De mellomlange tekstene

Dhammacetiyasutta

89. Vitnesbyrd om læren

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Medalupa, en av sakyaenes byer. På den tiden kom kong Pasenadi av Kosala i Nagaraka i et eller annet ærend.

Kong Pasenadi av Kosala henvendte seg til Karaya den lange og sa:

«Sørg for å spenne for noen vogner, min gode Karayana, så drar vi ut i den vakre parken og gleder oss over skjønnheten der.»

«Ja vel, herre konge», svarte Karayana.

Så lot han spenne for de beste vognene og ga beskjed om dette til kongen:

«Vognene står klare, herre konge. Alt står til din disposisjon.»

Kong Pasenadi steg opp i vognen sin, og hele følget dro så ut av Nagaraka med stor kongelig prakt. Da de var kommet så langt det gikk an å kjøre med vogn, steg de av og gikk videre innover i parken til fots.

Kongen spaserte omkring i parken og beundret de store og majestetiske trærne der, og han gledet seg over det svalende vinddraget og over stillheten og roen i parken. Her var man fjernt fra mengdens ståk og larm, og her passet det godt å trekke seg tilbake i ensomhet. Dette fikk ham til å tenke på Mesteren.

«Her passer det godt å sitte hvis man vil trekke seg tilbake i ensomhet,» sa han. «Si meg, Karayana, vet du hvor den ærverdige Mesteren er for tiden, han som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp?»

«Ja, herre konge. Han er i Medalupa, en av sakyaenes byer.»

«Hvor langt er det dit?»

«Det er ikke så langt, herre konge. Vi kan godt kjøre dit nå i dag.»

«Da får du gjøre klare vognene igjen, Karayana, så drar vi og besøker Mesteren.»

«Ja vel, herre konge,» svarte Karayana.

Han lot vognene spenne for igjen og sa ifra til kongen at alt var klart. Kongen og følget hans steg opp i vognene, og det varte ikke lenge før de var framme i Medlupa. Der kjørte de bort til byparken, steg av vognene og gikk videre til fots.

Ute i parken var det mange munker som gikk og praktiserte gående meditasjon. Kong Pasenadi gikk bort til munkene og spurte:

«Kan dere si meg hvor den ærverdige Mesteren er, han som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, mine herrer? Jeg vil gjerne treffe ham.»

«Ser du det huset med lukket dør der borte, store konge? Hvis du går stille bort dit og opp på verandaen, kan du kremte og banke på dørstokken. Da vil Mesteren åpne døren for deg.»

Kong Pasenadi av Kosala tok straks av seg sverd og turban og overrakte dem til Karayana.

«Nå vil kongen være alene, så jeg får bli her og vente på ham ,» tenkte Karayana.

Så gikk kongen bort til huset og opp på verandaen. Der kremtet han og banket på dørstokken.

Mesteren åpnet døren. Kong Pasenadi gikk inn og bøyde seg dypt for Mesterens føtter. Så kysset han Mesterens føtter og strøk dem med hendene sine. Deretter presenterte han seg med fullt navn og tittel:

«Jeg er kong Pasenadi av Kosala, Mester, jeg er kong Pasenadi av Kosala.»

«Men hvorfor gjør du så stor ære på denne kroppen, store konge? Hvorfor viser du den så stor respekt og vennskap?»

«Jeg ser det som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Jeg ser for eksempel at noen eneboere og brahmaner praktiserer en begrenset versjon av den høyeste livsførsel i ti, tyve, tretti eller førti år. Etter en tid vandrer de omkring og nyter livet gjennom alle sanser, nybadet og salvet, med velstelt hår og skjegg.

På den annen side ser jeg munker som praktiserer den høyeste livsførsel i ren og fullkommen form så lenge de lever. Jeg kan ikke se noen utenfor denne ordenen som praktiserer den høyeste livsførsel i ren og fullkommen form så lenge de lever, Mester. Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Videre ser jeg at konger krangler med konger, adelsmenn krangler med adelsmenn, brahmaner krangler med brahmaner, borgere krangler med borgere, mødre og barn krangler med hverandre, fedre og barn krangler med hverandre, brødre og søstre krangler med hverandre og venner krangler med hverandre.

Men her ser jeg munker som lever harmonisk sammen og snakker vennlig med hverandre uten å krangle slik melk og vann blander seg med hverandre. De omgås med vennlige blikk. Jeg kan ikke se noen utenfor denne ordenen som lever så harmonisk sammen. Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Jeg vandrer ofte i forskjellige parker og hager, Mester. Der ser jeg noen eneboere og brahmaner som er magre, elendige, bleke og så uttærede at blodårene synes tydelig over hele kroppen på dem. De er ikke noe vakkert syn, Mester. Da tenker jeg at disse folkene umulig kan ha noen særlig glede av det livet de lever. Eller kanskje de har begått misgjerninger som de prøver å skjule på denne måten?

Jeg gikk bort til dem og spurte hvorfor de var så magre, elendige, bleke og så uttærede at blodårene synes tydelig over hele kroppen på dem.

«De er ikke noe vakkert syn, mine herrer,» sa jeg til dem.

«Det er en sykdom som går i familien vår, store konge,» svarte de.

Men her ser jeg munker som er glade og i godt humør, engasjerte og entusiastiske. Det er lett å se at de liker det de holder på med. De ser godt ut og har tydeligvis ingen bekymringer. De er fredsommelige, har et godt forhold til andre og er lette til sinns. Da tenkte jeg som så Mester:

’Disse munkene har en dyp forståelse av Mesterens lære og følger den metodisk. Det er derfor de er så glade og i godt humør, engasjerte og entusiastiske. Det er derfor de liker det de holder på med. Det er derfor de ser godt ut og har tydeligvis ingen bekymringer, og det er derfor de er fredsommelige, har et godt forhold til andre og er lette til sinns.’

Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Videre er jeg adelsmann og salvet som konge, Mester. Jeg kan henrette dem som fortjener å bli henrettet, ilegge bot til dem som fortjener å bli bøtelagt og landsforvise dem som fortjener å bli landsforvist. Men når jeg sitter til doms i en sak, hender det at noen griper ordet og avbryter meg. Det nytter ikke om jeg ber dem la det være og vente til jeg har talt ferdig. Jeg blir avbrutt likevel.

Men her ser jeg munker sitte så stille at når Mesteren underviser en forsamling i læren, høres ikke engang lyden av det minste kremt eller host. En gang var det en munk som hostet mens Mesteren underviste i læren. Da dyttet en av de andre munkene til kneet hans og sa: «Hysj, vær stille! Mesteren gir oss undervisning!» Da tenkte jeg at det er virkelig fantastisk hvor veldisiplinert denne forsamlingen er, og det uten at det blir anvendt noen tvangsmidler! Jeg har ikke sett noen annen forsamling som er like veldisiplinert som denne. Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Videre hender det at jeg ser noen vise adelsmenn som er lærde og skarpsindige og dyktige i debatt. De går omkring og knuser andres teorier med sin visdom. Når de får høre at filosofen Gotama er kommet til en by eller en landsby, tenker de ut finurlige spørsmål. ’Nå skal vi gå og stille Gotama dette spørsmålet,’ tenker de. ’Hvis han svarer slik på spørsmålet, skal vi gjendrive ham slik. Og hvis han svarer slik, skal vi gjendrive ham slik.’ Så går de og oppsøker Mesteren. Men når de får høre Mesterens undervisning, blir de så tilfredse, inspirerte og overbevist av Mesterens ord at de ikke kommer med spørsmålene sine, og langt mindre med noen gjendrivelse. I stedet blir de Mesterens elever. Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Det hender også at jeg ser vise brahmaner, vise borgere og vise asketer som er lærde og skarpsindige og dyktige i debatt. De går omkring og knuser andres teorier med sin visdom. Når de får høre at filosofen Gotama er kommet til en by eller en landsby, tenker de ut finurlige spørsmål. ’Nå skal vi gå og stille Gotama dette spørsmålet,’ tenker de. ’Hvis han svarer slik på spørsmålet, skal vi gjendrive ham slik. Og hvis han svarer slik, skal vi gjendrive ham slik.’ Så går de og oppsøker Mesteren. Men når de får høre Mesterens undervisning, blir de så tilfredse, inspirerte og overbevist av Mesterens ord at de ikke kommer med spørsmålene sine, og langt mindre med noen gjendrivelse. I stedet benytter de anledningen til å be Mesteren om ordinasjon, og Mesteren ordinerer dem som munker. Deretter trekker de seg tilbake i ensomhet og praktiserer flittig og iherdig, slik at det ikke varer lenge før de oppnår det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for—det vil si målet for den høyeste livsførsel, og de vinner innsikt her og nå og lever i samsvar med denne. ’Det var nære på at vi gikk fortapt,’ sier de. ’Det var nære på at vi gikk til grunne. Tidligere trodde vi at vi var filosofer, enda vi ikke var det, vi trodde vi var brahmaner, enda vi ikke var det, og vi trodde vi var ærverdige, enda vi ikke var det. Men nå er vi blitt ekte filosofer, nå er vi blitt ekte brahmaner, nå er vi blitt ekte ærverdige!’ Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Jeg har to offiserer i min tjeneste, Mester, som heter Isidatta og Purana. De spiser av min mat og de kjører i mine vogner, og det er jeg som skaffer dem til livets opphold og skaffer dem ære og heder. Men de har ikke like stor respekt for meg som de har for Mesteren. En gang hæren var ute på manøver ville jeg teste disse to offiserene, Isidatta og Purana. Vi slo leir på et nokså lite og trangt område. Isidatta og Purana satt oppe til langt på natt og snakket sammen om Mesterens lære. Så gikk de og la seg slik at hodene deres vendte i retning av der de hadde hørt Mesteren oppholdt seg. Dermed vendte føttene deres mot meg. Da tenkte jeg at det var ganske oppsiktsvekkende at Isidatta og Purana som spiser av min mat og som kjører i mine vogner og som jeg skaffer heder og ære og til livets opphold, ikke viser meg like stor respekt som de viser Mesteren. Grunnen må være at de har en dyp forståelse av Mesterens lære og følger den metodisk. Dette ser jeg også som en naturlig konsekvens av at du er en Mester som har oppnådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp, at du gir en klar og tydelig undervisning i din lære og at du har en forsamling av elever som oppnår gode resultater, Mester.

Dessuten er du av adelsslekt, Mester, og jeg er også av adelsslekt. Du kommer fra landet Kosala, Mester, og jeg kommer også fra landet Kosala. Du er omtrent åtti år gammel, Mester, og det er jeg også. Alt dette er grunnen til at jeg gjør så stor ære på deg, Mester, og viser deg så stor respekt og vennskap.

Men nå må jeg gå, Mester. Jeg har mange plikter og mye å gjøre.»

«Gjør som du selv synes best, store konge.»

Dermed reiste kong Pasenadi av Kosala seg, tok høflig avskjed og gikk rundt Mesteren med høyre side vendt mot ham før han forlot stedet.

Da kongen hadde gått, sa Mesteren til munkene:

«Kong Pasenadi av Kosala ga flere vitnesbyrd om læren før han gikk, munker. Lær dere disse vitnesbyrdene om læren, sørg for at dere forstår dem og bevar dem i minnet. Disse vitnesbyrdene om læren vil være til stor nytte som grunnlag for videre trening.»

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.