De mellomlange tekstene

Brahmayusutta

91. Samtalen med Brahmayu

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren på vandring i Videha-landet sammen med en stor flokk på fem hundre munker. På den tiden bodde brahmanen Brahmayu i Mithila. Han var en gammel mann på ett hundre og tjue år som var lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjente han ut og inn, og kunne forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kunne analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og var fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hørte til. Han hadde også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann.

Brahmanen Brahmayu fikk høre at filosofen Gotama som var gått ut fra Sakya-klanen var på vandring i Videha-landet sammen med en stor flokk på fem hundre munker, og at han var en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, og at han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig,—og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer det rene, opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige, fikk han høre.

Brahmayu hadde en elev som het Uttara. Det var en ung brahman som var lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjente han ut og inn, og kunne forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kunne analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og var fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hørte til. Han hadde også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann.

Da sa brahmanen Brahmayu til unge Uttara at Gotama hadde kommet til Videha-landet, og han fortalte ham alt han hadde hørt.

«Gå nå til filosofen Gotama, kjære Uttara, og når du kommer fram, så prøv å finne ut om Gotama virkelig er slik som de sier, eller om han ikke er det. Er Gotama slik, eller er han ikke slik? På den måten kan vi få rede på ham.»

«Men hvordan skal jeg finne ut om Gotama er slik som de sier eller ikke?»

«I våre tekster har vi overlevert trettito kjennetegn på en stor mann. Den som er utstyrt med disse kjennetegnene blir ett av to, og intet annet: Hvis han blir boende hjemme, blir han en rettmessig konge som hersker over hele verden. Som rettmessig konge styrer han over de fire verdenshjørner, og ved hjelp av de sju verdiene står hans velde urokkelig fast i alle land. Og dette er de sju verdiene hans: Det verdifulle hjul, den verdifulle elefant, den verdifulle hest, den verdifulle juvel, den verdifulle kvinne, den verdifulle skattmester og den verdifulle rådgiver. Mer enn tusen sønner får han, og alle er staselige helter som knuser fiendehærene. Hele vår havomkranste jord overvinner han med lovlige midler og ikke med vold og makt, og gjør den til sitt hjem. Men hvis han forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten, blir han en ærverdig Mester som våkner fullt og helt ved egen hjelp, en som løfter sløret fra verden. Disse tekstene har jeg jo gitt deg allerede, Uttara, og du har mottatt dem av meg.»

«Ja vel,» svarte Uttara, reiset seg opp og hilste Brahmayu som det sømmet seg. Så dro han til Videha-landet, gikk bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Deretter satte han seg ned ved siden av Mesteren. Uttara så etter på Mesterens kropp om han kunne se de trettito kjennetegn på en stor mann. Han fikk øye på de fleste, det var bare to som manglet. Han kunne ikke se det skjulte kjønnslemmet og lengden på tunga. Derfor var han usikker og full av tvil når det gjaldt disse, så han kunne ikke bestemme seg og bli fornøyd. Dette forsto Mesteren, og ved hjelp av sine spesielle evner gjorde han så Uttara kunne se det på ham som var skjult. Deretter strakte Mesteren ut tunga, så han berørte og slikket begge øreflippene og begge neseborene, og han dekket hele panna med tunga si.

Da tenkte Uttara:

«Filosofen Gotama har sannelig alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen! Nå vil jeg følge etter ham og se hvordan han oppfører seg.»

Og deretter fulgte han Gotama som en skygge i sju måneder. Deretter gikk han til Mithila i Videha-landet, der han oppsøkte brahmanen Brahmayu og hilste høflig på ham. Brahmayu sa:

«Hvordan var det, Uttara, er Gotama som folk sier, eller er han det ikke? Er han slik eller er han annerledes?»

«Gotama er som folk sier, lærer, og ikke noe annet. Han er slik og ikke annerledes. Gotama har alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen.

