En gang Mesteren var i Savatthi, satt kong Pasenadi av Kosala og fire andre fyrster, som alle kunne glede seg over all slags sansenytelser, og diskuterte hva som var den høyeste nytelse. Noen mente at den høyeste nytelse var å se vakre ting, andre mente at den høyeste nytelse var å høre vakre lyder. Andre igjen hevdet at den høyeste nytelse var å lukte på noe godt, smake noe godt, eller kjenne gode berøringer. Da de ikke kunne bli enige seg imellom, sa kong Pasenadi til de andre fyrstene:

«La oss gå til Mesteren, mine herrer, og spørre ham om denne saken. Så kan vi merke oss hvordan Mesteren forklarer dette for oss.»

Dette var de andre fyrstene enige i.

Så gikk de alle fem til Mesteren, hilste ærbødig på ham, og satte seg ned. Da de hadde satt seg, sa kong Pasenadi:

«Vi er fem fyrster som alle kan glede oss over all slags sansenytelser, Mester. Nå satt vi nettopp og diskuterte hva som er den høyeste nytelse. Noen mente at den høyeste nytelse var å se vakre ting, andre mente at den høyeste nytelse var å høre vakre lyder. Andre igjen hevdet at den høyeste nytelse var å lukte på noe godt, smake noe godt, eller kjenne gode berøringer. Hva er så den høyeste nytelse, Mester?»

«Jeg vil si det slik, store konge, at det kommer an på hva hver enkelt liker best innenfor de fem sansefeltene. Det som den ene liker å se, liker ikke den andre å se. Og de synsinntrykkene som kan fylle den ene med glede, kan være så sterke at han ikke har det minste behov for å se noe annet og vakrere. I så fall er disse synsinntrykkene det skjønneste, det ypperste for ham. Og det samme kan vi si om lyder, for det den ene liker å høre, liker ikke den andre å høre, osv. Det samme gjelder dufter, smaksinntrykk og berøringer, store konge,—slik at det som den ene liker å kjenne, liker ikke den andre å kjenne. Og de berøringer som kan fylle den ene med glede, kan være så sterke at han ikke har det minste behov for å kjenne noe annet og deiligere. I så fall er disse berøringene det skjønneste, det ypperste for ham.»

En legmann som het Candanangalika satt også i forsamlingen og hørte på. Da han hadde hørt dette, reiste han seg opp, ordnet kappen sin over den ene skulderen, la håndflatene mot hverandre og løftet hendene mot Mesteren og sa:

«Saken er klar, Mester, saken er klar!»

«Så la oss høre, Candanangalika.»

Og i Mesterens nærvær framsa Candanangalika dette hyllingsdiktet:

«Liksom en lotus,
en duftende lilje
blomstrer ved daggry
og utbrer sin duft—
se som han stråler,
se hvordan han lyser
og skinner som sola
på himmelen.»

Da Candanangalika hadde framsagt dette diktet, skjenket de fem fyrstene ham en kappe hver. Og legmannen Candanangalika ga disse fem kappene til Mesteren.