Tekster fordelt etter tema

Boken om årsakssammenhenger

Samtaler om årsakssammenhenger

12.61. Den som ikke har lært noe

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sa han:

«Det kan godt tenkes at en som ikke har lært noe, kan bli lei av denne materielle kroppen, miste fascinasjonen for den og få lyst til å fri seg fra den, munker. Og hvorfor? Det er jo lett å se at denne kroppen som består av de fire grunnelementene, vokser og forfaller, tar til seg og gir fra seg. Derfor kan det godt tenkes at en som ikke har lært noe, kan bli lei av denne materielle kroppen, miste fascinasjonen for den og få lyst til å fri seg fra den.

Men en som ikke har lært noe, klarer ikke å bli lei av det som vi kaller sinn, tanke eller bevissthet, og han klarer ikke å miste fascinasjonen for det eller få lyst til å fri seg fra det. Og hvorfor? Det er fordi han som ikke har lært noe, i lang tid har klamret seg til og degget for forestillingen om at ‘dette er mitt, dette er meg, dette har jeg full kontroll over.’ Derfor klarer ikke den som ikke har lært noe, å bli lei av det som vi kaller sinn, tanke eller bevissthet, og han klarer ikke å miste fascinasjonen for det eller få lyst til å fri seg fra det.

Det ville være bedre for den som ikke har lært noe, å betrakte denne materielle kroppen som sitt jeg, enn å mene at sinnet er det. Og hvorfor? Vi kan jo se at denne materielle kroppen består i ett år, to år, ja opp til hundre år eller mer. Men det som vi kaller sinn, tanke eller bevissthet, munker, det skifter fra det ene øyeblikket til det neste. Det er som en ape på vei gjennom skogen, som griper tak i en grein, slipper den og griper den neste, bare for å slippe den og gripe tak i den neste igjen. Slik er også det vi kaller sinn, tanke eller bevissthet. Det skifter fra det ene øyeblikket til det neste.

Når det gjelder dette, munker, vil heller den edles elev som har lært mye, foreta en grundig og systematisk betraktning av den betingede tilblivelsesprosessen: ‘Når det ene finnes, finnes det andre, og når det ene oppstår, oppstår det andre. Det vil si at reaksjonene er betinget av uvitenheten, den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjonene, splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet, de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene, følelsene er betinget av persepsjonen, begjæret er betinget av følelsene, involveringer er betinget av begjæret, forventningsmønstrene er betinget av involveringer, tilblivelse er betinget av forventningsmønstre, forfall og undergang er betinget av tilblivelse, og slik oppstår altså alt det vi opplever som vondt.’

Når den edles elev som har lært mye, ser dette slik, slippe taket i former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet. Når han slipper taket i disse, mister han lysten på dem og blir fri fra dem. Og når han er blitt fri, vet han at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»