De mellomlange tekstene

Maha-Assapurasutta

39. Den store samtalen i Assapura

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i landet Anga, bodde han i en by der som Assapura. Der talte Mesteren til munkene:

«Munker!»

«Ja, Mester,» svarte munkene

Mesteren sa:

«Folk kaller dere munker. Og hvis dere blir spurt hva dere er, så svarer dere at dere er munker. Og siden andre kaller dere munker, og dere selv sier dere er munker, bør dere trene dere slik: ’Vi vil følge de skikkene som munker og brahmaner følger, slik at vi fortjener den betegnelsen som både andre og vi selv bruker om oss, slik at de gavene vi mottar i form av kapper, mat, bolig og medisiner kan gi gode frukter og bli til stor nytte for giverne, og slik at vi ikke har blitt munker til ingen nytte, men kan høste gode frukter og gode resultater av det.’

Og hvilke skikker er det munker og brahmaner følger? Dere bør trene dere slik, munker: ’Vi vil ha selvrespekt og respekt for andre.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Våre gjerninger skal være rene, åpne og redelige, ikke skjulte og fordekte. Og vi vil ikke framheve oss selv eller fornedre andre fordi om vi selv opptrer rent og åpent.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, og deres gjerninger er rene, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Vår tale skal være ren, åpen og redelig, ikke skjult og fordekt. Og vi vil ikke framheve oss selv eller fornedre andre fordi om vi selv taler rent og åpent.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene og deres tale er ren, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Våre tanker skal være rene, åpne og redelige, ikke skjulte og fordekte. Og vi vil ikke framheve oss selv eller fornedre andre fordi om vi selv har rene og åpne tanker.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren og deres tanker er rene, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Vår levemåte skal være ren, åpen og redelig, ikke skjult og fordekt. Og vi vil ikke framheve oss selv eller fornedre andre fordi om vi selv har en ren og åpen levemåte.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren, deres tanker er rene og dere har en ren levemåte, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Når vi ser en synlig form med øyet, griper vi ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går vi inn for å passe på den. Vi vokter synssansen vel, og passer godt på. Og likedan når vi hører en lyd med øret, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når vi fornemmer en ide med sinnet, da griper vi ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går vi inn for å passe på den. Vi vokter sinnets sans vel, og passer godt på.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren, deres tanker er rene, dere har en ren levemåte og vokter sanseportene, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Vi vil spise med måte. Når vi har tenkt oss godt om, spiser vi ikke for fornøyelsens skyld. Vi lar være å proppe oss med mat. Vi spiser ikke for å se godt ut og bli vakre, men bare for å holde kroppen ved like og holde den frisk så den ikke tar skade, og slik at vi kan fortsette treningen av sinnet. Mens vi spiser, tenker vi at nå slukker vi sulten og forhindrer at den oppstår igjen, slik at vi kan leve uten plager og problemer’. Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren, deres tanker er rene, dere har en ren levemåte, dere vokter sanseportene og dere spiser med måte, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Vi vil passe på å være våkne. Når vi på dagtid går fram og tilbake eller sitter ned, vil vi rense bort hindrende tilstander i sinnet, og det samme vil vi gjøre når vi går fram og tilbake eller sitter ned under første nattevakt. Under andre nattevakt legger vi oss ned i løvestilling på høyre side, med det ene beinet oppå det andre, og hviler i oppmerksomhet og klar forståelse med tanken rettet mot å stå opp igjen. Når siste nattevakt kommer, står vi opp igjen og går fram og tilbake eller sitter ned mens vi renser bort hindrende tilstander i sinnet.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren, deres tanker er rene, dere har en ren levemåte, dere vokter sanseportene, dere spiser med måte og dere passer på å være våkne, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? Dere bør trene dere slik: ’Vi vil øve oppmerksomhet og klar forståelse. Når vi ser på noe eller ser oss omkring, gjør vi dette med klar forståelse. Når vi bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør vi dette med klar forståelse. Når vi kler oss eller bærer matskåla, gjør vi dette med klar forståelse. Når vi spiser, drikker, tygger og smaker, gjør vi dette med klar forståelse. Når vi tømmer oss for avføring og urin, gjør vi dette med klar forståelse. Så lenge vi er våkne, enten vi går, står sitter, legger, taler eller tier, så gjør vi dette med klar forståelse.’ Men hvis dere har selvrespekt og respekt for andre, deres gjerninger er rene, deres tale er ren, deres tanker er rene, dere har en ren levemåte, dere vokter sanseportene, dere spiser med måte, dere passer på å være våkne og dere øver oppmerksomhet og klar forståelse, og mener at dermed har dere gjort nok, at dere har nådd munkelivets mål, slik at dere blir tilfreds og mener at det ikke er mer dere trenger å gjøre, så sier jeg dere, munker: Siden dere streber etter munkelivets mål, så ikke slipp dette målet av syne, for det er mer som bør gjøres.