Han setter hele fotsålen rett på marken for hvert skritt han tar, herre konge, og det er ett av tegnene på at han er en stor mann. Under fotsålene sine har han mønster i form av perfekte hjul med felg, nav og tusen eiker, og dette er også et tegn på at han er en stor mann. Han har lange hæler, lange fingre og tær, og hender og føtter er myke som på et barn. Fingrene og tærne hans er parallelle som renningstråder, anklene hans er velproposjonerte og han har bein som en gaselle. Når han står, kan han dekke begge knærne med håndflatene uten å bøye seg. Kjønnslemmet hans er skjult i et hylster. Huden hans er gyllen og stråler som gull, og den er så delikat at verken støv eller skitt blir hengende på den. Hårene på kroppen vokser ett og ett i porene, og hvert av dem stritter til værs i små, kullsvarte og høyrevridde spiraler. Han har en guddommelig holdning, og han har sju avrundede overflater (hender, føtter, skuldrer og kropp). Han har overkropp som en løve, og det er ikke noe søkk mellom skuldrene hans. Kroppen hans er jevn og rund som stammen på et banyantre. Den er en favn lang, og favntaket hans er like lang som kroppen. Brystet er jevnt avrundet, smakssansen hans er skarp og han har underkjeve som en løve. Han har førti jevne tenner i ubrutte rader, og hjørnetennene er skinnende hvite. Tunga hans er lang, og han har en guddommelig klar og melodisk stemme. Han har klare, blå øyne og øyenvipper som ei ku. Mellom øyenbrynene har han en liten hårdott som likner myk og hvit bomull. Hodet hans er jevnt avrundet som en turban. Slik er de trettito tegnene som viser at Gotama er en stor mann.

Når Gotama går, begynner han med høyre fot. Han tar verken for lange eller for korte skritt, han går verken for raskt eller for sakte, og han slår ikke knær eller ankler mot hverandre når han går. Han bøyer ikke lårene opp, ned, inn eller ut når han går. Han beveger bare den nedre delen av kroppen når han går, og han beveger ikke hele kroppen energisk. Når Gotama ser seg omkring, dreier han på hele kroppen. Han ser verken opp eller ned når han går, og han går heller ikke og ser til høyre og venstre. Blikket hans er rettet mot et punkt en ploglengde foran han når han går. Ut over det punktet har han uhindret klarsyn.

Han bøyer seg ikke ned og retter seg ikke spesielt opp når han går inn i et hus, og han lener seg heller ikke til en av sidene. Han snur seg ikke altfor nær eller altfor langt borte fra sitteplassen. Han tar ikke tak i sitteplassen med handa, og han slenger seg heller ikke ned på sitteplassen. Når han har satt seg, fomler han ikke med hendene eller føttene, og han gnir ikke knær eller ankler mot hverandre. Han støtter heller ikke haken i hendene mens han sitter. Når han sitter inne i et hus, er han ikke redd, og han verken skjelver eller er nervøs. Han er ikke redd, han skjelver ikke og er ikke nervøs i det hele tatt. Gotama er full av selvtillit når han sitter inne i et hus.

Når han får vann til bollen, verken løfter eller senker han bollen, og han vrir den heller ikke til en av sidene. Han tar ikke imot for mye eller for lite vann til bollen. Han lager ikke skvalpelyder når han vasker bollen og han snur heller ikke bollen opp ned når han vasker den. Han setter ikke bollen på marken mens han vasker hendene, men vasker hendene og bollen samtidig. Han kaster ikke vannet i bollen for langt eller for kort, og han spruter det ikke rundt omkring.

Når han får ris i bollen, verken løfter eller senker han bollen, og han vrir den heller ikke til en av sidene. Han tar ikke imot for mye eller for lite ris i bollen. Når han får noe i tillegg til risen, spiser han dette i passende mengde i forhold til risen, og spiser ikke urimelig mye av det. Han tygger maten to eller tre ganger før han svelger den. Ikke ett eneste riskorn kommer inne i kroppen hans uten å være tygd, og det blir ikke ett eneste riskorn igjen i munnen hans før han tar en ny munnfull.

