De mellomlange tekstene

Vasetthasutta

98. Samtalen med Vasettha

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Icchanangalalunden ved Icchanangala. På den tiden var det mange rike og berømte brahmaner der, blant andre Canki, Tarukkha, Pokkharasati, Janussoni, og Todeyya.

To unge brahmaner, Vasettha og Bharadvaja, var ute og spaserte og snakket sammen, og de kom til å diskutere hva det er som gjør en person til brahman.

Bharadvaja sa at en brahman er en som er av ren og ubesudlet avstamning gjennom syv generasjoner både på mors—og farssiden.

Vasettha hevdet at en brahman er en som har god moral og kjenner tradisjonene.

Ingen av dem klarte å overbevise den andre. Derfor sa Vasettha:

«Eneboeren Gotama, som selv er av sakya-slekt og som har gått ut fra sakya-ætten, bor i Icchanangalalunden for tiden. Og denne Mester Gotama går det følgende lovord om: ’Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.’ Kom, så går vi til Gotama og spør ham om denne saken og hører hva han har å si om den.»

«Ja, det gjør vi,» svarte Bharadvaja.

Dermed gikk de til Icchanagalalunden og hilste høflig på Mesteren. De snakket vennlig sammen en stund og satte seg så ned ved siden av ham. Så sa Vasettha:

«Vi er begge lærde og anerkjente, og vi kjenner de tre vedaene.
Jeg er elev av Pokkarasati, og han er elev av Tarukkha.

Vi kjenner vedaene ut og inn og kan analysere dem slik vi har lært.
Men nå er vi uenige om hva som gjør en person til brahman, Gotama.

Saken er den, du seende, at Bharadvaja sier at man blir født som brahman,
men jeg sier at man blir brahman ut fra sine handlinger.

Ingen av oss klarer å overbevise den andre om hva som er riktig.
Derfor har vi kommet for å spørre deg, Mester,

du som er berømt for å være en fullkomment oppvåknet.
Folk hilser deg med respekt, slik de hilser fullmånen.

Derfor spør vi deg, Gotama, du som ser så klart:
Er det fødsel eller gjerninger som gjør en person til brahman?

Forklar det for oss som ikke vet dette,
så vi kan vite hvem som er brahman.»

Mesteren svarte:

«Det skal jeg forklare for dere, trinnvis og i samsvar med fakta.
Alle levende vesener inndeles i forskjellige arter alt etter fødsel.

Dere vet forskjell på gras og trær, selv om de ikke vet det selv.
De er født med hver sine kjennetegn og tilhører forskjellige arter.

Se deretter på biller, maur og andre insekter.
De er født med hver sine kjennetegn og tilhører forskjellige arter.

Så har vi dyr med føtter og dyr som kryper på sin lange buk.
De er født med hver sine kjennetegn og tilhører forskjellige arter.

Deretter kan vi ta fiskene. De er født i vannet og lever sitt liv der.
De er født med hver sine kjennetegn og tilhører forskjellige arter.

Så har vi fuglene, alle med vinger som ferdes i lufta.
De er født med hver sine kjennetegn og tilhører forskjellige arter.

Vi ser forskjell på disse artene fordi de har forskjellige kjennetegn.
Slik er det ikke med menneskene. De er ikke født med slike forskjeller

verken på hår eller hodeform, verken på øre eller øyne,
munn eller nese, lepper, øyenbryn, hals, hofter, mage eller rygg,

og heller ikke på baken, bryst, kjønnsorganer,
ikke på hender og føtter, fingre og negler, legger eller lår,

og heller ikke på farge eller stemme finnes det slike forskjeller
at vi kan snakke om flere forskjellige arter.

Blant mennesker finnes det ikke slike markante forskjeller på kroppen.
Forskjellene mellom mennesker ligger bare i navn og tittel.

Den som lever av å passe sitt kveg, Vasettha,
han kaller vi bonde, og ikke brahman.

Den som lever av sitt håndverk, Vasettha,
han kaller vi håndverker, og ikke brahman.

Den som lever av handel, Vasettha,
han kaller vi kjøpmann, og ikke brahman.

Den som lever i tjeneste hos en annen, Vasettha,
han kaller vi tjener, og ikke brahman.

Den som lever av å stjele, Vasettha,
han kaller vi tyv, og ikke brahman.

Den som lever som bueskytter, Vasettha,
han kaller vi soldat, og ikke brahman.

Den som lever av å foreta ofringer, Vasettha,
han kaller vi offerprest, og ikke brahman.

Den som lever av skatteinntekter fra by og land,
han kaller vi konge, og ikke brahman.

Jeg kaller ikke noen for brahman bare på grunn av hans fødsel.
Eier han noe, blir han hovmodig.
Den som er eiendomsløs og kravløs, han vil jeg kalle en brahman.

Den som har sprengt alle hindringer uten å skjelve, og brutt alle bånd,
og kastet åket fra seg, han vil jeg kalle en brahman.

Den som har våknet og løftet bort bommen og skåret av remmer og bånd,
og dessuten kastet bort bissel og tjor, han vil jeg kalle en brahman.

