Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.76. Arahanter

En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, sa han:

«Siden primærsanseinntrykkene er uvarige, er de utilfredsstillende, munker. Det som er utilfredsstillende er ikke deg selv, og det som ikke er deg selv, bør du se som det er med fullkommen visdom: ‘dette er ikke meg, dette er ikke mitt, dette er ikke meg selv’. Siden følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten er uvarig, er den utilfredsstillende, munker. Det som er utilfredsstillende er ikke deg selv, og det som ikke er deg selv, bør du se som det er med fullkommen visdom: ‘dette er ikke meg, dette er ikke mitt, dette er ikke meg selv’.

Når den edles elev som kjenner læren, ser det på denne måten, slipper han taket i primærsanseinntrykk … følelser … identifikasjoner … reaksjoner … den skjelnende bevisstheten. Når han slipper taket, kjølner lidenskapene og han blir fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Da er han en arahant, den fremste av alle levende vesener, den beste i hele verden.»

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

«Arahanter er sannelig lykkelige!
Det finnes ikke noe begjær i dem.
Egoismen er skåret bort
og vrangforestillingenes nett er brutt!

De har oppnådd frihet fra grådighet
og sinnet deres er klart og rent.
Verden kleber seg ikke til dem,
de er uten noe negativt, som guder!

De forstår personlighetsfaktorene,
de ferdes på sannhetens sju enger.
Disse gode menneskene fortjener ros,
de er den oppvåknedes egne sønner.

Disse store heltene vandrer
uten frykt eller angst.
De har fullført den trefoldige trening
og besitter de sju verdier.

Som store elefanter med ti krefter vandrer de
med sinnet i fullkommen ro.
Dette er de beste i verden!
Det finnes ikke noe begjær i dem.

De er vel bevandret i den dypeste visdom,
og dette er deres siste eksistens.
De er ikke avhengige av andre,
men har nådd inn til treningens kjerne.

De vakler ikke i sin innsikt,
de har fridd seg fra ny tilblivelse.
De har nådd fram til selvkontroll
og har seiret over verden.

De lar seg ikke friste av noe,
verken oppe, nede eller midt i mellom.
De utstøter sine løvebrøl
som fullkomment oppvåknede i verden.»