De mellomlange tekstene

Ghotamukhasutta

94. Samtalen med Ghotamukha

Slik har jeg hørt det:

En gang var munken Udena i Baranasi, der han holdt til i mangolunden Khemiya. Samtidig var brahmanen Ghotamukha ankommet Baranasi i forbindelse med en eller annen sak. Mens han spaserte omkring i byen og utenfor byen, kom han til mangolunden Khemiya. Der fikk han se munken Udena praktisere gående meditasjon. Ghotamukha gikk bort og hilste på ham og pratet litt med ham. Deretter sa han til Udena, som fortsatt gikk og mediterte:

«Jeg er av den oppfatning at omvandrende asketer ikke følger noen rett lære, munk. Men det kommer kanskje bare av at jeg til nå ikke har sett en munk som deg, eller at jeg ikke har hørt hvilken lære du praktiserer etter?»

Da Udena hørte dette, gikk han ned fra vandreterrassen og inn i huset, der han satte seg på sitteplassen sin. Ghotamukha gikk også ned fra vandreterrassen og inn i huset, der han ble stående.

«Her er det sitteplasser, brahman. Vær så god, bare sett deg,» sa Udena.

«Jeg ville ikke sette meg før deg, munk. Jeg syntes ikke at en slik en som meg kunne sette seg uten å bli bedt om det,» svarte Ghotamukha. Så satte han seg på et lavere sete ved siden av Udena. Deretter sa han:

«Jeg er av den oppfatning at omvandrende asketer ikke følger noen rett lære, munk. Men det kommer kanskje bare av at jeg til nå ikke har sett en munk som deg, eller at jeg ikke har hørt hvilken lære du praktiserer etter?»

«Men hvis du vil akseptere det som jeg aksepterer, avvise det som jeg avviser, brahman, og videre stille meg spørsmål om meningen med det jeg sier hvis det er noe du ikke forstår, så kan vi jo snakke om det.»

«Jeg vil akseptere det som du aksepterer og avvise det som du avviser, Udena. Og jeg vil stille deg spørsmål om meningen med det du sier når det er noe jeg ikke forstår. Så la oss snakke sammen om dette.»

Det finnes fire slags personer her i verden, brahman. Hvilke fire? En person plager seg selv. En annen plager andre. En tredje plager både seg selv og andre. En fjerde plager verken seg selv eller andre. Han som verken plager seg selv eller andre, er tilfreds med situasjonen her og nå. Han er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma. Hvilken av disse fire personene finner du mest tiltalende, brahman?»

«Jeg synes ikke at en som plager seg selv, er noe tiltalende, Udena. En som plager andre, synes jeg heller ikke er tiltalende. Og en som plager både seg selv og andre, synes jeg heller ikke er tiltalende. Men en som verken plager seg selv eller andre , en som er tilfreds med situasjonen her og nå, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma—han finner jeg tiltalende.»

«Hvorfor finner du ikke de tre førstnevnte personene tiltalende?»

«En som plager seg selv, utsetter seg selv for lidelse til tross for at han egentlig søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Mester. En som plager andre, utsetter andre for lidelser til tross for at de søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Mester. En som plager både seg selv og andre, utsetter både seg selv og andre for lidelser, til tross for at de alle egentlig søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Udena.

Men en som verken plager seg selv eller andre, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, han utsetter verken seg selv eller andre for lidelser, siden alle søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. En slik person finner jeg tiltalende, Udena.»

«Det finnes to grupper av mennesker, brahmana. Hvilke to? Den ene gruppen er lidenskapelig opptatt av å skaffe seg smykker og edelsteiner, barn og hustruer, slaver og slavinner, åkrer og eiendommer samt sølv og gull.

Den andre gruppen er ikke lidenskapelig opptatt av å skaffe seg smykker og edelsteiner. De gir avkall på barn og hustruer, slaver og slavinner, åkrer og eiendommer samt sølv og gull, og de forlater hjemmet og går ut i hjemløshet.