Hva mer er det som bør gjøres, munker? En munk bør finne seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.

Det er som når en mann tar opp et lån for å gjøre forretninger, munker. Forretningene hans går bra, slik at han kan betale tilbake de pengene han lånte, og enda har han noen igjen til å underholde sin kone med. Da tenker han: ’Før hadde jeg gjeld for å gjøre forretninger. Disse forretningene gikk bra, slik at jeg kunne betale tilbake de pengene jeg hadde lånt, og enda har jeg noe igjen til å underholde min kone med.’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Videre er det som når en mann er syk, munker, hardt angrepet med store smerter. Maten smaker ham ikke og kroppen er svak. Men etter en tid går sykdommen over, maten smaker ham og kroppen blir sterk igjen. Da tenker han: ’Før var jeg syk, jeg hadde store smerter og var hardt angrepet. Maten smakte meg ikke og kroppen var svak. Men nå er jeg frisk igjen! Maten smaker meg og kroppen er sterk!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og videre, munker, er det som når en mann er tatt til fange og kastet i fengsel. Men etter en tid blir han fri fra fangenskapet. Han er trygg og i god behold, og ingenting av det han eier er gått tapt. Da tenker han: ’Før satt jeg i fengsel, men nå er jeg fri fra fangenskapet! Nå er jeg trygg og i god behold, og ingenting av det som jeg eier er gått tapt.’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og så er det som når en mann er slave, munker. Da kan han ikke bestemme over seg selv, men andre bestemmer over ham, og han kan ikke gå hvor han vil. Men etter en tid blir han fri fra slaveriet, han bestemmer over seg selv, og ingen andre bestemmer over ham. Han er fri mann og kan gå hvor han vil. Da tenker han: ’Før var jeg slave, og kunne ikke bestemme over meg selv. Andre bestemte over meg, og jeg kunne ikke gå hvor jeg ville. Men nå er jeg fri fra slaveriet. Jeg bestemmer over meg selv, og ingen andre bestemmer over meg. Jeg er fri nå, og kan gå hvor jeg vil!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og videre, munker, er det som når en mann gir seg ut på en lang reise gjennom øde trakter, og har med seg store verdier og rikdommer. Han ferdes på ensomme og farlige stier. Men omsider kommer han ut av ødemarka igjen, og når trygt fram til sivilisasjonen, der det er fredelig og trygt å være. Da tenker han: ’Før var jeg ute på en lang reise gjennom øde trakter, med store verdier og rikdommer. Jeg vandret på ensomme og farlige stier. Men omsider kom jeg ut av ødemarka igjen, og nådde trygt fram til sivilisasjonen, og her er det fredelig og trygt å være!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og derfor betrakter munken disse fem hindringene som gjeld, som sykdom, som fangenskap, som slaveri og som en reise i ødemarka så lenge han ikke har fjernet dem fra sitt indre, munker. Og han ser det som gjeldsfrihet, som sunnhet, som frihet fra fangenskap og fra slaveri og som et sivilisert land, når han har fjernet disse fem hindringene fra sitt indre.

Når han har kvittet seg med disse fem hindringene, svekker han sinnets forurensninger med visdom. Deretter isolerer han seg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon,—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære,—og forblir i den. Han lar den glede og velvære som fødes av ensomhet strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av ensomhet.

Det er som når en dyktig badetjener eller læregutten hans strør såpepulver i ei bronseskål, munker, og tilsetter vann litt etter litt og knar til såpeklumpen er fuktig, gjennomfuktet både utvendig og innvendig, men ikke så den drypper. Nettopp slik lar munken den glede og velvære som fødes av ensomhet strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av ensomhet.

Deretter bringer munken de innledende og fastholdende tanker til ro, og går inn i den andre dypmeditasjon,—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker,—og forblir i den. Han lar den glede og velvære som fødes av konsentrasjon strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av konsentrasjon.