Den som rolig holder ut skjellsord, fengsel og pryl om han enn er uskyldig –
tålmodighet er hans styrke og forsvar—han vil jeg kalle en brahman.

Den som er godlynt, nøysom og kravløs, med gode vaner og selvdisiplin,
han bærer nå sitt siste legeme—han vil jeg kalle en brahman.

Den som ikke blir hengende ved sansenytelser mer enn vann på et lotusblad,
eller et lite sennepsfrø ytterst på nålespissen—han vil jeg kalle en brahman.

Den som kjenner til her og nå hvordan hans lidelser kan bringes til opphør,
som har lagt fra seg byrden og kastet åket—han vil jeg kalle en brahman.

Den som er vis og har dyp forståelse og vet hva som er veien og ikke veien,
og som har oppnådd det høyeste mål—han vil jeg kalle en brahman.

Den som ikke søker omgang verken med borgere eller asketer,
som vandrer i hjemløsheten med minimale behov—han vil jeg kalle en brahman.

Den som har sluttet fred med alle levende vesener, sterke som svake,
og verken straffer eller dreper—han vil jeg kalle en brahman.

Vennlig blant de fiendtlige, fredelig blant de voldsomme,
fordomsfri blant de fordomsfulle—han vil jeg kalle en brahman.

Hat og begjær, selvros og overmot—alt dette faller bort fra ham
som sennepsfrøet fra nålespissen—han vil jeg kalle en brahman.

Den som ytrer milde ord som er opplysende og sanne,
og ikke taler hardt til noen—han vil jeg kalle en brahman.

Den her i verden som ikke tar noe som ikke blir ham gitt,
langt eller kort, stygt eller vakkert, stort eller smått—han vil jeg kalle en brahman.

Den som ikke har noen forventninger verken om denne verden eller den neste,
som har lagt bort forventningene og kastet åket—han vil jeg kalle en brahman.

Den som ikke har noen begjær og har overvunnet sin usikkerhet, som har nådd fram
til det udødelige og lar det omslutte seg helt—han vil jeg kalle en brahman.

Den som fullstendig har overskredet det godes og det ondes begrensning,
sorgløs, ren og uten feil—han vil jeg kalle en brahman.

Den som er liksom månen, ren og klar, stille og lys,
som har slukket all nytelseslyst i seg selv—han vil jeg kalle en brahman.

Den som har vandret gjennom denne farlige hengemyr
og dette illusoriske kretsløp, og er kommet over til den andre siden;

ettertenksom, uten krav eller usikkerhet,
som helt selvstendig har oppnådd nibbana—han vil jeg kalle en brahman.

Den som har fridd seg fra nytelseslysten og vandrer omkring som en hjemløs munk
og har slukket all nytelseslyst i sitt indre—han vil jeg kalle en brahman.

Den som har kastet hvert menneskelig bånd og lagt alle himmelske bånd bak seg,
han har brutt alle lenker og åk—han vil jeg kalle en brahman.

Den som verken er for eller mot, men kjølig og lidenskapsløs,
han er den verdensbeseirende helt—han vil jeg kalle en brahman.

Den som har sett hvordan alt som lever, blir født og dør,
som er lykkelig, våken og fri—han vil jeg kalle en brahman.

Verken guder, demoner eller mennesker kan følge den fullkomnes vei –
han som er uten lave tendenser—han vil jeg kalle en brahman.

Helten, den sterke og edle, den vise og seierrike,
beskjeden, fullært og oppvåknet—han vil jeg kalle en brahman.

Den som kjenner sin fortid og er kjent med himmel og helvete,
som har nådd fram til fødslenes slutt—han vil jeg kalle en brahman.

Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til etter hvert og på forskjellige måter.

Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
om at man er brahman i kraft av sin fødsel.

Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.

Gjennom egne gjerninger er man brahman.
Gjennom egne gjerninger er man noe annet enn brahman.

Gjennom egne gjerninger er man bonde eller håndverker.
Gjennom egne gjerninger er man handelsmann eller tjener.

Gjennom egne gjerninger er man tyv eller tjener.
Gjennom egne gjerninger er man offerprest eller konge.

Slik forholder dette seg. De vise betrakter gjerningene.
De som forstår årsak og virkning, studerer den gjensidig betingede tilblivelse.

Gjerninger styrer verden, gjerninger styrer slektenes gang.
Folk er knyttet til sine gjerninger slik hjulet er festet til aksen.

Brahman blir man ved iherdig innsats, ved vå føre et edelt liv,
ved å foredle seg selv blir man brahman av høyeste rang.

Den som har dyp kunnskap, som har funnet fred og ikke strever etter mer,
han kjenner Brahma og Sakka! Det skal du vite, Vasettha!

Da Mesteren hadde sagt dette, utbrøt de unge brahmanene Vasettha og Bharadvaja:

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar vi tilflukt til deg, Mester, til Dhamma og til Sangha. Vær så snill å regne oss som legvenner, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge vi lever.»