Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.87. Vakkali

En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, lå munken Vakkali syk med store smerter i skuret til en pottemaker. Vakkali ropte på dem som pleiet ham og sa:

«Gå bort til Mesteren, mine venner. Bøy dere for hans føtter i mitt navn og si: ‘Vakkali er syk og har store smerter, Mester. Men han bøyer seg for dine føtter. Det ville være fint om du viste medfølelse med ham og besøkte ham, Mester.’»

«Ja, min venn. Det skal vi gjøre,» svarte de. Så gikk til Mesteren og framførte Vakkalis hilsen og ønske. Mesteren samtykket i taushet.

Deretter kledde Mesteren på seg, tok kappe og bolle og gikk for å besøke Vakkali. Vakkali så at han kom, og prøvde å reise seg fra senga. Men Mesteren sa:

«Bare bli liggende, Vakkali! Ikke prøv å sette deg opp. Her står det jo andre sitteplasser klar, så jeg tar en av dem.»

Og Mesteren satte seg på en av sitteplassene. Så sa han:

«Hvordan står det til, Vakkali? Merker du noen bedring? Blir smertene svakere og ikke sterkere? Blir du bedre eller blir du dårligere?»

«Det står dårlig til, Mester. Jeg merker ikke noen bedring. Smertene blir bare sterkere og ikke svakere. Jeg blir ikke bedre, men dårligere.»

«Har du noen bekymringer, Vakkali? Er det noe du angrer på?»

«Jeg har mange bekymringer, Mester. Jeg har mye jeg angrer på.»

«Klandrer du deg selv for et uetisk liv, Vakkali?»

«Nei, jeg klandrer ikke meg selv for et uetisk liv, Mester.»

«Men hvis du ikke klandrer deg selv for et uetisk liv, hva er det da du bekymrer deg over? Hva er det da du angrer på?»

«Jeg har i lang tid hatt lyst til å se deg, Mester, men jeg har ikke vært sterk nok til å gå og besøke deg.»

«Hvorfor det? Hvorfor vil du se denne forfalne kroppen, Vakkali? Den som ser læren, ser meg og den som ser meg, ser læren. Det å se læren er det samme som å se meg, og det å se meg er det samme som å se læren.

Hva mener du om dette, Vakkali: Er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, min venn.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, min venn.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»

Etter at Mesteren hadde gitt Vakkali disse veiledningene, reiste han seg fra plassen sin og gikk til Gribbetoppen. Litt etter at han hadde gått, sa Vakkali til pleierne sine:

«Kan dere ta senga mi og flytte meg opp til Svartsteinen i Isigili-lia, mine herrer? Hvordan kan vel en slik en som meg tenke på å dø innendørs?»

«Det skal vi gjøre, min venn,» svarte de og gjorde som han hadde bedt dem om.

Mesteren var der på Gribbetoppen resten av dagen og den påfølgende natten. Da det grydde mot dag, kom to guder dit. De strålte så de lyste opp hele Gribbetoppen og gikk bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Mens de sto der, sa en av dem:

«Munken Vakkali er ivrig etter å vinne frigjøring, Mester!»

Og den andre sa:

«Han kommer til å oppnå full frigjøring, Mester!»

Deretter tok de avskjed med Mesteren ved å gå medsols rundt ham før de forsvant. Da dagen kom, sa Mesteren til munkene:

«Gå til Vakkali, munker, og si følgende til ham:

‘Hør hva Mesteren og to guder sier, Vakkali: I natt kom det to guder til Mesteren. De strålte så de lyste opp hele Gribbetoppen og gikk bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Mens de sto der, sa en av dem:

‘Munken Vakkali er ivrig etter å vinne frigjøring, Mester!’

Og den andre sa:

‘Han kommer til å oppnå full frigjøring, Mester!’

Og Mesteren sier dette til deg, Vakkali:

‘Ikke vær redd, Vakkali! Ikke vær redd! Det blir ikke så ille for deg å dø. Det blir godt for deg å dø!’»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene og gikk til Vakkali og sa: «Hør hva Mesteren og to guder sier, Vakkali!»

«Løft meg ut av senga,» sa Vakkali til pleierne. «Hvordan kan vel en slik en som jeg sitte på en høy stol oglytte til Mesterens ord?»

«Ja vel,» svarte de og løftet ham ut av senga. Så sa de:

«I natt kom det to guder til Mesteren. De strålte så de lyste opp hele Gribbetoppen og gikk bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Mens de sto der, sa en av dem:

‘Munken Vakkali er ivrig etter å vinne frigjøring, Mester!’

Og den andre sa:

‘Han kommer til å oppnå full frigjøring, Mester!’

Og Mesteren sier dette til deg, Vakkali:

‘Ikke vær redd, Vakkali! Ikke vær redd! Det blir ikke så ille for deg å dø. Det blir godt for deg å dø!’»

«Gå da til Mesteren, mine venner, bøy dere for hans føtter i mitt navn og si:

‘Vakkali er syk og har store smerter, Mester. Men han bøyer seg for dine føtter. Fortell ham at jeg ikke tviler på at primærsanseinntrykkene er forgjengelige, og jeg vet også med sikkerhet at det som er forgjengelig, ikke gir tilfredsstillelse. Det som er forgjengelig, utilfredsstillende og foranderlig, føler jeg ingen dragning mot. Jeg har ikke lyst på det og jeg vet bestemt at jeg heller ikke har noen kjærlighet til det. Det samme gjelder for identifikasjoner og reaksjoner. Alt dette er forgjengelig, og jeg vet også med sikkerhet at det som er forgjengelig, ikke gir tilfredsstillelse. Det som er forgjengelig, utilfredsstillende og foranderlig, føler jeg ingen dragning mot. Jeg har ikke lyst på det og jeg vet bestemt at jeg heller ikke har noen kjærlighet til det.’»

«Ja vel, min venn,» svarte munkene og gikk. Litt etter at de hadde gått, tok Vakkali livet sitt med en kniv.

Munkene gikk til Mesteren og overbrakte Vakkalis hilsen. Mesteren sa:

«Kom, så går vi til Svartsteinen i Isigili-lia, munker, der Vakkali nå har tatt livet av seg med en kniv.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene. Så gikk Mesteren og munkene til Svartsteinen i Isigili-lia, der de fikk se Vakkali ligge sidelengs på senga. De fikk også se ei mørk sky som drev omkring. Den drev mot øst, mot vest, mot nord, mot sør, både oppover og nedover og rundt omkring. Mesteren sa:

«Ser dere den mørke skya der som driver omkring, munker? Den driver mot øst, mot vest, mot nord, mot sør, både oppover og nedover og rundt omkring.»

«Ja, vi ser den, Mester.»

«Det er den onde Mara som leter etter Vakkalis bevissthet, munker. Han spør seg selv: ‘Hvor kan nå Vakkalis bevissthet ha slått seg ned?’ Men Vakkalis bevissthet har ikke slått seg ned noe sted, munker, for han har oppnådd parinibbana.»