Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.83. Ananda

En gang da Mesteren var i Savatthi, talte Ananda til munkene og sa:

«Venner!»

«Ja, min venn,» svarte munkene

Ananda sa:

«Den ærverdige Punna, Mantanis sønn, var alltid meget hjelpsom da vi nylig hadde blitt munker, mine venner. Han formante og veilede oss slik:

‘Når du tenker ‘jeg er’, skyldes det involveringer, Ananda. Du klarer ikke å slippe taket. Og hva slags involveringer er det snakk om her, Ananda? Du involverer deg i primærsanseinntrykkene og tenker ‘jeg er’. Da klarer du ikke å slippe taket. Du involverer deg i følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten og tenker ‘jeg er’. Da klarer du ikke å slippe taket.

Det er som når en ung mann eller kvinne som er glad i å pynte seg, ser speilbildet sitt i et rent og perfekt speil eller i en bolle med klart vann og involverer seg i dette speilbildet uten å klare å slippe taket i det. På samme måte skyldes det involveringer når du tenker ‘jeg er’, Ananda. Du klarer ikke å slippe taket. Og hva slags involveringer er det snakk om her, Ananda? Du involverer deg i primærsanseinntrykkene og tenker ‘jeg er’. Da klarer du ikke å slippe taket. Du involverer deg i følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten og tenker ‘jeg er’. Da klarer du ikke å slippe taket.

Hva mener du om dette, Ananda, er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, min venn.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, min venn.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Hva mener du, Ananda, er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.’

Punna, Mantanis sønn, var alltid meget hjelpsom da vi nylig hadde blitt munker, mine venner. På denne måten formante og veilede han oss. Og da jeg hadde hørt hvordan han underviste i læren, forsto jeg den fullt og helt.»