Tekster fordelt etter tema

Boken om årsakssammenhenger

Samtaler om årsakssammenhenger

12.19. Tosker og vismenn

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sa han:

«Kroppen til en tosk har vokst fram hemmet av uvitenhet og knyttet til begjær. Således har han denne kroppen og i tillegg skiller han mellom subjekt og objekt. Dette skaper en dualisme, og betinget av denne dualismen opplever han persepsjoner gjennom de seks sansefeltene. Når tosken blir berørt av disse to, eller av en av dem, opplever han lykke eller lidelse.

Kroppen til en vismann har også vokst fram hemmet av uvitenhet og knyttet til begjær. Således har han denne kroppen og i tillegg skiller han mellom subjekt og objekt. Dette skaper en dualisme, og betinget av denne dualismen opplever han persepsjoner gjennom de seks sansefeltene. Når vismannen blir berørt av disse to, eller av en av dem, opplever han lykke eller lidelse. Så hva er da forskjellen på en tosk og en vismann, munker? Hva er det som skiller dem?»

«For oss har tingene sitt grunnlag i deg, Mester. Du er vår veileder og vår tilflukt. Det ville være fint om du kunne forklare dette for oss, så skal vi huske hva du sier!»

«Så hør godt etter, munker, og legg merke til det jeg sier!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Den uvitenheten som kroppen til en tosk er vokst fram av, som den er hemmet av og det begjæret som er knyttet til den – den uvitenheten har tosken ikke klart å kvitte seg med og det begjæret har han ikke klart å overvinne. Og hvorfor det? Det er fordi tosken ikke har praktisert det opphøyde liv for å utslette lidelsene fullstendig. Derfor klamrer han seg til denne kroppen selv når han dør, og han klarer ikke å fri seg fra tilblivelse, forfall og undergang, fra smerte, mismot, jammer og klage. Jeg sier at han klarer ikke å bli fri fra lidelsene.

Den uvitenheten som kroppen til en vismann er vokst fram av, som den er hemmet av og det begjæret som er knyttet til den – den uvitenheten har vismannen klart å kvitte seg med og det begjæret har han klart å overvinne. Og hvorfor det? Det er fordi vismannen har praktisert det opphøyde liv for å utslette lidelsene fullstendig. Derfor klamrer han seg ikke til denne kroppen når han dør, og han klarer å fri seg fra tilblivelse, forfall og undergang, fra smerte, mismot, jammer og klage. Jeg sier at han klarer å bli fri fra lidelsene. Det er dette som er forskjellen på en tosk og en vismann, munker. Det som skiller dem er praktisering av det opphøyde liv.»