En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, kom en munk bort til ham, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Det hadde vært fint om du kunne gi meg en kortfattet framstilling av læren, Mester. Etter at jeg har hørt den, kan jeg gå for meg selv og trene flittig og iherdig!»

«Det som er uvarig, bør du slutte å ha lyst på, munk.»

«Jeg forstår, Mester! Jeg forstår!»

«Hvordan forstår du detaljene i den kortfattede framstillingen av læren som jeg ga, munk?»

«Sanseinntrykk er uvarige, så dem bør jeg slutte å ha lyst på. Følelser … identifikasjoner … reaksjoner … den skjelnende bevissthet er uvarige, så dem bør jeg slutte å ha lyst på. Slik forstår jeg detaljene i den kortfattede framstillingen av læren som du ga, Mester.»

«Godt sagt, munk! Du har en god forståelse av detaljene i den læren jeg ga en kortfattet framstilling av. Sanseinntrykk er uvarige, så dem bør du slutte å ha lyst på. Følelser … identifikasjoner … reaksjoner … den skjelnende bevissthet er uvarige, så dem bør du slutte å ha lyst på. Slik skal du forstå detaljene i den kortfattede framstillingen av læren som jeg ga.»

Munken gledet seg over Mesterens ord, takket ham, reiste seg og tok avskjed ved å gå medsols rundt ham før han gikk. Så gikk han for seg selv og trente flittig og iherdig. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: ‘Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.’ Og nå var denne munken blitt en arahant.