Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.80. Munkene

En gang da Mesteren var hos sakyaene, bodde han i fikenlunden ved Kapilavatthu. En morgen irettesatte han munkene i en eller annen sak. Så kledde han på seg, tok kappe og bolle og gikk til Kapilavatthu for å motta matgaver. Etter at han hadde gått matrunden og spist maten sin, gikk han til Storskogen og satte seg under et vilva-tre for å være der den dagen.

Mens Mesteren satt der for seg selv, tenkte han:

«Jeg har klart å etablere et munkefellesskap. Her finnes det munker som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se meg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke, på samme måte som en kalv kan bli forvirret og komme i ulykke hvis den ikke ser moren sin. På samme måte finnes det munker her som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se meg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke, på samme måte som et lite frø kan visne og dø hvis det ikke får vann. Nettopp slik finnes det munker her som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se meg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke. Kanskje jeg bør hjelpe dette munkefellesskapet slik jeg har hjulpet munkene tidligere?

Brahma Sahampati forsto hva Mesteren tenkte. Like raskt som når en kraftig mann bøyer eller retter ut armen, forsvant han fra Brahmas verden og kom til syne framfor Mesteren. Han la ytterkappen over den ene skulderen, la hendene mot hverandre og løftet dem, mens han bøyde seg for Mesteren og sa:

«Slik er det, Mester, slik er det! Du har klart å etablere et munkefellesskap. Her finnes det munker som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se deg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke, på samme måte som en kalv kan bli forvirret og komme i ulykke hvis den ikke ser moren sin. På samme måte finnes det munker her som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se deg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke, på samme måte som et lite frø kan visne og dø hvis det ikke får vann. Nettopp slik finnes det munker her som er nye, som nylig har forlatt hjemmet og sluttet seg til denne læren og treningsdisiplinen. Hvis de ikke får se deg, kan det hende de vil bli forvirret og komme i ulykke. Gled deg over munkefellesskapet, Mester, og veiled dem! Hjelp dette munkefellesskapet slik du har hjulpet munkene tidligere!»

Mesteren samtykket i taushet. Da Brahma Sahampati så at Mesteren samtykket, tok han høflig avskjed med ham og gikk en gang medsols rundt ham før han forsvant.

Da kvelden kom, reiste Mesteren seg fra sin ensomme meditasjon, gikk til fikenlunden og satte seg på den plassen som sto klar for ham. Så brukte han sin myndighet til å slippe fram munkene en og to om gangen, og de gikk fram og hilste ærbødig på ham før de satte seg ned. Da alle hadde satt seg, sa Mesteren:

«Det å motta matgaver, er en krevende levevei, munker. Folk sier jo at en tiggermunk streifer omkring med bollen i handa. Likevel er det en levevei som sønner av god familie velger bevisst for å oppnå et mål. De blir ikke drevet til det av noen konge, av tyver, av gjeld, av frykt eller fordi de har mistet sin levevei, men fordi de tenker som så: ‘Jeg er et offer for fødsel, alderdom, død, sorger, klager, smerter, mismot og jammer. Men selv om jeg er et offer for smerter og blir plaget av dem, skal jeg prøve å gjøre slutt på hele denne bunten av smerter.’

Dermed forlater denne sønnen av god familie sitt hjem og går ut i hjemløsheten. Men han har kanskje fortsatt sterke drifter og begjær etter sansenytelser, onde tanker og et fordervet sinn, slik at han er uoppmerksom, han mangler klar forståelse og konsentrasjon, tankene går i alle retninger og han har ingen kontroll over sansene sine. Det er som om en vedkubbe fra et likbål, med fyr i begge ender, skulle bli lagt ned i en gjødselhaug. Da vil den verken antenne noe brensel i landsbyen eller i skogen. Med denne lignelsen beskriver jeg den mannen som har sagt fra seg hus og eiendom, men som ikke lever som en sann munk.

Det finnes tre slags usunne tanker, munker. Det er tanker om sansenytelser, om å gjøre skade og begå vold. Hvordan kan disse tre usunne tankene stoppes, munker? Det er ved å praktisere de fire festepunktene for oppmerksomheten, eller ved å utvikle konsentrasjon uten objekt. Og egentlig holder det å utvikle konsentrasjon uten objekt. Når man øver flittig på konsentrasjon uten objekt, gir det store frukter og mange fordeler.

Det finnes to slags forventninger, munker. Det er forventninger om noe som skal skje, og det er forventninger om noe som ikke skal skje. I den forbindelse tenker den edles elev som kjenner læren: ‘Finnes det noe her i verden jeg kan involvere meg i uten at det gir dårlige resultater?’ Og han innser: ‘Det finnes ikke noe her i verden jeg kan involvere meg i uten at det gir dårlige resultater. Hvis jeg involverer meg i primærsanseinntrykk … følelser … identifikasjoner … reaksjoner … skjelnende bevissthet, vil disse involveringene skape forventningsmønstre. Ut fra disse forventningsmønstrene skjer tilblivelse, og ut fra tilblivelsen oppstår forfall og undergang, sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen oppstår.’

Hva mener dere, munker, er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Hva mener dere, munker, er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»