I hvilken av disse to gruppene vil du som oftest finne en person som verken plager seg selv eller andre, men er tilfreds med situasjonen her og nå, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, brahman? Tror du det er i den gruppen som er lidenskapelig opptatt av å skaffe seg smykker og edelsteiner, barn og hustruer, slaver og slavinner, åkrer og eiendommer samt sølv og gull? Eller tror du det er i den gruppen som ikke er lidenskapelig opptatt av å skaffe seg smykker og edelsteiner, som gir avkall på barn og hustruer, slaver og slavinner, åkrer og eiendommer samt sølv og gull, og forlater hjemmet og går ut i hjemløshet?»

«Jeg tror at en person som verken plager seg selv eller andre, men er tilfreds med situasjonen her og nå, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, som oftest vil være å finne i den gruppen som ikke er lidenskapelig opptatt av å skaffe seg smykker og edelsteiner, som gir avkall på barn og hustruer, slaver og slavinner, åkrer og eiendommer samt sølv og gull, og forlater hjemmet og går ut i hjemløshet, Udena.»

«Du har nylig sagt følgende: ’Jeg er av den oppfatning at omvandrende asketer ikke følger noen rett lære, munk. Men det kommer kanskje bare av at jeg til nå ikke har sett en munk som deg, eller at jeg ikke har hørt hvilken lære du praktiserer etter?’»

«Men nå har du gitt meg en forklaring som var til god hjelp, Udena. Så nå mener jeg at omvandrende asketer kan følge en rett lære. Dette kan du regne som min mening. Men du nevnte fire slags personer og ga en kortfattet beskrivelse av dem. Det hadde vært fint om du kunne være så vennlig å gi meg en mer detaljert beskrivelse av de fire personene, Udena.»

« Hør godt etter, brahman, og legg merke til det jeg sier!»

«Ja vel,» svarte brahmanen Ghotamukha.

Udena sa:

«Hvordan er den personen som plager seg selv, brahman? Han går naken, han følger ikke vanlig skikk og bruk (han står oppreist mens han spiser, drikker og tømmer seg for urin og avføring, i stedet for å sette seg som skikkelige folk gjør). Han slikker hendene sine (etter å ha spist eller tørket seg bak, i stedet for å vaske seg). Han kommer ikke når andre ber ham (til et måltid) og han stopper ikke når andre ber ham om det. Han tar ikke imot mat som folk bringer ham eller som er laget spesielt for ham, og han tar ikke imot invitasjoner. Han tar ikke imot mat direkte fra gryter og kar, mat satt innenfor dørstokken, plassert innenfor gjerdet eller rett fra kjøkkenet. Han tar ikke imot mat der to sitter og spiser (hvis bare en av dem byr ham). Han tar ikke imot mat fra en gravid kvinne (av hensyn til det ufødte barnet), eller fra en ammende kvinne (av hensyn til barnet). Han tar ikke imot mat fra en kvinne som er hos en mann (så ikke paret skal bli forstyrret). Han tar ikke imot mat ved innsamling. Han tar ikke imot mat der en hund står (av hensyn til hunden) eller der fluesvermer surrer omkring (av hensyn til fluene). Han tar ikke imot kjøtt eller fisk, og drikker verken øl, andre rusdrikker eller velling. Han nøyer seg med ett hus (dvs. han vender om når han har fått noe mat i ett hus), eller med en håndfull mat, med to hus eller to håndfuller, med sju hus eller med sju håndfuller. Han nøyer seg med en almisse, med to almisser, med sju almisser. Han spiser en gang om dagen, en gang annen hver dag, en gang hver sjuende dag. På denne måten forplikter han seg til å spise bare til fastsatte tider, for perioder på opp til fjorten dager av gangen.

Han spiser bare grønnsaker, hirse, villris, daddula-ris, vannplanter, agnepulver, oppskum fra kokende ris, sesam-mel, gras, kumøkk, røtter og frukter fra skogen, og nedfallsfrukt. Dette nøyer han seg med.

