De mellomlange tekstene

Latukikopamasutta

66. Lignelsen om vaktelen

Slik har jeg hørt det:

En gang da var Mesteren i Anguttarapa, holdt han til byen Apana. Tidlig en morgen kledde han på seg, tok kappe og bolle og gikk til byen for å motta matgaver. Etter at han hadde fått mat og var ferdig med å spise, gikk han til Storskogen for å tilbringe dagen der, og han satte seg ved foten av et tre. Det samme gjorde munken Udayi. Mens Udayi satt der alene og mediterte, tenkte han som så:

«Mesteren har sannelig fjernet mye ubehag for oss og gitt oss mange gleder. Og han har fjernet mange usunne tendenser i oss og hjulpet oss i retning av det som er sunt og godt.»

Da kvelden kom, reiste Udayi seg fra meditasjonen, gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Mens jeg satt for meg selv, tenkte jeg som så, Mester. ’Mesteren har sannelig fjernet mye ubehag for oss og gitt oss mange gleder. Og han har fjernet mange usunne tendenser i oss og hjulpet oss i retning av det som er sunt og godt.’

Tidligere pleide vi å spise både om morgenen og om kvelden og i utide midt på dagen. Da sa du til munkene at vi skulle la være å spise i utide midt på dagen. Vi syntes at det var leit, for husherrer som støtter oss, gir oss så mye godt å spise midt på dagen—og det ville du vi skulle holde oss unna, det ville du vi skulle la være. Men de av oss som holder av deg, har tillit til deg og respekterer deg, og som også har selvrespekt, vi sluttet å spise i utide midt på dagen. Vi spiste bare om morgenen og om kvelden.

Men så sa du til munkene at vi skulle la være å spise i utide om kvelden. Vi syntes at det var leit, siden du ba oss gi avkall på det beste av de to måltidene. Det var en gang en mann som fikk tak i noe god mat midt på dagen. Men han la den til side og sa at når kvelden kom, kunne de spise den i fellesskap, alle sammen. Matlaging skjer for det meste om kvelden, Mester, og ikke så mye om dagen. Men de av oss som holder av deg, har tillit til deg og respekterer deg, og som også har selvrespekt, vi sluttet å spise i utide om kvelden.

Når munkene tidligere gikk ut for å motta matgaver etter at det var blitt mørkt om kvelden, tråkket de ut i søledammer og falt i gjørmen. De snublet inn i tornekratt og snublet over kuer som lå og sov. De traff også unge menn som bedrev straffbare handlinger, og det hendte at kvinner innbød dem til handlinger som brøt med den sanne lære.

En gang da jeg gikk matrunden etter at det var blitt mørkt, var det en kvinne som var ute og vasket noen kjeler, og i et lynglimt fikk hun øye på meg. Hun skvatt og ropte forskrekket:

’Der kommer det en demon eller et spøkelse for å ta meg!’

Jeg sa til henne at jeg verken var en demon eller et spøkelse, men en munk som var ute for å motta mat.

’Lever ikke moren og faren din, da? Det var bedre om du fikk skåret opp vomma med en skarp slakterkniv, enn at du reker rundt i mørket for å fylle den opp!’

Når jeg tenker på dette, Mester, sier jeg igjen til meg selv at Mesteren har sannelig fjernet mye ubehag for oss og gitt oss mange gleder. Og han har fjernet mange usunne tendenser i oss og hjulpet oss i retning av det som er sunt og godt.»

«Men selv om jeg sier dere skal la være med det eller det, Udayi, så er det likevel noen tåpelige personer som mener at jeg maser for mye om treningsregler og at jeg henger meg opp i ubetydelige bagateller. Derfor vil de ikke la være med det jeg sier de skal la være, men går rundt og er sure på meg og de munkene som gjerne vil trene. Dette utgjør en alvorlig hindring for dem, Udayi. Det blir et sterkt, stramt og seigt bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for dem.

Det er som om en liten vaktel skulle gå i en snare av slyngplanter, slik at den blir fanget og drept. Så sier kanskje noen at her sitter denne vaktelen fast i en snare av slyngplanter, slik at den blir fanget og drept. Men båndene er jo ikke sterke. De er svake og løse. Ville de ha rett i det, Udayi?»

