Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.90. Channa

En gang da mange eldre munker var i Baranasi, oppholdt de seg i hjorteparken Isipatana. En kveld da munken Channa hadde reist seg etter meditasjonen, tok han med seg nøkkelen og gikk fra hytte til hytte og spurte de andre munkene:

«Kan du gi meg veiledning og undervisning? Kan du forklare læren for meg, slik at jeg kan se den?»

Da munkene hørte disse spørsmålene, sa de:

«Primærsanseinntrykkene er forgjengelige, min venn. Følelsene er forgjengelige, identifikasjonene er forgjengelige, reaksjonene er forgjengelige og den skjelnende bevisstheten er forgjengelig. Primærsanseinntrykkene er ikke deg selv, følelsene er ikke deg selv, identifikasjonene er ikke deg selv, reaksjonene er ikke deg selv og den skjelnende bevisstheten er ikke deg selv. Alt som er sammensatt, er forgjengelig. Ingen fenomener er deg selv.»

Da Channa hørte dette, tenkte han:

«Men alt dette vet jeg jo fra før av. Jeg vet at primærsanseinntrykkene er forgjengelige. Følelsene er forgjengelige, identifikasjonene er forgjengelige, reaksjonene er forgjengelige og den skjelnende bevisstheten er forgjengelig. Primærsanseinntrykkene er ikke meg selv, følelsene er ikke meg selv, identifikasjonene er ikke meg selv, reaksjonene er ikke meg selv og den skjelnende bevisstheten er ikke meg selv. Alt som er sammensatt, er forgjengelig. Ingen fenomener er meg selv.

Men jeg føler ingen inspirasjon til å la alle reaksjoner falle til ro, til å gi slipp på alle involveringer, til å kvitte meg med begjæret, til å la lidenskapene kjølne, ta slutt og slokne. Jeg klarer ikke å glede meg over dette, klarer ikke å ta noen fast beslutning. Involveringene får meg til å skjelve og sinnet viker tilbake fra tanken på hva jeg egentlig er. På denne måten kan jeg ikke se læren. Hvem kan gi meg undervisning i læren slik at jeg kan se den?»

Men så tenkte han:

«Den ærverdige Ananda blir rost både av Mesteren og av andre kloke mennesker som følger samme praksis. Akkurat nå holder han til i Ghosita-parken ved Kosambi. Jeg har full tillit til at han kan gi meg undervisning i læren slik at jeg kan se den. Kanskje jeg burde gå og besøke ham?»

Dermed ryddet Channa soveplassen sin, tok kappe og bolle og ga seg på vandring til Ghosita-parken. Der gikk han bort til Ananda og hilste høflig på ham. De pratet sammen litt før Channa satte seg og sa:

«Jeg har nylig holdt til i Baranasi, oppholdt de seg i hjorteparken Isipatana. En kveld da jeg hadde reist meg etter meditasjonen, tok jeg med meg nøkkelen og gikk fra hytte til hytte og spurte de andre munkene om de kunne gi meg veiledning og undervisning, og om de kunne forklare læren for meg, slik at jeg kan se den.

Da munkene hørte disse spørsmålene, svarte de at primærsanseinntrykkene er forgjengelige. Følelsene er forgjengelige, identifikasjonene er forgjengelige, reaksjonene er forgjengelige og den skjelnende bevisstheten er forgjengelig. Primærsanseinntrykkene er ikke deg selv, følelsene er ikke deg selv, identifikasjonene er ikke deg selv, reaksjonene er ikke deg selv og den skjelnende bevisstheten er ikke deg selv. Alt som er sammensatt, er forgjengelig. Ingen fenomener er deg selv.

Men da jeg hørte dette, tenkte jeg at alt dette vet jeg jo fra før av. Jeg vet at primærsanseinntrykkene er forgjengelige. Følelsene er forgjengelige, identifikasjonene er forgjengelige, reaksjonene er forgjengelige og den skjelnende bevisstheten er forgjengelig. Primærsanseinntrykkene er ikke meg selv, følelsene er ikke meg selv, identifikasjonene er ikke meg selv, reaksjonene er ikke meg selv og den skjelnende bevisstheten er ikke meg selv. Alt som er sammensatt, er forgjengelig. Ingen fenomener er meg selv.

