Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om årsakssammenhenger

Samtaler om og med om Kassapa

16.11. Kappen

En gang da Kassapa den store var ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var Ananda på vandring i åsene i sør sammen med mange munker.

På den tiden hadde hele tretti munker, for det meste unge menn, fra Anandas gruppe forlatt treningen og vent tilbake til et vanlig liv. Da Ananda hadde vandret i åsene i sør så lenge det passet ham, kom han til Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Der gikk han bort til Kassapa, hilste høflig på ham og satte seg ned. Da Ananda hadde satt seg, sa Kassapa:

«Hvilke tre begrunnelser har Mesteren gitt for at munkene ikke skal være flere enn tre i følge når de mottar invitasjoner til å komme og spise hos legmannsfamilier, Ananda?»

«Mesteren har gitt disse tre begrunnelsene for at munkene ikke skal være flere enn tre i følge når de mottar invitasjoner til å komme og spise hos legmannsfamilier, Kassapa: Det er for å legge bånd på kranglevorne personer slik at gode munker skal leve i fred. Det er for at ikke partier med onde ønsker skal splitte munkefellesskapet. Og det er av omsorg for legmannsfamiliene. Dette er de tre begrunnelsene Mesteren har gitt for at munkene ikke skal være flere enn tre i følge når de mottar invitasjoner til å komme og spise hos legmannsfamilier.»

«Så hvorfor i all verden reker du da rundt med alle disse uerfarne munkene som ikke vokter sansene sine, som ikke har magamål og som ikke praktiserer oppmerksomhet, min venn? Jeg synes du opptrer som en som tråkker ned kornet og tråkker ned familiene. Forsamlingen din rakner, Ananda! Ungdommene i flokken din går til grunne! Denne guttungen kjenner visst ikke sine begrensninger!»

«Håret mitt har begynt å bli grått, Kassapa, men likevel skjeller du meg ut for å være en guttunge?»

«Det er fordi du reker rundt med alle disse uerfarne munkene som ikke vokter sansene sine, som ikke har magamål og som ikke praktiserer oppmerksomhet, min venn! Jeg synes du opptrer som en som tråkker ned kornet og tråkker ned familiene. Forsamlingen din rakner, Ananda! Ungdommene i flokken din går til grunne! Denne guttungen kjenner visst ikke sine begrensninger!»

Nonnen Nanda den fete fikk høre dette, og tenkte:

«Nå driver visst Kassapa den store og skjeller ut vismannen Ananda og kaller ham guttunge!»

Hun gikk bort til Kassapa og ga uttrykk for sin misnøye:

«Hvordan kan du, Kassapa den store, tillate deg å skjelle ut vismannen Ananda, du som tidligere fulgte en annen lære?»

Kassapa hørte dette. Han vendte seg mot Ananda og sa:

«Denne nonnen Nanda den fete snakker sannelig brått og uten å tenke seg om, min venn. Helt fra jeg raket av meg hår og skjegg, iførte meg den gule kappen, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløshet, har jeg bare fulgt én eneste lærer, og det er Mesteren, arahanten som har nådd fram til fullkommen oppvåkning.

Da jeg bodde hjemme, tenkte jeg dette: ‘Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere fikk jeg sydd meg en underkappe av filler, fulgte arahantenes eksempel her i denne verden, raket av meg hår og skjegg, iførte meg den gule kappen, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløshet. Mens jeg gikk bortover veien mellom Rajagaha og Nalanda, fikk jeg se Mesteren sitte ved den helligdommen der folk gikk for å be om å få mange barn. Da jeg så ham, slo det meg:

‘Der ser jeg læreren, jeg ser Mesteren! Der ser jeg den lykkelige, jeg ser Mesteren! Der ser jeg han som har nådd fram til fullkommen oppvåkning, jeg ser Mesteren!’

Jeg kastet meg til marken og bøyde hodet for føttene hans mens jeg sa:

‘Du er min lærer, Mester, jeg er din elev! Du er min lærer, Mester, jeg er din elev!’

Mesteren svarte:

«Hvis noen får en så hengiven elev, og så påstår at han vet, selv om han ikke vet, eller som påstår at han ser, selv om han ikke ser, så la hodet hans bli sprengt i småbiter! Men fordi jeg vet, sier jeg at jeg vet, og fordi jeg ser, sier jeg at jeg ser. Derfor bør du trene deg slik, Kassapa:

‘Jeg vil ha stor respekt og aktelse for eldre, mellomgamle og yngre munker!’

Du bør trene deg slik, Kassapa:

‘Når jeg hører gode læresetninger, vil jeg fokusere på dem, rette all min konsentrasjon mot dem og lytte oppmerksomt!’

Og du bør trene deg slik, Kassapa:

‘Jeg vil med glede øve oppmerksomhet på kroppen og ikke slippe taket i den!’

Da Mesteren hadde gitt meg denne undervisningen, reiste han seg fra plassen sin og gikk. I sju dager spiste jeg det folk ga meg før jeg nådde fram til full erkjennelse. Den åttende dagen fikk jeg full innsikt.

Deretter gikk Mesteren bort fra veien og bort til et tre. Jeg brettet underkappen min i fire lag og sa:

‘Sett deg her, Mester, så underkappen min kan bli til glede og nytte!’

