De mellomlange tekstene

Culadhammasamadanasutta

45. Den lille samtalen om forskjellige måter å innrette seg på

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalund i Savatthi. Der henvendte han seg til munkene, og sa:

«Munker!»

«Ja, Mester,» svarte de.

Mesteren sa:

«Dere kan innrette dere på fire forskjellige måter, munker. Hvilke fire? Dere kan innrette dere slik at dere har det godt nå, men får det vondt senere. Dere kan innrette dere slik at dere har det vondt nå, og får det vondt senere. Dere kan innrette dere slik at dere har det vondt nå, men får det godt senere. Eller dere kan innrette dere slik at dere har det godt nå, og får det godt senere.

Og hvordan er det man innretter seg slik at man har det godt nå, men får det vondt senere?

Det finnes noen asketer og brahmaner som mener og hevder at det ikke er noe galt i å hengi seg til sansenytelser. Dermed henfaller de til sansenytelser. De omgås kvinnelige asketer som har håret bundet opp i en knute, og sier: ’Hvordan kan vel disse andre asketene og brahmanene se noen framtidige farer i sansenytelser, og hevde at dette er noe man bør slippe taket i? Hvordan kan de si at de vet noe om sansenytelser? Lykken ligger i å hvile i de unge, myke og dunete armene til disse kvinnene!’ Og dermed henfaller de til sansenytelser.

Siden de henfaller til sansenytelser, havner de i smertefulle tilstander i helvete etter døden, når kroppen går i oppløsning. Der opplever de vonde, skarpe, bitre og horrible lidelser. Da sier de: ’Disse andre asketene og brahmanene så framtidige farer i sansenytelser og hevdet at dette er noe man bør slippe taket i. De sa at de visste noe om sansenytelser. Og nå opplever vi vonde, skarpe, bitre og horrible lidelser!’

Tenk dere at en frøkapsel på en snylteslyngplante åpner seg mot slutten av sommeren, munker, og at et av frøene faller ved roten av et sal-tre. Ånden som bor der i treet, blir forskrekket, redd og skjelven over å se dette. Venner og slektninger av denne ånden, slike ånder som bor i skog og kratt, i trær og busker, kommer sammen og trøster henne: ’Ikke vær redd, kjære deg. Kanskje en påfugl eller et annet dyr kommer til å spise dette frøet, kanskje en skogbrann ødelegger det, kanskje noen skogsarbeidere kommer og rykker det opp eller kanskje det kommer en maur og tar det, slik at det ikke vokser opp.’ Men ingen av disse kommer og tar frøet, så det vokser opp. Det blir vannet av regnet og blir til en stor og kraftig slyngplante som omfavner treet med sine ung, myke og dunete stengel.

Da tenker denne ånden: ’Hvorfor kom venner og slektninger fra skog og kratt, fra trær og busker, og trøstet meg? De sa jeg ikke skulle være redd. Kanskje en påfugl eller et annet dyr kommer til å spise dette frøet, sa de, kanskje en skogbrann ødelegger det, kanskje noen skogsarbeidere kommer og rykker det opp eller kanskje det kommer en maur og tar det, slik at det ikke vokser opp. Men det er jo deilig å kjenne hvordan denne planten omfavner meg med sine ung, myke og dunete stengel!’

Slyngplanten snor seg rundt stammen, går opp i greinene og dekker snart hele treet og knuser det. Da tenker den ånden som bor der: ’Så det var derfor vennene og slektningene mine sa at de håpet at en påfugl eller et annet dyr skulle komme og spise frøet, eller at det på annet vis skulle bli ødelagt og ikke vokse opp! De så hvor farlig det var!’

På samme måte er det noen asketer og brahmaner som mener og hevder at det ikke er noe galt i å hengi seg til sansenytelser. Dermed henfaller de til sansenytelser. De omgås kvinnelige asketer som har håret bundet opp i en knute, og sier: ’Hvordan kan vel disse andre asketene og brahmanene se noen framtidige farer i sansenytelser, og hevde at dette er noe man bør slippe taket i? Hvordan kan de si at de vet noe om sansenytelser? Lykken ligger i å hvile i de unge, myke og dunete armene til disse kvinnene!’ Og dermed henfaller de til sansenytelser.

Siden de henfaller til sansenytelser, havner de i smertefulle tilstander i helvete etter døden, når kroppen går i oppløsning. Der opplever de vonde, skarpe, bitre og horrible lidelser. Da sier de: ’Disse andre asketene og brahmanene så framtidige farer i sansenytelser og hevdet at dette er noe man bør slippe taket i. De sa at de visste noe om sansenytelser. Og nå opplever vi vonde, skarpe, bitre og horrible lidelser!’ Dette er å innrette seg slik at man har det godt nå, men får det vondt senere, munker.

