De mellomlange tekstene

Bahitikasutta

88. Det utenlandske kledet

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. En morgen kledde Ananda på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter at han var kommet tilbake fra matrunden og hadde spist, gikk han til palasset til Migaras mor i Østparken for å meditere der den dagen.

Akkurat den morgenen hadde kong Pasenadi av Kosala steget opp på sin elefant Ekapundaraka og red ut av Savatthi. Mens Ananda ennå var et stykke unna, fikk kongen se ham, og han sa til sin minister Sirivaddha:

«Er det ikke Ananda som kommer der, Sirivaddha?»

«Jo, store konge, det er Ananda.»

Da henvendte kongen seg til en annen mann og sa:

«Gå bort til Ananda, bøy deg for ham og hils så mye fra meg, og spør om han ikke kan være så snill å vente litt, hvis han ikke har annet han skal gjøre.»

Mannen gjorde som han ble bedt om, og Ananda samtykket i taushet. Da kongen hadde kommet så langt som det var mulig å ri på elefantryggen, steg han av og gikk videre til fots. Da han kom bort til Ananda, hilste han høflig på ham og sa:

«Hvis du ikke har det travelt, hadde det vært fint om du kunne være så snill å bli med bort til bredden av Aciravati, Ananda.»

Ananda samtykket i taushet, og gikk bort til elvebredden, der han satte seg under et tre. Kongen fulgte etter på elefanten, før han igjen steg av og gikk videre til fots. Han gikk bort til Ananda og hilste høflig. Mens han sto der, sa han:

«Vær så vennlig å sette deg på dette elefantdekkenet, Ananda.»

«Nei, sett deg du, store konge. Jeg har jo allerede en sitteplass.»

Kongen satte seg. Så sa han:

«Hvordan er det, Ananda, vil Mesteren kunne tenkes å utføre handlinger som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre?»

«Nei, store konge. Mesteren vil ikke kunne tenkes å utføre handlinger som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre.»

«Men vil Mesteren kunne tenkes å uttale ord som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, Ananda?»

«Nei, store konge. Mesteren vil ikke kunne tenkes å uttale ord som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre.»

«Men vil Mesteren kunne tenkes å tenke tanker som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, Ananda?»

«Nei, store konge. Mesteren vil ikke kunne tenkes å tenke tanker som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre.»

«Det er bra, det er virkelig bra! Det som jeg ikke klarte å få tydelig fram i spørsmålene mine, har du gjort helt tydelig med svarene dine, Ananda! Når dumme og uforstandige mennesker gir ris eller ros uten å ha undersøkt og utforsket saken, legger vi ikke noen særlig vekt på det. Men når kloke og forstandige mennesker gir ris eller ros etter at de har undersøkt og utforsket saken, legger vi stor vekt på det.

Men hva slags handlinger er det som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, Ananda?»

«Det er usunne handlinger, store konge.»

«Men hva er usunne handlinger, Ananda?»

«Det er handlinger som er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags handlinger er det som er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er handlinger som er skadelige, store konge.»

«Men hva slags handlinger er skadelige, Ananda?»

«Det er handlinger som forårsaker lidelse, store konge.»

«Og hva slags handlinger er det som forårsaker lidelse, Ananda?»

«Det er handlinger som gjør vondt for en selv, som gjør vondt for en annen, og som gjør vondt for begge parter, og det er handlinger som gjør at usunne sinnstilstander styrkes og at sunne sinnstilstander svekkes. Slike handlinger vil forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, store konge.»

«Men hva slags ord er det som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, Ananda?»

«Det er usunne ord, store konge.»

«Men hva er usunne ord, Ananda?»

«Det er ord som er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags ord er det som er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er ord som er skadelige, store konge.»

«Men hva slags ord er skadelige, Ananda?»

«Det er ord som forårsaker lidelse, store konge.»

«Og hva slags ord er det som forårsaker lidelse, Ananda?»

«Det er ord som gjør vondt for en selv, som gjør vondt for en annen, og som gjør vondt for begge parter, og det er ord som gjør at usunne sinnstilstander styrkes og at sunne sinnstilstander svekkes. Slike ord vil forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, store konge.»

«Men hva slags tanker er det som forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, Ananda?»

«Det er usunne tanker, store konge.»

«Men hva er usunne tanker, Ananda?»

«Det er tanker som er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags tanker er det som er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er tanker som er skadelige, store konge.»

«Men hva slags tanker er skadelige, Ananda?»

«Det er tanker som forårsaker lidelse, store konge.»

«Og hva slags tanker er det som forårsaker lidelse, Ananda?»

«Det er tanker som gjør vondt for en selv, som gjør vondt for en annen, og som gjør vondt for begge parter, og det er tanker som gjør at usunne sinnstilstander styrkes og at sunne sinnstilstander svekkes. Slike tanker vil forstandige brahmaner og asketer kunne komme til å klandre, store konge.»

«Var det ikke så at Mesteren talte rosende om det å bli kvitt alle usunne sinnstilstander, Ananda?»