Mesteren satte seg på den plassen jeg gjorde klar for ham, og han sa:

‘Denne underkappen din er myk, Kassapa.’

‘Vær så snill å motta underkappen min som gave, Mester!’

‘Men vil du da bruke kappen min som er fillete og utslitt, Kassapa?’

‘Jeg vil bruke den fillete og utslitte kappen din, Mester!’

Dermed ga jeg Mesteren min underkappe, sydd av filler, og overtok Mesterens fillete og utslitte kappe.

Den som vil uttale seg riktig om meg, bør derfor si:

‘Han er Mesterens egen sønn, født av Mesterens munn, født av læren, formet av læren og arving til læren. Han har mottatt Mesterens fillete og utslitte kappe.’

Jeg kan isolere meg fra sansenytelser og usunne idéer og gå inn i første meditasjonstilstand, når jeg vil, min venn – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære, – og bli værende i den.

Jeg kan bringe de innledende og fastholdende tanker til ro og gå inn i andre meditasjonstilstand når jeg vil, min venn, – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker, – og bli værende i den.

Jeg kan gi avkall på glede og hvile i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler jeg legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand når jeg vil, min venn, – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’ – og blir værende i den.

Jeg kan forlate velvære og lidelse; jeg kan legge tidligere gleder og sorger bak meg og gå inn i fjerde meditasjonstilstand når jeg vil, min venn, – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag, – og bli værende i den.

Jeg kan heve meg over enhver formbevissthet når jeg vil, min venn. Da føler jeg ingen fysisk motstand, og reagerer ikke på sanseinntrykk. Da ser jeg rommet som uendelig, og med dette går jeg inn på rommets uendelighet og blir der.

Jeg kan heve meg over rommets uendelighet når jeg vil, min venn. Da ser jeg bevisstheten som uendelig, og med dette går jeg inn på bevissthetens uendelighet og blir der.

Jeg kan heve meg over bevissthetens uendelighet når jeg vil, min venn. Da ser jeg at det ikke er noe som eksisterer, og med dette går jeg inn på intethet og blir der.

Jeg kan heve meg over intethet når jeg vil, min venn, og gå inn på den tilstand som verken er bevisst eller ubevisst.

Jeg kan heve meg over den tilstand som verken er bevisst eller ubevisst når jeg vil, min venn, og bringe alle sanseinntrykk og begreper til opphør.

Jeg kan utøve forskjellige paranormale ferdigheter når jeg vil, min venn, slik at fra å være én gjør jeg meg til mange, og fra å være mange gjør jeg meg til én. Og videre gjør jeg meg usynlig og kommer til syne igjen. Jeg går like uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Jeg dykker ned i jorden og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Jeg går på vannet uten å synke nedi, som om det skulle være fast grunn. Med korslagte bein ferdes jeg gjennom luften som fuglen på vingene. Jeg berører og stryker over sola og månen med handa mi, enda så mektige og veldige de er, og jeg ferdes i mitt legeme helt opp til Brahmas verden.

Jeg kan anvende den guddommelige hørsel når jeg vil, min venn, slik at jeg med den rene, guddommelige og overmenneskelige hørsel kan høre både guddommelige og menneskelige lyder, både nære og fjerne.

Jeg kan forstå andre menneskers sinn ut fra sitt eget sinn når jeg vil, min venn, og erkjenne et grådig sinn som grådig, erkjenne et sinn uten grådighet som uten grådighet, erkjenne et hatefullt sinn som et hatefullt sinn og et sinn uten hat som et sinn uten hat, erkjenne et forblindet sinn som et forblindet sinn og et ikke forblindet sinn som et ikke forblindet sinn, erkjenne et innskrenket sinn som innskrenket og et adspredt sinn som adspredt, erkjenne et avansert sinn som avansert og et tilbakestående sinn som tilbakestående, erkjenne et laverestående sinn som laverestående og et uovertruffent sinn som uovertruffent, erkjenne et konsentrert sinn som konsentrert og et ukonsentrert sinn som ukonsentrert, erkjenne et frigjort sinn som frigjort og et ikke frigjort sinn som ikke frigjort.

Jeg kan huske tidligere oppholdssteder når jeg vil, min venn, slik at jeg husker en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og jeg kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen mange ganger, slik at jeg husker følgende: ‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’ – og jeg husker like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her’ – hvis jeg vil huske mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Jeg kan utøve rent, himmelsk og overmenneskelig syn når jeg vil, min venn, og se hvordan alle vesener oppstår og går under, slik at jeg ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slikt rent, himmelsk og overmenneskelig syn kan jeg utøve og se hvordan alle vesener oppstår og går under, slik at ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Jeg har utslettet forurensningene i mitt eget sinn og forstår og erkjenner her og nå en frigjøring av sinnet, en frigjøring i visdom uten noen forurensninger. Den som tror at de seks spesielle ferdighetene mine lar seg skjule, kan like gjerne tro det er mulig å skjule en kjempestor elefant under et palmeblad, min venn.»

Nonnen Nanda den fete falt fra det opphøyde liv og forlot nonneordenen.