Og hvordan er det man innretter seg slik at man har det vondt nå, og får det vondt senere?

Det er noen asketer som går nakne, de følger ikke vanlig skikk og bruk (de står oppreist mens de spiser, drikker og tømmer seg for urin og avføring, i stedet for å sette seg som skikkelige folk gjør). De slikker hendene sine (etter å ha spist eller tørket seg bak, i stedet for å vaske seg). De kommer ikke når andre ber ham (til et måltid) og de stopper ikke når andre ber ham om det. De tar ikke imot mat som folk bringer ham eller som er laget spesielt for ham, og de tar ikke imot invitasjoner. De tar ikke imot mat direkte fra gryter og kar, mat satt innenfor dørstokken, plassert innenfor gjerdet eller rett fra kjøkkenet. De tar ikke imot mat der to sitter og spiser (hvis bare en av dem byr ham). De tar ikke imot mat fra en gravid kvinne (av hensyn til det ufødte barnet), eller fra en ammende kvinne (av hensyn til barnet). De tar ikke imot mat fra en kvinne som er hos en mann (så ikke paret skal bli forstyrret). De tar ikke imot mat ved innsamling. De tar ikke imot mat der en hund står (av hensyn til hunden) eller der fluesvermer surrer omkring (av hensyn til fluene). De tar ikke imot kjøtt eller fisk, og drikker verken øl, andre rusdrikker eller velling. De nøyer seg med ett hus (dvs. De vender om når de har fått noe mat i ett hus), eller med en håndfull mat, med to hus eller to håndfuller, med sju hus eller med sju håndfuller. De nøyer seg med en almisse, med to almisser, med sju almisser. De spiser en gang om dagen, en gang annen hver dag, en gang hver sjuende dag. På denne måten forplikter de seg til å spise bare til fastsatte tider, for perioder på opp til fjorten dager av gangen.

De spiser bare grønnsaker, hirse, villris, daddula-ris, vannplanter, agnepulver, oppskum fra kokende ris, sesam-mel, gras, kumøkk, røtter og frukter fra skogen, og nedfallsfrukt. Dette nøyer de seg med.

De kler seg i grov hamp, hamp vevd sammen med andre materialer, gamle liksvøp, filler fra avfallshaugen, barkeklær, hele antilopeskinn, klær laget av strimler av antilopeskinn, klær laget av kusagrasfibre, av barkfibre, av trebiter, hårkappe laget av menneskehår eller av hestehår, eller i en drakt av uglefjær. De er ’hår—og skjeggnappere’, som bruker å nappe ut hår og skjegg, de er en som står og takker nei til en sitteplass, de er ’hæl-hukere’ som sitter og hopper omkring på huk. De sover på spikerseng eller de sitter og står på den. De sover på planker, og de bader tre ganger om dagen.

Slik driver de og plager seg selv på mange forskjellige måter, og etter døden, når kroppen går i oppløsning, havner de i smertefulle tilstander i helvete. Dette er å innrette seg slik at man har det vondt nå, og får det vondt senere.

Og hvordan er det man innretter seg slik at man har det vondt nå, og får det godt senere?

Sett at en person er meget lidenskapelig av natur, slik at disse lidenskapene ofte gjør ham trist og nedstemt. Eller han er meget hatefull av natur, slik at dette hatet ofte gjør ham trist og nedstemt. Eller han er meget forvirret av natur, slik at denne forvirringen gjør ham trist og nedstemt. Han praktiserer det fullkomne og rene opphøyde liv med smerte og sorg mens tårene renner. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, havner han i lykkelige kår i himmelen. Dette er å innrette seg slik at man har det vondt nå, men får det godt senere.

Og hvordan er det man innretter seg slik at man har det godt nå, og får det godt senere?

Sett at en person ikke er særlig lidenskapelig av natur, slik at lidenskapene ikke gjør ham trist og nedstemt så ofte. Eller han er ikke særlig hatefull av natur, slik at hatet ikke gjør ham trist og nedstemt så ofte. Eller han er ikke særlig forvirret av natur, slik at forvirringen ikke gjør ham trist og nedstemt så ofte. Han isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.

Videre lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i den andre dypmeditasjon—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der.

Videre søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i den tredje dypmeditasjon—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der.

Videre gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, havner han i lykkelige kår i himmelen. Dette er å innrette seg slik at man har det godt nå, og får det godt senere.

Dette er de fire måtene å innrette seg på, munker.»

Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.