De mellomlange tekstene

Vekhanasasutta

80. Samtalen med Vekhanasa

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalund i Savatthi. Da kom den omvandrende asketen Vekhanasa bort til ham. De sto og snakket høflig sammen en liten stund, før Vekhanasa sa:

«Dette er den største herlighet, dette er den største herlighet.»

«Hva er denne største herlighet, Kaccana?»

«Det er den største herlighet, Gotama, og noe større og herligere enn det, finnes ikke.»

«Men hva er så denne største herlighet, Kaccana?»

«Det er den største herlighet, og noe større og herligere enn det, finnes ikke.»

«Det kan visst ta lang tid for oss å komme til bunns i dette, Kaccana. Du sier at det ikke finnes noe større og herligere enn denne største herlighet, men når jeg spør hva det er, gir du ikke noen videre forklaring.

Det er som om en mann skulle si: ’Jeg vil ha den vakreste piken i landet. Det er henne jeg elsker!’ Men hvis noen spurte ham: ’Vet du hvem som er den vakreste piken i landet, da? Vet du om hun er av adel eller brahmanslekt, om hun er av bonde—eller arbeiderslekt?’ da måtte han svare nei. Hvis den andre spurte videre: ’Vet du hva hun heter og hvilken familie hun er av, den vakreste piken i landet som du elsker? Vet du om hun er høy eller liten, mørk eller lys eller hvilken by eller landsby hun bor i?’ da måtte han også svare at nei, det visste han ikke. Hva synes du, Kaccana, ville han ikke dumme seg ut med slikt tåpelig snakk?»

«Jo, det er det sikkert og visst at han ville.»

«Men slik er det jo med deg også, Kaccana, når du sier at det ikke finnes noe større og herligere enn denne største herlighet, uten å gi noen nærmere forklaring.»

«Den er som en strålende vakker juvel, Gotama, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, som ligger og skinner, glitrer og stråler på et hvitt klede. Så herlig skinner og glitrer det lytefrie selvet etter døden.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? En strålende vakker juvel, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, som ligger og skinner, glitrer og stråler på et hvitt klede? Eller en ildflue i nattemørket?»

«Av disse to er det en ildflue i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? En ildflue i nattemørket? Eller en oljelampe i nattemørket?»

«Av disse to er det en oljelampe i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? En oljelampe i nattemørket? Eller et stort bål i nattemørket?»

«Av disse to er det et stort bål i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? Et stort bål i nattemørket? Eller morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr?»

«Av disse to er det morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? Morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr? Eller fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt?»

«Av disse to er det fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Hva mener du er herligst og skinner klarest, Kaccana? Fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt? Eller solen som stråler fra en skyfri himmel ved middagstid i etter at regntiden er slutt?»

«Av disse to er det solen som stråler fra en skyfri himmel ved middagstid i etter at regntiden er slutt som er herligst og skinner klarest, Gotama.»

«Og dessuten vet jeg at mange guder stråler og skinner med en stråleglans som langt overgår solen og månen, Kaccana. Men likevel sier jeg ikke at dette er den største herlighet, og noe større og herligere en dette finnes ikke. Mens du, derimot, peker på noe som skinner langt svakere enn en ildflue og sier at det ikke finnes noe større og herligere en det, og det til tross for at du ikke kan gi noen nærmere forklaring av det.

Det finnes fem slags sansenytelser, Kaccana. Hvilke fem? Det er tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, tiltalende lyder som øret kan høre, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, dufter som nesa kan kjenne, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, smaksinntrykk som tunga kan kjenne, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Den lykke som oppstår ut fra disse fem sansenytelsene, kalles sanselig lykke, Kaccana. Fra sansenytelser oppstår altså sanselig lykke. Men det finnes en form for lykke som er høyere enn den sanselige lykken.»

Da Vekhanasa hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama! Det er forbløffende hvor godt du formulerer det når du sier at fra sansenytelser oppstår altså sanselig lykke, og at det finnes en form for lykke som er høyere enn den sanselige lykken.»

«Det er nok ikke lett for deg som kommer fra en annen tradisjon, en annen overbevisning, et annet livssyn, en annen praksis og en annen lærer, å forstå at fra sansenytelser oppstår altså sanselig lykke, og at det finnes en form for lykke som er høyere enn den sanselige lykken. Men en munk som er blitt en ærverdig, som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse, han vil forstå at fra sansenytelser oppstår altså sanselig lykke, og at det finnes en form for lykke som er høyere enn den sanselige lykken.»

Da Vekhanasa hørte dette, ble han sint og ergerlig, og han skjelte ut Mesteren og sa: «Det kommer til å gå ille med Gotama!»

Deretter sa han:

«Det er noen filosofer og brahmaner her som verken kjenner fortiden eller framtiden, men som likevel sier at de har gjort slutt på tilblivelsen, at de har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, og at det nå ikke skal oppstå noe nytt. Det er jo helt latterlig og bare tomme ord fra dem, og det de sier har ikke noen substans eller innhold!»

«Ja, hvis noen filosofer og brahmaner som verken kjenner fortiden eller framtiden, likevel sier at de har gjort slutt på tilblivelsen, at de har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, og at det nå ikke skal oppstå noe nytt, da fortjener de kritikk fra sine medvandrere. Men la nå fortid og framtid være, Kaccana. Hvis det kommer en forstandig mann som er ærlig og redelig og som har personlig integritet, så skal jeg undervise ham i læren. Hvis han da praktiserer i samsvar med læren, kommer det ikke til å vare lenge før han selv vet og selv ser at han er fri fra uvitenhetens bånd.

Det er som et lite spedbarn som ligger på ryggen, reivet og innsnørt om armer, ben og hals. Når barnet blir større og får mer førlighet, blir det befridd fra disse båndene. Da vet det at det er fri fra båndene. Slik er det også hvis det kommer en forstandig mann som er ærlig og redelig og som har personlig integritet. Da skal jeg undervise ham i læren. Hvis han da praktiserer i samsvar med læren, kommer det ikke til å vare lenge før han selv vet og selv ser at han er fri fra uvitenhetens bånd.

Da den omvandrende asketen Vekhanasa hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet,—og dette gjør jeg sammen med min kone, mine barn og alle som er i mitt følge. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»