En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, hadde to munker en disputt der den ene av dem gikk over streken. Han ba om unnskyldning og erkjente at han hadde begått en overtredelse, men den andre ville ikke ta imot unnskyldningen. Noen munker gikk til Mesteren, hilste høflig på ham og fortalte om denne episoden.

«Det finnes to slags tosker, munker. Den ene er den som ikke vil innse at han har begått en overtredelse, og den andre er den som ikke vil tilgi overtredelsen. Det finnes også to slags vismenn. Den ene er den som erkjenner at han har begått en overtredelse, og den andre er den som er i stand til å tilgi overtredelsen.

Da Sakka en gang for lenge siden ville få de trettitre gudene til å holde fred med hverandre, uttalte han dette verset i Sudhamma-salen:

‘Få herredømme over raseriet deres
og ikke la det komme til brudd med venner.
Ikke kom med grunnløse beskyldninger
og ikke spre ondsinnet sladder.
For dårlige mennesker blir knust av sitt eget raseri
som om de skulle komme under et fjellskred.’»