Gotama kjenner hvordan maten smaker, men han føler ikke noe lidenskapelig begjær etter den. Gotama tar hensyn til åtte faktorer når han spiser. Han spiser ikke for fornøyelsens skyld. Han lar være å proppe seg med mat. Han spiser ikke for å se godt ut og bli vakker, heller, men bare for å holde kroppen ved like og holde den frisk så den ikke tar skade, og slik at han kan fortsette treningen av sinnet. Mens han spiser, tenker han: ’Nå slukker jeg sulten og forhindrer at den oppstår igjen, slik at jeg kan leve uten plager og problemer’.

Når han får vann til bollen etter at han har spist, verken løfter eller senker han bollen, og han vrir den heller ikke til en av sidene. Han tar ikke imot for mye eller for lite vann til bollen. Han lager ikke skvalpelyder når han vasker bollen og han snur heller ikke bollen opp ned når han vasker den. Han setter ikke bollen på marken mens han vasker hendene, men vasker hendene og bollen samtidig. Han kaster ikke vannet i bollen for langt eller for kort, og han spruter det ikke rundt omkring.

Når han har spist, setter han ikke fra seg bollen for langt borte og heller ikke for nære, for han er ikke skjødesløs med bollen, men er heller ikke altfor opptatt av å passe på den. Etter at han har spist, sitter han taus en liten stund, men ikke så lenge at det ikke lenger passer seg å takke for maten. Han takker for maten etter at han har spist. Han snakker ikke nedsettende om måltidet, men forventer heller ikke et nytt måltid. Tvert imot så underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer han forsamlingen med ord om læren. Etterpå reiser han seg og går. Han går verken for raskt eller for langsomt, og han gir ikke inntrykk av at han helst vil komme seg vekk.

Gotama bærer ikke sin kappe for høyt opp og heller ikke for lavt. Den verken kleber seg til kroppen på ham eller henger og slenger. Kappen hans flagrer ikke løst omkring i vinden, og det er ikke noe støv eller søle på kroppen hans.

Når Gotama kommer til et kloster, setter han seg ned på den plassen han blir anvist, og deretter vasker han føttene. Men han er ikke spesielt opptatt av fotpleie. Etter at han har vasket føttene, setter han seg med korslagte bein. Han holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han tenker verken på å skade seg selv eller andre, og heller ikke på å skade begge. Han sitter bare og tenker på sitt eget beste, på andres beste, på begges beste og på hele verdens beste. Når han er i et kloster, underviser han forsamlingen i læren. Han verken roser eller kritiserer forsamlingen, men underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer forsamlingen med ord om læren.

Stemmen som kommer ut av Gotamas munn, har åtte kvaliteter. Den er tydelig, lett å oppfatte, velklingende, god å lytte til, klar, fokusert, dyp og melodiøs. Men stemmen hans når ikke lenger ut enn til den forsamlingen han taler til. Etter at forsamlingen er blitt undervist, gledet, oppmuntret og inspirert med ord om læren, reiser de seg og går litt motvillig bort, mens de stadig ser tilbake på ham.

Så nå har vi sett hvordan Gotama går og står, hvordan han går inn i et hus og sitter der inne i taushet, hvordan han spiser innendørs og hvordan han takker for maten. Vi har sett hvordan han går inn i et kloster og sitter der inne i taushet og hvordan han underviser en forsamling der inne. Gotama er slik, og vel så det, lærer.»

Da brahmanen Brahmayu hørte dette, reiste han seg, la kappen over den ene skulderen og løftet hendene med håndflatene mot hverandre til hilsen i retning av Mesteren og sa høytidelig tre ganger:

«Jeg hilser Mesteren, den ærverdige og fullkomment oppvåknede! Jeg hilser Mesteren, den ærverdige og fullkomment oppvåknede! Jeg hilser Mesteren, den ærverdige og fullkomment oppvåknede!

Kanskje jeg kan få anledning til å møte Gotama en gang og ha en samtale med ham?»

