En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

«Det var en gang mange seere med høy moral og gode læresetninger kom sammen i løvhytter ved havet, munker. På den tiden var det krig mellom gudene og asuraene. Da tenkte seerne som så:

‘Gudene er gode, men det er ikke asuraene. Vi har grunn til å være redde for asuraene. Kanskje vi skulle gå til Sambara, asuraenes konge, og be ham gi oss forsikringer om trygghet?’

Og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen, forsvant disse seerne fra løvhyttene sine ved havet og kom til syne framfor Sambara, asuraenes konge. Så sa de:

‘Vi seere har kommet til deg, Sambara,
for å be deg gi forsikringer om trygghet.
Velg nå hva du vil gi oss –
trygghet eller utrygghet.’

Sambara svarte:

‘Det finnes ingen trygghet for dere seere,
dere elendige som foretrekker Sakka!
Dere kommer og ber meg om trygghet?
Jeg skal heller gi dere noe å være redd for!’

Seerne sa:

‘Vi kom for å be deg om trygghet.
Du velger heller å gi oss utrygghet.
Vi tar imot det du gir oss,
men selv skal du aldri føle trygghet!

De frø man sår her i verden,
må man selv høste fruktene av.
Den som gjør godt, høster godhet.
Den som gjør ondt, høster ondskap.
Nå har du selv sådd dine frø.
Nå må du selv høste fruktene.’

Så snart disse seerne hadde lagt denne forbannelsen på Sambara, forsvant de fra Sambaras nærhet og kom til syne i løvhyttene sine ved havet, like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen. Og Sambara, som var blitt forbannet av disse seerne, våknet tre ganger i panikk den natten.