«Den som har kommet fram til sannheten, har kvittet seg med alle usunne sinnstilstander og utviklet sunne sinnstilstander, store konge.»

«Men hva slags handlinger er det som forstandige brahmaner og asketer ikke kommer til å klandre, Ananda?»

«Det er sunne handlinger, store konge.»

«Men hva er sunne handlinger, Ananda?»

«Det er handlinger som ikke er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags handlinger er det som ikke er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er handlinger som ikke er skadelige, store konge.»

«Men hva slags handlinger er det som ikke er skadelige, Ananda?»

«Det er handlinger som forårsaker lykke, store konge.»

«Og hva slags handlinger er det som forårsaker lykke, Ananda?»

«Det er handlinger som ikke gjør vondt for en selv, som ikke gjør vondt for en annen, og som heller ikke gjør vondt for begge parter, og det er handlinger som gjør at usunne sinnstilstander svekkes og at sunne sinnstilstander styrkes. Slike handlinger kommer ikke forstandige brahmaner og asketer til å klandre, store konge.»

«Men hva slags ord er det som forstandige brahmaner og asketer ikke kommer til å klandre, Ananda?»

«Det er sunne ord, store konge.»

«Men hva er sunne ord, Ananda?»

«Det er ord som ikke er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags ord er det som ikke er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er ord som ikke er skadelige, store konge.»

«Men hva slags ord er det som ikke er skadelige, Ananda?»

«Det er ord som forårsaker lykke, store konge.»

«Og hva slags ord er det som forårsaker lykke, Ananda?»

«Det er ord som ikke gjør vondt for en selv, som ikke gjør vondt for en annen, og som heller ikke gjør vondt for begge parter, og det er ord som gjør at usunne sinnstilstander svekkes og at sunne sinnstilstander styrkes. Slike ord kommer ikke forstandige brahmaner og asketer til å klandre, store konge.»

«Men hva slags tanker er det som forstandige brahmaner og asketer ikke kommer til å klandre, Ananda?»

«Det er sunne tanker, store konge.»

«Men hva er sunne tanker, Ananda?»

«Det er tanker som ikke er kritikkverdige, store konge.»

«Men hva slags tanker er det som ikke er kritikkverdige, Ananda?»

«Det er tanker som ikke er skadelige, store konge.»

«Men hva slags tanker er det som ikke er skadelige, Ananda?»

«Det er tanker som forårsaker lykke, store konge.»

«Og hva slags tanker er det som forårsaker lykke, Ananda?»

«Det er tanker som ikke gjør vondt for en selv, som ikke gjør vondt for en annen, og som heller ikke gjør vondt for begge parter, og det er tanker som gjør at usunne sinnstilstander svekkes og at sunne sinnstilstander styrkes. Slike tanker kommer ikke forstandige brahmaner og asketer til å klandre, store konge.»

«Var det ikke så at Mesteren talte rosende om det å utvikle alle sunne sinnstilstander, Ananda?»

«Den som har kommet fram til sannheten, har kvittet seg med alle usunne sinnstilstander og utviklet sunne sinnstilstander, store konge.»

«Det er bra, det er virkelig bra, så godt som du forklarer dette, Ananda! Det gleder meg virkelig å høre denne gode forklaringen! Hadde du bare hatt lov til å motta elefanter, skulle jeg gjerne ha gitt deg en praktfull elefant, og hadde du bare hatt lov til å motta hester, skulle jeg gjerne ha gitt deg en praktfull hest for dette. Og hadde du hatt lov til å motta landsbyer, skulle jeg gjerne ha gitt deg en landsby. Men jeg vet at dette er noe du ikke kan ta imot.

Her er imidlertid et utenlandsk klede som kong Ajatasattu Vedehiputta av Magadha sendte meg rullet inn i et kongelig parasollfutteral. Det er seksten alen i lengden og åtte alen i bredden. Vær så vennlig å motta dette, Ananda!»

«Det er ikke nødvendig, store konge. Jeg har de tre kappene jeg trenger.»

«Både du og jeg kjenner elva Aciravati, Ananda. Når det regner mye i fjellene, går elva over breddene sine og skaper flom. På samme måte kan du jo lage deg tre nye kapper av dette utenlandske kledet og gi de gamle kappene dine til andre munker. På den måten kan den gaven jeg gir, liksom skape flom. Vær så vennlig å motta dette kledet, Ananda!»

Og Ananda tok imot det utenlandske kledet. Deretter sa kongen:

«Men nå må jeg gå, Ananda. Jeg har mange plikter og mye å gjøre.»

«Gjør det du mener er riktig, store konge.»

Kong Pasenadi av Kosala gledet seg over Anandas ord, reiste seg og tok høflig avskjed med Ananda ved å gå medsols rundt ham. Så gikk han.

Litt etter at kongen hadde gått, gikk Ananda bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte han Mesteren om kongens besøk. Og Mesteren sa:

«Det var heldig for kong Pasenadi av Kosala at han besøkte Ananda, munker. Det var til stor nytte for kongen at han besøkte Ananda og viste ham respekt.»

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.