«Nei, Mester. For vaktelen sitter fast i en snare av sterke, stramme og seige bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for den, slik at den blir fanget og drept.»

«Nettopp, Udayi. Og selv om jeg sier dere skal la være med det eller det, så er det likevel noen tåpelige personer som mener at jeg maser for mye om treningsregler og at jeg henger meg opp i ubetydelige bagateller. Derfor vil de ikke la være med det jeg sier de skal la være, men går rundt og er sure på meg og de munkene som gjerne vil trene. Dette utgjør en alvorlig hindring for dem, Udayi. Det blir et sterkt, stramt og seigt bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for dem.

Når jeg sier dere skal la være med det eller det, er det noen som sier: ’Hva? Sier Mesteren at vi skal holde oss unna en slik ubetydelig liten filleting? Sier han at vi skal la være med det?’

Likevel lar de være med det uten å bli sure verken på meg eller på de munkene som gjerne vil trene. Så lever de ubekymret og fredelig av de gavene de mottar, like ubekymret som hjorten i villmarken. Derfor er ikke dette noen stor hindring for dem, Udayi. Det blir et svakt bånd som råtner bort av seg selv, et bånd uten noen styrke.

Det er som om en av kongens store og edle stridselefanter skulle bli bundet med kraftige lærreimer. Den ville bare trenge å røre litt på seg for å bryte seg løs og går hvor den ville. Ville det da være riktig å si at denne elefanten var bundet med sterke, stramme og seige bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for den?»

«Nei, Mester. De båndene denne elefanten ble bundet med, var ikke noen stor hindring for den. Det var svake bånd som råtner bort av seg selv, bånd uten noen styrke.»

«Nettopp, Udayi. Og slik er det også når jeg sier dere skal la være med det eller det, og noen sier: ’Hva? Sier Mesteren at vi skal holde oss unna en slik ubetydelig liten filleting? Sier han at vi skal la være med det?’

Likevel lar de være med det uten å bli sure verken på meg eller på de munkene som gjerne vil trene. Så lever de ubekymret og fredelig av de gavene de mottar, like ubekymret som hjorten i villmarken. Derfor er ikke dette noen stor hindring for dem, Udayi. Det blir et svakt bånd som råtner bort av seg selv, et bånd uten noen styrke.

Tenk deg en fattig og utarmet mann som bare har ei ussel, elendig og falleferdig hytte der kråkene flyr ut og inn som de vil, Udayi. Der har han ei ussel og fattigslig seng. Alt han eier av mat får plass i ei ussel krukke, og kona hans er heller ingen fryd for øyet. Så får han kanskje øye på en munk som har gått ut i skogen etter et bedre måltid, som har vasket hendene og føttene sine og sitter og mediterer i den svalende skyggen av et tre. Da tenker han som så:

’Dette munkelivet er sannelig behagelig! Dette eneboerlivet er sannelig sunt! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

Men han klarer ikke å gi slipp på den usle hytta si, og han klarer heller ikke å gi slipp på den fattigslige senga, krukka med mat og kona, til tross for at hun ikke er noen fryd for øyet.

Derfor klarer han heller ikke å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.

Hvis nå noen skulle si følgende, Udayi:

’Denne mannen er bundet med svake bånd. Likevel klarer han ikke å gi slipp på den usle hytta si, og han klarer heller ikke å gi slipp på den fattigslige senga, krukka med mat og kona, til tross for at hun ikke er noen fryd for øyet. Derfor klarer han heller ikke å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Men det er ikke noen sterkt bånd som binder ham. Det er et svakt bånd som råtner bort av seg selv, et bånd uten noen styrke.’

Ville de da ha rett i det?»

«Nei, Mester. Denne mannen klarer ikke å gi slipp på den usle hytta si, og han klarer heller ikke å gi slipp på den fattigslige senga, krukka med mat og kona, til tross for at hun ikke er noen fryd for øyet. Derfor klarer han heller ikke å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Han er bundet med sterke, stramme og seige bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for ham.»