Det er som et stille tjern med kildevann, munker. Det har ikke noe tilsig verken fra nord, sør, øst eller vest, og det kommer heller ikke noe regnskyll fra skyene av og til og fyller det opp. Men fra kilden springer det fram en strøm med kjølig vann som strømmer inn, omkring i og gjennom hele tjernet og fyller det helt, slik at ingen del av tjernet er uberørt av det kjølige vannet. Nettopp slik lar munken den glede og velvære som fødes av konsentrasjon strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av konsentrasjon.

Deretter søker ikke munken lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære, og går inn i den tredje dypmeditasjon,—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og forblir i den. Han lar det velvære som er uten glede strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av det velvære som er uten glede.

Det er liksom blomstene i en lotusdam, munker. Der vokser lotus, vannliljer og nøkkeroser som er født i vannet og lever helt neddykket i vannet, uten å komme opp til overflaten. Det kjølige vannet strømmer over, omkring og mellom dem, så ingen del av disse blomstene er uberørt av det kjølige vannet. Nettopp slik lar han det velvære som er uten glede strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av det velvære som er uten glede.

Deretter forlater munken velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon,—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag,—og forblir i den. Han sitter og lar tankens klarhet og lysende renhet gjennomtrenge hele kroppen sin, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av tankens klarhet og lysende renhet.

Det er som om en mann skulle sitte innhyllet i en hvit kappe, munker, og trekke den over hodet. Da ville ingen del av kroppen hans stikke utenfor den hvite kappen. Nettopp slik sitter munken og lar tankens klarhet og lysende renhet gjennomtrenge hele kroppen sin, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av tankens klarhet og lysende renhet.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Han husker mange tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Det er som om en mann skulle gå fra sin egen landsby til en annen landsby, munker. Og fra denne landsbyen går han til enda en landsby, og derfra går han hjem til sin egen landsby igjen. Da ville han vite følgende: ’Nå gikk jeg fra min egen landsby til den andre landsbyen, og der sto jeg slik og satt slik og snakket om ditt og tiet om datt. Så gikk jeg til neste landsby, og der sto jeg slik og satt slik og snakket om ditt og tiet om datt. Og deretter gikk jeg hjem til min egen landsby igjen.’

Slik er det også med munken. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Han husker mange tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Det er som om en mann med synet i behold skulle stå mellom to åpne dører inne i et hus . Da kunne han se folk som gikk inn og ut av husene, folk som gikk langsetter gatene og folk som satt midt i gatekrysset. Da ville han vite at disse menneskene går inn og ut av husene, disse går langsetter gatene og disse sitter midt i gatekrysset.

Slik er det også med munken. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Det er som om en mann med synet i behold skulle stå på stranda av et krystallklart lite fjellvann, munker, med helt gjennomsiktig vann og uten noe gjørme. Da ville han kunne se skjell og muslinger, sand og småstein uti vannet, og han ville kunne se fiskestimer stå eller svømme omkring der ute. Og han ville vite dette: ’Denne innsjøen har krystallklart og gjennomsiktig vann, uten noe gjørme. Der ligger det skjell og muslinger, der ligger det sand og småstein, og der står det fiskestimer og der svømmer de.’

Slik er det også med munken. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette er hva det vil si å være munk, å være brahman, å være en som har vasket seg, å kjenne vedaene, å være lærd, å være edel, å være en ærverdig. Og hva vil det si å være munk? Det er når han har avviklet alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. Dette er hva det vil si å være munk.

Og hva vil det si at munken er brahman? Det er når han har fordrevet alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten er munken en brahman.

Og hva vil det si at munken er en som har vasket seg? Det er når han har vasket bort alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten er munken en som har vasket seg.

Og hva vil det si at munken kjenner vedaene? Det er når han kjenner alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten kjenner munken vedaene.

Og hva vil det si at munken er lærd? Det er når han har kvittet seg med alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten er munken en lærd.

Og hva vil det si at munken er edel? Det er når han har fjernet seg fra alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten er munken edel.

Og hva vil det si at munken er en ærverdig? Det er når han har fjernet seg fra alle dårlige og usunne sinnstilstander, alle sinnets forurensninger, all videre tilblivelse, alt som er til plage, alle vonde resultater, forfall og undergang i framtiden. På den måten er munken en ærverdig.»

Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.