På sin vandring i Videha-landet kom så Mesteren til Mithila, og der holdt han til i Maghadevas mangolund. Innbyggerne i Mithila fikk høre at filosofen Gotama som var gått ut fra Sakya-klanen var på vandring i Videha-landet sammen med en stor flokk på fem hundre munker, og at han var kommet til Mithila og oppholdt seg i Maghadevas mangolund. De fikk høre at han var en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, og at han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig,—og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer det rene, opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige, fikk de høre.

Da gikk borgere og brahmaner fra Mithila til Mesteren. Noen hilste høflig på ham og satte seg ned, noen pratet litt med ham før de satte seg, noen la håndflatene mot hverandre og løftet dem til hilsen, noen presenterte seg før de satte seg, og andre satte seg ned uten å si noe.

Brahmanen Brahmayu fikk også høre at Gotama var kommet til Mithila, og sammen med mange av elevene sine ga han seg på vei til Maghadevas mangolund. Men da han nærmet seg lunden, tenkte han at det ikke sømmet seg for ham å besøke Gotama uten å gi melding om det først. Derfor vendte han seg mot en ung brahman og sa:

«Kan ikke du gå bort til Gotama, hilse ham fra meg, spørre om han har det bra, og si:

’Brahmanen Brahmayu er en gammel mann på ett hundre og tjue år som er lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjenner han ut og inn, og han kan forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kan analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og han er fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hører til. Han har også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann. Brahmayu regnes som den fremste av alle borgere og brahmaner i Mithila når det gjelder rikdom. Han regnes som den fremste av alle brahmaner når det gjelder kjennskap til de gamle tekstene, og han regnes som den fremste i alder og berømmelse. Han vil gjerne besøke Gotama.’»

«Ja vel,» svarte den unge brahmen og gjorde som han var bedt om.

«Brahmanen Brahmayu må gjerne komme.»

Deretter gikk den unge brahmanen tilbake til Brahmayu og sa:

«Jeg har skaffet deg tillatelse til å treffe Gotama, min herre. Gjør nå det du synes passer best.»

Så gikk brahmanen Brahmayu bortover mot Mesteren. Forsamlingen som satt der, fikk øye på ham, og de reiste seg og gikk til side for ham, siden han var velkjent og berømt. Men Brahmayu sa til dem:

«Nei, mine venner, bare sett dere ned igjen. Jeg setter meg her borte ved Gotama.»

Da brahmanen Brahmayu kom bort til Mesteren, hilste han høflig på ham og pratet litt med ham før han satte seg ned ved siden av ham. Deretter så han etter på Mesterens kropp om han kunne se de trettito kjennetegn på en stor mann. Han fikk øye på de fleste, det var bare to som manglet. Han kunne ikke se det skjulte kjønnslemmet og lengden på tunga. Derfor var han usikker og full av tvil når det gjaldt disse. Han kunne ikke bestemme seg og bli fornøyd, så han uttalte disse versene:

«To av de trettito kjennetegnene på en stor mann
som jeg har hørt om, kan jeg ikke se på kroppen din, Gotama.
Det skjulte kjønnslemmet er dekket av tøy.
Eller er det kanskje en kvinne som sitter der?
Tunga kan jeg heller ikke se. Strekk den ut, fjern tvilen,
la meg se hvor lang den er, så jeg kan bli sikker, du seer.
Jeg ber om lov til å spørre om det jeg vil vite,
for det vil være til nytte nå og gi glede senere.»

Mesteren forsto at Brahmayu var usikker. Ved hjelp av sine spesielle evner gjorde han derfor så Brahmayu kunne se det på ham som var skjult. Deretter strakte Mesteren ut tunga, så han berørte og slikket begge øreflippene og begge neseborene, og han dekket hele panna med tunga si. Så uttalte han disse versene:

«Alle de trettito kjennetegnene på en stor mann
som du har hørt om, har jeg på kroppen min,
så la all tvil fare, brahman.
Jeg har innsett det som skulle innses,
utviklet det som skulle utvikles, og
befridd meg fra det jeg skulle befri meg fra.
Derfor er jeg en buddha, en oppvåknet.
Du kan spørre om det du vil vite,
for det vil være til nytte nå og gi glede senere.»

