En gang da Mesteren var i Bambuslunden ved Rajagaha, kom Kassapa den store bort til ham. Han hilste høflig og satte seg ned ved siden av ham.

Mesteren sa:

«Gi en formaning til munkene, Kassapa, gi dem undervisning i læren. Enten du eller jeg må gi munkene en formaning og undervise dem.»

«Disse munkene er vanskelig å snakke til nå, Mester. De oppfører seg dårlig, de er utålmodige og de er lite mottagelige for veiledninger. Nå nylig hørte jeg to munker snakke sammen – det var Bhanda som er kollega med Ananda, og Abhijika som er kollega med Anuruddha – og de sa til hverandre: ‘Kom igjen munk! Hvem av oss snakker mest? Hvem av oss snakker best? Hvem av oss snakker lengst?’»

Da henvendte Mesteren seg til en munk og sa:

«Gå til Bhanda som er kollega med Ananda, og Abhijika som er kollega med Anuruddha, og si til dem at Læreren ber dem komme!»

«Ja vel, Mester,» svarte munken og gjorde som han ble bedt om.

De to munkene gikk fram til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Mesteren sa:

«Er det sant, munker, at dere har sagt: ‘Kom igjen munk! Hvem av oss snakker mest? Hvem av oss snakker best? Hvem av oss snakker lengst?’»

«Ja, Mester, det er sant,» svarte de.

«Har jeg noen gang sagt at dere skal snakke slik?»

«Nei, Mester.»

«Så jeg har ikke sagt dere skal snakke slik. Men likevel er dere så dumme at dere sier: ‘Kom igjen munk! Hvem av oss snakker mest? Hvem av oss snakker best? Hvem av oss snakker lengst?’ Hvordan kan dere snakke slik når dere har sluttet dere til en lære og en disiplin som er tydelig forklart?»

Munkene kastet seg ned for Mesterens føtter og sa:

«Vi har begått en overtredelse, Mester, for vi var så dumme, så uvettige og lite forstandige at til tross for at vi har sluttet oss til en lære og en disiplin som er tydelig forklart, sa: ‘Kom igjen munk! Hvem av oss snakker mest? Hvem av oss snakker best? Hvem av oss snakker lengst?’ Ta imot vårt skriftemål, Mester, og tilgi oss denne overtredelsen som vi bekjenner, så skal vi bedre oss for framtiden.»

«Ja, det er sant, munker, at dere i dumhet, uvettighet og uforstand begikk en overtredelse da dere snakket slik. Men ettersom dere ser feilen deres som det den er og bekjenner den som rett er, skal vi ta imot skriftemålet og gi dere tilgivelse. For slik er det i den edles disiplin, at den som ser sin feil som det den er, og bekjenner den som rett er, han bedrer seg også for framtiden.»