Tekster fordelt etter tema

Kapitlet om personlighetsfaktorer

Om personlighetsfaktore

22.93. Elva

En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Tenk dere ei stri fjellelv som kaster seg utfor i ville fosser og stryk, munker. Ved breddene vokser det forskjellige sorter av siv, gras, busker og trær med greiner som henger ut over elva. En mann som har falt ut i elva, griper fatt i sivet, men det knekker. Han griper fatt i graset, men det knekker. Han griper fatt i buskene, men de knekker. Han griper tak i greinene, men de knekker. Det ender med at han går til grunne.

Slik er det med et vanlig menneske, en person som ikke har fått opplæring, som ikke har møtt en edel person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de edles lære, som ikke har møtt en opphøyd person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de opphøydes lære. Han betrakter primærsanseinntrykkene som sitt selv, eller han mener at selvet mottar primærsanseinntrykk, at primærsanseinntrykkene er i selvet eller at selvet er i primærsanseinntrykkene. Men så bryter primærsanseinntrykkene sammen, og dette fører til at han går til grunne. Han betrakter følelsene som sitt selv … han betrakter identifikasjoner … reaksjoner … den skjelnende bevisstheten som sitt selv, eller han mener at selvet har bevissthet, at bevisstheten er i selvet eller at selvet er i bevisstheten. Men så bryter den skjelnende bevisstheten sammen, og dette fører til at han går til grunne.

Hva mener dere om dette, munker: Er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og skjelnende bevissthet varige eller uvarige?»

«Uvarige.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg’?»

«Nei.»

«Derfor bør vi si om alle primærsanseinntrykk, følelser, identifiksjoner, reaksjoner og bevissthet—de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid—‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg’. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»