Han kler seg i grov hamp, hamp vevd sammen med andre materialer, gamle liksvøp, filler fra avfallshaugen, barkeklær, hele antilopeskinn, klær laget av strimler av antilopeskinn, klær laget av kusagrasfibre, av barkfibre, av trebiter, hårkappe laget av menneskehår eller av hestehår, eller i en drakt av uglefjær. Han er ’en hår—og skjeggnapper’, som bruker å nappe ut hår og skjegg, han er en som står og takker nei til en sitteplass, han er ’en hæl-huker’ som sitter og hopper omkring på huk. Han sover på spikerseng eller han sitter og står på den. Han sover på planker, og han bader tre ganger om dagen.

Slik driver han og plager seg selv på mange forskjellige måter. Dette er en person som plager seg selv, brahman

Hvordan er den personen som plager andre, brahman?

Det er en som slakter storfe, sauer eller svin, en fuglefanger, jeger, fangstmann, fisker, tyv, bøddel, fangevokter eller driver med andre voldelige aktiviteter. Dette er en person som plager andre, brahman.

Hvordan er den personen som plager både seg selv og andre, brahman?

Det kan være en konge, en salvet adelsmann eller en rik brahman som lar bygge et nytt offertempel øst for byen, raker av seg hår og skjegg, kler seg i grove huder, smører seg inn med smør og olje, risper seg på ryggen med et dyrehorn og går så inn i det nye offertempelet sammen med sin hustru og en yppersteprest. Der legger han seg ned på marken, der det er strødd noe gras utover. Der inne drikker kongen melk fra en av spenene til ei ku som har en kalv av samme farge. Hans hustru drikker melk fra den andre spenen og ypperstepresten drikker melk fra den tredje spenen. De sprøyter melk fra den fjerde spenen på ilden, og kalven får det som blir til overs. Så gir han beskjed om at så og så mange okser, store og små oksekalver, geiter, værer og hester skal slaktes til offerseremonien. Så og så mange trær skal hogges til offerstolper, og så og så mange bunter av kusa-gras skal skjæres til offerseremonien. Slavene, sendebudene og arbeidsfolkene hans arbeider med tårevåte ansikter, fordi de er redde for straff. Dette er en person som plager både seg selv og andre, brahman.

Hvordan er den personen som verken plager seg selv eller andre, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, brahman?

Sett at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.

Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.

Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.

Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.

Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.

Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.

Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.

Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.

Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.

Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.

Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.

En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.

Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.

Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.

Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.

Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.

Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der.

Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der.

Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk, og dette ser han slik det virkelig er.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, betrakter han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger, og dette ser han slik det virkelig er.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Slik er den personen som verken plager seg selv eller andre, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, brahman.»

Da brahmanen Ghotamukha hørte dette, sa han:

«Utmerket, Udena, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Udena. Nå tar jeg tilflukt til deg, Udena, til læren og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn,Udena, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

«Ikke ta tilflukt til meg, brahman. Ta heller tilflukt til den Mesteren som jeg har tatt tilflukt til.»

«Men hvor er den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren nå, Udena?»

«Den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren har gått inn i det endelige nibbana, brahman.»

«Hvis jeg hadde fått høre at Mesteren var ti, tjue, femti eller hundre mil borte, så hadde jeg reist så langt for å treffe ham, Udena. Men siden Mesteren har gått inn i det endelige nibbana, tar jeg tilflukt til den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, selv om han har gått inn i det endelige nibbana. Og jeg tar tilflukt til læren og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Udena, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.

Kongen av Anga gir meg daglig faste gaver. Jeg vil gi en av disse til deg, Udena.»

«Hva slags gaver gir kongen av Anga deg daglig, brahman?»

«Han gir meg fem hundre kahapana-mynter.»

«Vi har ikke lov til å motta gull og sølv, brahman.»

«Hvis du ikke kan motta dette, vil jeg bygge et hus til deg, Udena.»

«Hvis du har lyst til å bygge et hus, kan du bygge en forsamlingssal til munkefellesskapet i Pataliputta.»

«Nå blir jeg enda mer begeistret for deg, Udena, når du ber meg bygge en forsamlingssal til munkefellesskapet. Jeg skal bruke de faste gavene fra kongen til å få bygd en sal til munkefellesskapet.»

Brahmanen Gotamukha gjorde som han hadde lovet, og denne salen kalles nå Ghotamukhi.