Da tenkte brahmanen Brahmayu:

«Gotama gir meg lov til å stille spørsmål. Enn om jeg spurte ham om målet her og nå eller i framtiden?»

Men så tenkte han videre:

«Målet her og nå har jeg greie på selv, og andre stiller meg spørsmål om dette. Jeg tror heller jeg bare spør Gotama om det framtidige målet.»

Derfor uttalte han disse versene:

«Hvordan er man brahman?
Hvordan blir man kyndig i vedaene?
Hvordan lærer man de tre vedaene?
Hvem kan kalles lærd?
Hvordan blir man en ærverdig?
Hvordan blir man hel?
Hvordan blir man en vismann?
Hvem kan kalles en buddha, en oppvåknet?»

Mesteren svarte med disse versene?

«Den som kjenner sine tidligere oppholdssteder,
og ser både himmel og helvete,
som har gjort slutt på tilblivelsen
og har fullkommen innsikt, han er en vismann.
Den som vet at sinnet hans er rent,
som har sluppet taket i alle lidenskaper,
som har gjort slutt på tilblivelse og undergang,
som fullført det opphøyde liv
og som har overvunnet alt,
han kan kalles en buddha, en oppvåknet.»

Da brahmanen Brahmayu hørte dette, reiste han seg opp, la kappen over den ene skulderen, bøyde sitt hode for Mesterens føtter og kysset og klappet dem. Så sa han:

«Jeg er brahmanen Brahmayu, Gotama, jeg er brahmanen Brahmayu.»

Forsamlingen ble slått av forbauselse og sa:

«Dette er virkelig forunderlig å se hvordan brahmanen Brahmayu, han som er så kjent og berømt, hilser Mesteren med så dyp respekt!»

Men Mesteren sa:

«Nok av dette, brahman. Reis deg og sett deg på plassen din igjen, hvis du er så fornøyd med meg.»

Og brahmanen Brahmayu reiste seg og satte seg på plassen sin igjen.

Deretter underviste Mesteren brahmanen Brahmayu med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da Mesteren forsto at Brahmayus sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han ham den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelsen, dens opphav, dens opphør og veien som fører til lidelsen opphør. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk brahmanen Brahmayu der han satt, øyet opp for sannheten, plettfritt og rent, og han innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.

Nå som brahmanen Brahmayu hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant han enhver tvil og usikkerhet, og han ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt Mesterens lære. Deretter sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. Nå inviterer jeg deg og alle munkene til å komme og spise forkost hos meg i morgen.»

Mesteren samtykket i taushet.

Da brahmanen Brahmayu så at Mesteren samtykket, reiste han seg fra plassen sin, tok respektfullt avskjed med ved å gå medsols rundt ham, og gikk.

Da daggryet nærmet seg, lot Brahmayu sette fram all slags mat av beste sort hjemme hos seg selv. Det var den fineste ris med forskjellige krydder, sauser og andre tilsetninger. Så sendte han bud til Mesteren:

’Tiden er inne, Mester, maten er klar.’

Dette var om morgenen, og Mesteren, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til Brahmayus bolig sammen med alle munkene. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og brahmanen Brahmayu serverte ham egenhendig og forsynte både ham og de andre munkene med all slags god mat.

Sju dager senere fortsatte Mesteren sine vandringer i Videha-landet. Ikke lenge etter at Mesteren hadde gått, døde brahmanen Brahmayu. Flere munker gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Deretter sa de:

«Brahmanen Brahmayu er død, Mester. Hvor er det blitt av ham? Hvordan går det med ham videre?»

«Brahmanen Brahmayu var en klok mann, munker. Han fulgte lærens vei med omhu og han plaget meg ikke med spørsmål om læren. Brahmanen Brahmayu har brutt de fem lenkene som bandt ham til denne verden, og han er blitt spontant gjenfødt. Der skal han nå fram til det endelige nibbana uten å vende tilbake til denne verden.»

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.