Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.84. Tissa

En gang da Mesteren var i Savatthi, snakket munken Tissa, som var Mesterens nevø, med mange munker og sa:

«Jeg føler meg liksom nummen i hele kroppen, mine venner. Synet mitt er sløret, læren står ikke lenger klart for meg, sinnet mitt er sløvt og tiltaksløst, jeg har ingen glede av treningen og jeg føler meg svært usikker på læren.»

Da gikk mange av munkene til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de hva Tissa hadde sagt. Mesteren henvendte seg til en av dem og sa:

«Gå til Tissa, munk, og si til ham at Mesteren ber ham komme.»

«Ja vel, Mester,» svarte munken og gjorde som han var bedt om. Han gikk til Tissa og sa:

«Mesteren ber deg komme, Tissa.»

«Ja vel,» svarte Tissa, gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Så sa Mesteren:

«Er det sant, Tissa, at du sa følgende til mange munker: ‘Jeg føler meg liksom nummen i hele kroppen, mine venner. Synet mitt er sløret, læren står ikke lenger klart for meg, sinnet mitt er sløvt og tiltaksløst, jeg har ingen glede av treningen og jeg føler meg svært usikker på læren.’?»

«Ja, det er sant, Mester.»

«Hva mener du da om dette, Tissa: Hvis man ikke er fri for lidenskapelig begjær, brennende tørst og feberhet grådighet etter primærsanseinntrykk, og disse primærsanseinntrykkene så forandrer seg og blir annerledes, vil det da oppstå sorg, klage, smerte, mismot og jammer?»

«Ja, det vil det, Mester.»

«Bra, Tissa! Godt svart! Og hvis man ikke er fri for lidenskapelig begjær, brennende tørst og feberhet grådighet etter følelser … identifikasjoner … reaksjoner … bevissthetstilstander, og disse så forandrer seg og blir annerledes, vil det da oppstå sorg, klage, smerte, mismot og jammer?»

«Ja, det vil det, Mester.»

«Bra, Tissa! Godt svart! Slik er det. Hva mener du da om dette, Tissa: Hvis man er fri for lidenskapelig begjær, brennende tørst og feberhet grådighet etter primærsanseinntrykk, og disse primærsanseinntrykkene så forandrer seg og blir annerledes, vil det da oppstå sorg, klage, smerte, mismot og jammer?»

«Nei, det vil det ikke, Mester.»

«Bra, Tissa! Godt svart! Og hvis man er fri for lidenskapelig begjær, brennende tørst og feberhet grådighet etter følelser … identifikasjoner … reaksjoner … bevissthetstilstander, og disse så forandrer seg og blir annerledes, vil det da oppstå sorg, klage, smerte, mismot og jammer?»

«Nei, det vil det ikke, Mester.»

«Bra, Tissa! Godt svart! Slik er det. Hva mener du, Tissa, er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, min venn.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, min venn.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Det er som om det skulle være to personer, Tissa, der en av dem var godt kjent med veiene i området og den andre ikke kjente veiene. Så går han som ikke kjenner veiene, bort til han som kjenner dem, og spør om veien. Og den første svarer: ‘Du ser den veien her? Følg den et stykke, så kommer du til et veiskille. Der skal du ikke ta til venstre, men til høyre. Etter et stykke kommer du forbi et tornekratt. Bare følg veien videre, så kommer du forbi ei stor myr. Følger du veien videre, komme du forbi et bratt stup. Og fortsetter du litt til langs veien, kommer du fram til ei vakker slette.’

Og her er forklaringen på denne lignelsen, Tissa. En person som ikke kjenner veiene er et vanlig menneske. En person som er godt kjent med veiene står for en arahant som har kommet fram til sannheten, en som har oppnådd fullkommen oppvåkning. Veiskillet står for den situasjonen der du ikke vet hva du skal velge. Veien til venstre står for den feilaktige åttedelte vei, det vil si feil syn, feil hensikt, feil tale, feil handling, feil levevei, feil bestrebelse, feil oppmerksomhet og feil konsentrasjon. Veien til høyre står for den edle åttedelte vei, det vil si rett syn, rett hensikt, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Tornekrattet står for uvitenhet. Den store myra står for sanselige nytelser. Det bratte stupet står for raseri og aggresjon. Den vakre sletta står for nibbana. Vær ved godt mot, Tissa, og vær glad! Jeg vil hjelpe deg med råd og veiledninger!»

Slik talte Mesteren, og Tissa gledet seg over hans ord.