«Nettopp, Udayi. Og på samme måten er det noen tåpelige personer som mener at jeg maser for mye om treningsregler og at jeg henger meg opp i ubetydelige bagateller. Derfor vil de ikke la være med det jeg sier de skal la være, men går rundt og er sure på meg og de munkene som gjerne vil trene. Dette utgjør en alvorlig hindring for dem, Udayi. Det blir et sterkt, stramt og seigt bånd som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for dem.

Tenk deg så en velstående mann eller sønnen hans, Udayi. Han eier store rikdommer, både av gull, korn, åkrer, klær, hustruer og tjenestefolk. Så får han kanskje øye på en munk som har gått ut i skogen etter et bedre måltid, som har vasket hendene og føttene sine og sitter og mediterer i den svalende skyggen av et tre. Da tenker han som så:

’Dette munkelivet er sannelig behagelig! Dette eneboerlivet er sannelig sunt! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

Han klarer å gi slipp på rikdommene sine, og han gir slipp på både gull, korn, åkrer, klær, hustruer og tjenestefolk. Deretter raker han av seg hår og skjegg, ifører seg den gule kappen, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten.

Hvis nå noen skulle si følgende, Udayi:

’Denne mannen var bundet med sterke bånd. Likevel klarte han å gi slipp på rikdommene sine, og han ga slipp på både gull, korn, åkrer, klær, hustruer og tjenestefolk. Deretter raket han av seg hår og skjegg, iførte seg den gule kappen, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten. Dette var sterke, stramme og seige bånd for ham som ikke råtner bort av seg selv, som en stor tømmerstokk som sperrer veien for ham.’

Ville de da ha rett i det?»

«Nei, Mester. Denne mannen klarte å gi slipp på rikdommene sine, og han ga slipp på både gull, korn, åkrer, klær, hustruer og tjenestefolk. Deretter raket han av seg hår og skjegg, iførte seg den gule kappen, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten. Han var ikke bundet av sterke bånd. Det var et svakt bånd som råtnet bort av seg selv, et bånd uten noen styrke.»

«Nettopp, Udayi. Og slik er det også når jeg sier dere skal la være med det eller det, og noen sier: ’Hva? Sier Mesteren at vi skal holde oss unna en slik ubetydelig liten filleting? Sier han at vi skal la være med det?’

Likevel lar de være med det uten å bli sure verken på meg eller på de munkene som gjerne vil trene. Så lever de ubekymret og fredelig av de gavene de mottar, like ubekymret som hjorten i villmarken. Derfor er ikke dette noen stor hindring for dem, Udayi. Det blir et svakt bånd som råtner bort av seg selv, et bånd uten noen styrke.

Det finnes fire slags mennesker i verden, Udayi. Hvilke fire? Den ene trener seg i å gi slipp på involveringene. Mens han trener seg i dette, dukker det opp tanker og minner om disse involveringene. Han gir etter for dem, slipper ikke taket i dem og driver dem ikke bort, gjør ikke slutt på dem og sletter dem ikke. En slik person vil jeg kalle bundet, og ikke ubundet, Udayi. Og hvorfor det? Fordi jeg ser de forskjellige egenskapene som er spesifikke for denne personen.

Den andre trener seg også i å gi slipp på involveringene. Mens han trener seg i dette, dukker det opp tanker og minner om disse involveringene. Han gir ikke etter for dem, slipper taket i dem, driver dem bort, gjør slutt på dem og sletter dem. En slik person vil jeg også kalle bundet, og ikke ubundet, Udayi. Og hvorfor det? Fordi jeg ser de forskjellige egenskapene som er spesifikke for denne personen.

Den tredje trener seg også i å gi slipp på involveringene. Mens han trener seg i dette, hender det av og til at oppmerksomheten hans glipper, og da dukker det opp tanker og minner om disse involveringene. Det tar sin tid før han får etablerer oppmerksomhet igjen, men da slipper han øyeblikkelig taket i involveringene, gir ikke etter for dem, driver dem bort, gjør slutt på dem og sletter dem.

