De mellomlange tekstene

Aggivacchagottasutta

72. Samtalen med Vacchagotta om ild

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalund i Savatthi. Da kom den omvandrende asketen Vacchagotta bort til ham, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Kan du si meg om verden er evig, Gotama? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at verden er evig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er det da så at verden ikke er evig, Gotama? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at verden ikke er evig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Men si meg, Gotama, er verden avgrenset? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at verden er avgrenset, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er det da så at verden er uendelig, Gotama? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at verden er uendelig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Men si meg, Gotama, er kropp og sjel det samme? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at kropp og sjel er det samme, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er da kroppen en ting og sjelen en annen, Gotama? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at kroppen er en ting og sjelen en annen, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Men si meg, Gotama, en som er kommet fram, eksisterer han etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er det da så at en som er kommet fram til sannheten, ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at den som er kommet fram til sannheten, ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er det da så at en som er kommet fram til sannheten, både eksisterer og ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at den som er kommet fram til sannheten, både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Er det da så at en som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg mener ikke at den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Vaccha.»

«Men hvorfor sier du at du ikke mener noe av dette, Gotama? Hvilken ulempe ser du i å støtte en av disse teoriene?»

«Hvis jeg skulle si at verden er evig, ville jeg ha en teori som jeg tviholdt på. Dette ville være å forville seg inn i et villniss og et virvar av teorier. Det ville være å vikle seg inn i teorier og binde seg til dem, noe som medfører lidelse, ergrelser, irritasjon og opphisselse. Det er ikke noe som fører til at man føler man har fått nok og ønsker fred, og heller ikke til innsikt, oppvåkning eller nibbana. Og det samme gjelder for alle de andre teoriene du spør om.»

«Men har du ikke noen egne teorier, Gotama?»

«Den som har kommet fram til sannheten, har kvittet seg med teorier, Vaccha. Den som har kommet fram til sannheten, har innsett følgende, Vaccha: Slik er former, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er følelser, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er identifikasjoner, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er reaksjoner, slik oppstår de og slik går de til grunne; og slik er skjelnende bevissthet, slik oppstår den og slik går den til grunne. Det er derfor jeg sier at den som har kommet fram til sannheten, har lagt alle spekulasjoner og alle innbilninger bak seg. Han har sluppet taket i alle tendenser til å forestille seg at ’det er jeg som gjør dette’ eller ’dette er mitt’, og han har gjort seg fullstendig fri fra slike tenkemåter.»

«Men hvor blir han så gjenfødt, den som har befridd sinnet sitt på denne måten, Gotama?»

«Det er ikke relevant å si at han blir gjenfødt, Vaccha.»

«Da blir han altså ikke gjenfødt, Gotama?»

«Det er ikke relevant å si at han ikke blir gjenfødt, Vaccha.»

«Er det så at han både blir gjenfødt og ikke gjenfødt, Gotama?»

«Det er ikke relevant å si at han både blir gjenfødt og ikke gjenfødt, Vaccha.»

«Er det da så at han verken blir gjenfødt eller ikke gjenfødt, Gotama?»

«Det er ikke relevant å si at han verken blir gjenfødt eller ikke gjenfødt, Vaccha.»

«Men når du avviser alle disse måtene å si det på, blir jeg forvirret, Gotama, og den tilliten jeg har fått til deg ut fra vår samtale fram til nå, begynner å smuldre opp.»

«Det er ikke noe rart at du blir forvirret, Vaccha, for denne læren er dyp og vanskelig å se og vanskelig å forstå. Den bringer fred, er herlig og subtil,—den er ikke basert på spekulasjoner og kan bare fattes av den vise. Den er ikke lett å fatte for deg som kommer fra en annen tradisjon, en annen overbevisning, et annet livssyn, en annen praksis og en annen lærer.

Men la meg få stille deg noen spørsmål, Vaccha, så kan du svare som du synes. Hva mener du om dette, Vaccha: Hvis det brenner en ild like foran deg, vil du da vite at det brenner en ild like foran deg?»

«Ja, hvis det brenner en ild like foran meg, vil jeg vite at det brenner en ild like foran meg.»

«Hvis noen så skulle spørre deg hva som er betingelsene for den ilden som brenner like foran deg, hva ville du da svare?»

«Da ville jeg svare at betingelsene for ilden er brenselet, enten kvister eller gras.»

«Hvis nå denne ilden skulle slukne, ville du da vite at den har sluknet?»

«Ja, da ville jeg vite at den har sluknet.»

«Men hva ville du svare hvis noen da spurte deg hvor det var blitt av den ilden som hadde sluknet—om den hadde forsvunnet mot nord, syd, øst eller vest?»

«Et slikt spørsmål ville ikke være relevant, Gotama, for ilden brant på grunn av det oppsamlede brenselet som var til stede, og da brenselet tok slutt og den ikke lenger fikk næring, sluknet den.»

«Nettopp, Vaccha. Slik er det også med de formene, de følelsene, de identifikasjonene, de reaksjonene og den skjelnende bevisstheten som er særegne for den som har kommet fram til sannheten. Når ansamlingen av disse faktorene kommer til avslutning og blir skåret over ved roten som et palmetre slik at de ikke kan vokse fram igjen, blir han fri, Vaccha. Den som har kommet fram til sannheten, er dyp, uten grenser og like vanskelig å lodde til bunns som selve det store havet. Det er ikke relevant å si at han blir gjenfødt og heller ikke at han ikke blir gjenfødt, det er ikke relevant å si at han både blir gjenfødt og ikke blir gjenfødt, og heller ikke at han verken blir gjenfødt eller ikke gjenfødt.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa den omvandrende asketen Vacchagotta:

«Det er som et stort sala-tre i nærheten av en by eller landsby, Gotama. Bladene og kvistene er forgjengelige og kan komme til å falle av, barken og ytterveden kan komme til å falle av. Etter en tid står det der ribbet for blader og kvister, ribbet for bark og ytterved, men den rene kjerneveden blir stående. På samme måte har forklaringen din ribbet bort blader og kvister, den har ribbet bort bark og ytterved, men den rene kjerneveden blir stående.

Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»