Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.86. Anuradha

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren bodde i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali, bodde munken Anuradha i ei skogshytte ikke langt fra Mesteren. En dag kom det mange omvandrende asketer som fulgte andre læresetninger, bort til Anuradha. De hilste høflig på ham og pratet litt sammen før de så satte seg ned hos ham. Da asketene hadde satt seg, sa de:

«Hvilken av disse fire erklæringene vil en som har kommet fram til sannheten, en som er den beste og ypperste av mennesker og som har nådd fram til det høyeste, komme med, min venn Anuradha? Vil han si at den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, at han ikke eksisterer etter døden, at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, eller at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden?»

Anuradha svarte asketene slik:

«En som har kommet fram til sannheten, en som er den beste og ypperste av mennesker og som har nådd fram til det høyeste, vil ikke komme med noen av disse erklæringene, mine venner. Han vil verken si at den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, at han ikke eksisterer etter døden, at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, eller at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden.»

Da asketene hørte dette, ble de misfornøyde og sa:

«Denne munken må være fersk, det er nok ikke lenge siden han lot seg ordinere. Eller kanskje han er dum og uten vett?»

Etter at disse omvandrende asketene som fulgte andre læresetninger, hadde skjelt ut Anuradha som en uvettig fersking, reiste de seg og gikk sin vei.

Etter at disse asketene hadde gått, ble Anuradha sittende og tenke:

«Hvis disse omvandrende asketene som følger andre læresetninger, kommer og stiller meg andre spørsmål, hvordan skal jeg da svare dem slik at jeg får fram Mesterens lære, slik at jeg ikke feilsiterer Mesteren, men forklarer læren både i store trekk og i de minste detaljer, slik at ikke noen andre som følger denne læren finner grunn til å kritisere?»

Derfor gikk han bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte han om samtalen med de omvandrende asketene og spurte:

«Hvis disse omvandrende asketene som følger andre læresetninger, kommer og stiller meg andre spørsmål, hvordan skal jeg da svare dem slik at jeg får fram Mesterens lære, slik at jeg ikke feilsiterer Mesteren, men forklarer læren både i store trekk og i de minste detaljer, slik at ikke noen andre som følger denne læren finner grunn til å kritisere?»

«Hva mener du om dette, Anuradha : Er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, min venn.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, min venn.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

«Hva mener du om dette, Anuradha : Betrakter du ham som er kommet fram til sannheten, som primærsanseinntrykk?»

«Nei, min venn, det gjør jeg ikke.»

«Hva mener du om dette, Anuradha : Betrakter du ham som er kommet fram til sannheten, som følelser … identifikasjoner … reaksjoner … skjelnende bevissthet?»

«Nei, min venn, det gjør jeg ikke.»

«Hva mener du om dette, Anuradha : Mener du at han som er kommet fram til sannheten, finnes i primærsanseinntrykkene?»

«Nei, min venn, det gjør jeg ikke.»

«Finnes han som er kommet fram til sannheten, utenfor primærsanseinntrykkene?»

«Nei, det gjør han ikke.»

«Finnes han som er kommet fram til sannheten, i følelsene … utenfor følelsene … i identifikasjonene … utenfor identifikasjonene … i reaksjonene … utenfor reaksjonene … i den skjelnende bevisstheten … utenfor den skjelnende bevisstheten?»

«Nei, det gjør han ikke.»

«Så hva mener du da om dette, Anuradha : Mener du at han som er kommet fram til sannheten, er primærsanseinntrykk … følelser … identifikasjoner … reaksjoner … skjelnende bevissthet?»

«Nei, det mener jeg ikke.»

«Mener du da at han som er kommet fram til sannheten, er uten primærsanseinntrykk … uten følelser … uten identifikasjoner … uten reaksjoner … uten skjelnende bevissthet?»

«Nei, det mener jeg ikke.»

«Men siden det ikke er mulig å gi en sann og holdbar definisjon av ham som er kommet fram til sannheten her i levende live, er det da særlig lurt å påstå følgende: ‘En som har kommet fram til sannheten, en som er den beste og ypperste av mennesker og som har nådd fram til det høyeste, vil ikke komme med noen av disse erklæringene, mine venner. Han vil verken si at den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, at han ikke eksisterer etter døden, at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, eller at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden’?»

«Nei, Mester, det er det ikke.»

«Godt svart, Anuradha! Både nå og tidligere handler min undervisning kun om misnøye og om å gjøre slutt på misnøyen!»