Det er som om en mann skulle la et par vanndråper dryppe ned i en stekepanne som har stått og varmet seg hele dagen. Det tar sin tid før dråpene faller, Udayi, men de forsvinner og fordamper på et øyeblikk. Slik er det også med den tredje personen som trener seg i å gi slipp på involveringene. Mens han trener seg i dette, hender det av og til at oppmerksomheten hans glipper, og da dukker det opp tanker og minner om disse involveringene. Det tar sin tid før han får etabler oppmerksomhet igjen, men da slipper han øyeblikkelig taket i involveringene, gir ikke etter for dem, driver dem bort, gjør slutt på dem og sletter dem. En slik person vil jeg også kalle bundet, og ikke ubundet, Udayi. Og hvorfor det? Fordi jeg ser de forskjellige egenskapene som er spesifikke for denne personen.

Den fjerde personen innser at involveringer er roten til lidelser. Når han har innsett dette, slipper han taket i involveringer, gjør ende på dem og blir fri. En slik person vil jeg også kalle bundet, og ikke ubundet, Udayi. Og hvorfor det? Fordi jeg ser de forskjellige egenskapene som er spesifikke for denne personen. Dette er de fire slags mennesker som finnes her i verden, Udayi.

Sansenytelser kan deles inn i fem kategorier. Hvilke fem?

Tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende; tiltalende lyder som øret kan høre …, dufter som nesa kan kjenne …, smaksinntrykk som tunga kan kjenne …, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende—dette er de fem kategoriene av sansenytelser, Udayi. De gledene og nytelsene som oppstår betinget av disse, kalles sansenytelser, en skitten, vulgær og uedel form for lykke som dere verken bør hengi dere til, utvikle eller dyrke. Jeg sier dere at dette er en lykke dere bør være redde for.

Men en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.

Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der.

Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der.

Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der.

Dette kalles lykken ved å gi avkall, lykken ved ensomhet, lykken ved indre fred og lykken ved full oppvåkning. Det er en lykke som dere bør hengi dere til, utvikle og dyrke. Jeg sier dere at dette er en lykke dere ikke trenger å være redde for.

Men når en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der, da vil jeg si at det er en ustabil tilstand. På hvilken måte er den ustabil? Det er fordi de innledende og fastholdende tankene ikke blir stoppet. Derfor er den ustabil.

Når han deretter lar innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der, da vil jeg si at det er en ustabil tilstand. På hvilken måte er den ustabil? Det er fordi glede og velvære ikke blir stoppet. Derfor er den ustabil.

Når han deretter ikke lenger søker glede, men hviler i likevekt, og med oppmerksomhet og klar forståelse føler legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der, da vil jeg si at det er en ustabil tilstand. På hvilken måte er den ustabil? Det er fordi sinnslikevektens lykke ikke blir stoppet. Derfor er den ustabil.

Når han deretter gir slipp på velvære og lidelse, legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der, da vil jeg si at det er en ustabil tilstand.

Når en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der, da vil jeg si at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når han deretter lar innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der, da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når han deretter ikke lenger søker glede, men hviler i likevekt, og med oppmerksomhet og klar forståelse føler legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der, da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når han deretter gir slipp på velvære og lidelse, legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der, da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når munken videre hever seg over enhver formbevissthet. Han føler ingen fysisk motstand, og reagerer ikke på sanseinntrykk. Han ser rommet som uendelig, og med dette går han inn på det uendelige roms plan og blir der. Da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når munken videre hever seg over det uendelige roms plan. Han ser bevisstheten som uendelig, og med dette går han inn på den uendelige bevissthets plan og blir der. Da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når munken videre hever seg over den uendelige bevissthets plan. Han ser at det ikke er noe som eksisterer, og med dette går han inn på intethetens plan og blir der. Da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når munken videre hever seg over intethetens plan, og går inn på det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. Da går han videre. Men jeg sier at det er ikke nok. Slipp taket i dette og gå videre, sier jeg. Og hvordan går han videre?

Når munken videre hever seg over det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk og bringer alle sanseinntrykk og begreper til opphør, da går han videre. Slik sier jeg han bør slippe taket i det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk.

Kan du se noen stor eller liten hindring som jeg ikke har forklart hvordan du kan fjerne, Udayi?»

«Nei, Mester.»

Slik talte Mesteren, og glad til sinns tok Udayi imot Mesterens ord.