Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med yakkhaer

10.7. Punabbasu

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren og om. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Ei yakkha-mor som var i nærheten, fikk høre dette. Hun hysjet på barna sine, og hvisket:

«Hysj, vær stille, Uttara!
Hysj, vær stille, gutten min,
så jeg kan høre ordene til læreren,
ordene til den fremste av dem som er oppvåknet!

Mesteren sa at nibbana
er frihet fra alle bindinger.
Denne læren er meg
uendelig kjær!

Jeg er glad i sønnen min,
jeg er glad i mannen min.
Men enda mer glad er jeg
i å følge den veien han viser.

For verken sønn eller ektemann
kan fri meg fra det som gjør vondt,
slik som det å lytte til den gode lære
befrir alle levende vesener fra det vonde.

Jeg vil gjerne høre den læren
som gir frihet fra sorger, alderdom og død
som denne verden er så full av.
Så vær stille, Punabbasu!»

Punabbasu svarte:

«Jeg skal ikke si et ord, mamma.
Og Uttara lager heller ikke en lyd.
Så bare lytt til læren, du!
Det er godt å høre den sanne lære.
Når vi har det vondt her i verden,
er det fordi vi ikke har hørt læren, mamma!

Den oppvåknede er i sin siste tilværelse.
Han som ser, gir undervisning i læren!
Han sprer lys i mørket
for både guder og mennesker.»

Moren sa:

«Så bra! Min egen sønn,
næret ved mitt bryst, er en vismann!
Sønnen min elsker å lytte
til den oppvåknedes rene lære!

Velsignet skal du være, Punabbasu!
I dag er jeg blitt fri!
Vi lytter til den edles sannheter,
og du skal også høre dem fra meg, Uttara!»