbake til sine gemakker. Men Sakka og Vessavana guidet Moggallana rundt i Seierspalasset og pekte ut den ene herligheten i palasset etter den andre.

«Dette skinner til stor heder for Kosiya, fordi det er et resultat av hans gode gjerninger i tidligere tider. Og hver gang folk ser noe vakkert, sier de at det skinner som de trettitre gudene. Dette skinner til stor heder for Kosiya, fordi det er et resultat av hans gode gjerninger i tidligere tider.»

Da tenkte Moggallana:

«Denne ånden lever altfor slapt. Kanskje jeg skulle gi ham en liten vekker?»

Og dermed fokuserte han kreftene sine på stortåa og rugget med den slik at hele Seierspalasset ristet og skalv. Og Sakka, Vessavana og de trettitre gudene ble som lammet av forbløffelse og utbrøt:

«Det er de fantastisk for krefter denne munken har, når han kan få et helt himmelpalass til å riste og skjelve bare ved å rugge med stortåa!»

Da Moggallana så at Sakka hadde fått gåsehud av skrekk, sa han:

«Hvordan var den kortfattede forklaringen Mesteren ga om hvordan man kan utslette begjæret, Kosiya? Det hadde vært fint om jeg også kunne få høre en del av denne samtalen.»

«Jeg gikk bort til Mesteren hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Så sa jeg:

’Kan du gi meg en kortfattet forklaring på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker?»

«Sett at en munk får høre at det ikke finnes noe som er verd å strebe etter. Når han hører dette, erkjenner han alle ting, og når han erkjenner alle ting, forstår han alle ting. Og når han forstår alle ting, betrakter han alle følelser—det være seg gode, vonde eller nøytrale—som forgjengelige. Han betrakter dem uten lidenskap og ser at de tar slutt. Når han ser at følelsene er noe han kan slippe taket i, binder han seg ikke til noe som helst i verden. Siden han ikke binder seg til noe, er han ikke redd for noe, og når han ikke er redd for noe, når han det endelige nibbana i sitt indre. Og han ser at det er slutt på ny tilblivelse, treningsveien er vandret til ende—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er den kortfattede forklaringen på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker, gudekonge.’

Slik var den kortfattede forklaringen Mesteren ga om å utslette begjæret, Moggallana.»

Moggallana gledet seg over Sakkas ord og tok høflig avskjed med ham Dermed forsvant Moggallana fra de trettitre gudenes himmel like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen, og dukket opp i palasset til Migaras mor i Østparken.

Like etter at Moggallana hadde dratt, kom Sakkas nymfer bort til ham og spurte:

«Var dette Mesteren, var det selveste læremesteren?»

«Nei, det var ikke Mesteren, det var ikke læremesteren. Det var Moggallana den store, som er min følgesvenn på veien til det opphøyde liv.»

«Du er virkelig heldig som har en slik sterk og mektig følgesvenn. Hvordan må ikke da Mesteren, selveste læremesteren, være!»

Deretter gikk Moggallana bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så spurte han:

«Kan du huske at du ga en mektig ånd en kortfattet forklaring om å utslette begjæret, Mester?»

«Det husker jeg, Moggallana. Sakka, gudenes konge, kom gående bort til meg. Han hilste høflig på meg og ble stående ved siden av meg. Så sa han:

’Kan du gi meg en kortfattet forklaring på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker?’

Da ga jeg ham dette svaret, Moggallana:

’Sett at en munk får høre at det ikke finnes noe som er verd å strebe etter. Når han hører dette, erkjenner han alle ting, og når han erkjenner alle ting, forstår han alle ting. Og når han forstår alle ting, betrakter han alle følelser—det være seg gode, vonde eller nøytrale—som forgjengelige. Han betrakter dem uten lidenskap og ser at de tar slutt. Når han ser at følelsene er noe han kan slippe taket i, binder han seg ikke til noe som helst i verden. Siden han ikke binder seg til noe, er han ikke redd for noe, og når han ikke er redd for noe, når han det endelige nibbana i sitt indre. Og han ser at det er slutt på ny tilblivelse, treningsveien er vandret til ende—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er den kortfattede forklaringen på hvordan en munk kan utslette begjæret slik at han når den høyeste fullkommenhet, finner fullkommen frihet fra bindinger, gjennomfører den opphøyde livsførsel og når det høyeste målet, slik at han blir den fremste blant guder og mennesker, gudekonge.’

Slik husker jeg at jeg ga Sakka, gudenes kongen, en kortfattet forklaring om å utslette begjæret, Moggallana,»

Slik talte Mesteren, og glad til sinns tok Moggallana den store imot Mesterens ord.