Men jeg føler ingen inspirasjon til å la alle reaksjoner falle til ro, til å gi slipp på alle involveringer, til å kvitte meg med begjæret, til å la lidenskapene kjølne, ta slutt og slokne. Jeg klarer ikke å glede meg over dette, klarer ikke å ta noen fast beslutning. Involveringene får meg til å skjelve og sinnet viker tilbake fra tanken på hva jeg egentlig er. På denne måten kan jeg ikke se læren. Hvem kan gi meg undervisning i læren slik at jeg kan se den?

Men så tenkte jeg videre at den ærverdige Ananda blir rost både av Mesteren og av andre kloke mennesker som følger samme praksis. Så nå har jeg altså kommet til deg. Vær så snill å gi meg undervisning i læren, Ananda! Forklar læren for meg slik at jeg kan se den!»

«Jeg er meget fornøyd med det du har gjort så langt, Channa, for du har presisert problemstillingen og skåret over sperrebjelken! Så følg godt med og hør etter, Channa, for du er klar til å forstå læren.»

Da Channa hørte at han var klar til å forstå læren, ble han meget glad og ivrig. Ananda fortsatte:

«Dette har jeg hørt direkte fra Mesteren, Channa. Jeg hørte selv at han ga følgende veiledning til munken Kaccana:

‘De fleste mener enten at verden eksisterer eller at den ikke eksisterer, Kaccana. De som har en rett forståelse av hvordan verden oppstår, vil ikke mene at den ikke eksisterer. Og de som har en rett forståelse av hvordan verden går til grunne, vil ikke mene at den eksisterer. De fleste her i verden er for opptatt av dogmer og binder seg opp til dem. Den som ikke er så opptatt av dogmer og som ikke binder seg til dem, mener ikke at han har et ‘jeg’, Kaccana. Hvis han innser at lidelse er noe som skjer når det skjer og at lidelse er noe som opphører når det opphører, slipper han å bli så usikker og komme i tvil, for da har han kunnskap. Dette er rett syn, Kaccana.

Den ene ytterligheten er å mene at alt eksisterer. Den andre ytterligheten er å mene at alt er uten eksistens. Den som har kommet fram til sannheten, holder seg unna begge disse ytterlighetene og underviser i læren: Reaksjoner er betinget av uvitenhet, den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner, splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet, de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene, følelsene er betinget av persepsjonen, begjæret er betinget av følelsene, involveringer er betinget av begjæret, forventningsmønstrene er betinget av involveringer, tilblivelse er betinget av forventningsmønstre, forfall og undergang er betinget av tilblivelse, og dette fører til sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Slik oppstår altså alt det vi opplever som vondt.

Hvis uvitenheten tar fullstendig slutt, tar også reaksjonene slutt. Hvis reaksjonene tar slutt, tar også den skjelnende bevisstheten slutt. Hvis den skjelnende bevisstheten tar slutt, tar også splittelsen i subjekt og objekt slutt. Hvis splittelsen i subjekt og objekt tar slutt, tar også de seks sansefeltene slutt. Hvis de seks sansefeltene tar slutt, tar også persepsjonen slutt. Hvis persepsjonen tar slutt, tar også følelsene slutt. Hvis følelsene tar slutt, tar også begjæret slutt. Hvis begjæret tar slutt, tar også de emosjonelle involveringene slutt. Hvis de emosjonelle involveringene tar slutt, tar også forventningsmønstrene slutt. Hvis forventningsmønstrene tar slutt, tar også tilblivelsen slutt. Hvis tilblivelsen tar slutt, blir det også slutt på forfall og undergang, og da blir det også slutt på sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Slik blir det altså slutt på alt det vi opplever som vondt.’»

«Ja, slik går det når man møter slike velvillige og medfølende medvandrere som gir råd og veiledninger, Ananda,» sa Channa. «Nå som du har forklart læren for meg, forstår jeg den fullt ut!»