En gang var Mesteren i Pavarikas mangolund i Nalanda. Da kom landsbyhøvdingen Asibandhakaputta bor til ham, hilste høflig og satte seg ned ved siden av han. Så sa han:

«I distriktene i vest finnes det brahmaner som bruker spesielle vannmugger. De bærer kranser av vannplanter, foretar rituelle bad og tilber ilden. Når en mann er død, bærer de ham ut, roper navnet hans og sender ham til himmelen. Men du, Mester, som er en ærverdig som har oppnådd fullkommen oppvåkning, kan vil gjøre slik at alle kommer til lykkens land i himmelen etter at de er døde?»

«Da vil jeg spørre deg om noe, landsbyhøvding, så får du svare som du synes. Hva mener du om dette, landsbyhøvding? Tenk deg en grådig, voldelig drapsmann med forvrengte ideer, en tyv og horkarl som lyver, farer med sladder og grov kjeft og tomprat. Hvis nå hele folket kommer sammen til bønn og ber med løftede hender om at denne mannen skal komme til lykkens land i himmelen etter at han er død—tror du det hjelper? Tror du at denne mannen kommer til lykkens land i himmelen bare fordi hele folket kommer sammen til bønn og ber om det med løftede hender?»

«Nei, det tror jeg ikke, Mester.»
«Tenk deg at en mann kaster en enorm kampestein ut på dypt vann. Hvis nå hele folket kommer sammen til bønn og ber med løftede hender om at steinen skal flyte opp igjen og drive i land på bredden—tror du det hjelper? Tror du at steinen flyter opp igjen og driver i land på bredden bare fordi hele folket kommer sammen til bønn og ber om det med løftede hender?»

«Nei, det tror jeg ikke, Mester.»

«Nettopp. Og selv om hele folket kommer sammen til bønn og ber med løftede hender om at en slik grådig, voldelig og pervers drapsmann, tyv og horkarl som lyver, farer med sladder og grov kjeft og tomprat, skal komme til lykkens land i himmelen, så havner denne mannen i vonde kår i helvete etter at han er død.»

Hva mener du så om dette, landsbyhøvding? Tenk deg en mann som verken er grådig eller voldelig, en mann som verken dreper, stjeler eller begår seksuelle overtredelser, som avstår fra løgn, sladder, grov kjeft og tomprat og som har sunne ideer. Hvis nå hele folket kommer sammen til bønn og ber med løftede hender om at denne mannen skal havne i vonde kår i helvete etter at han er død—tror du det hjelper? Tror du at denne mannen havner i vonde kår i helvete bare fordi hele folket kommer sammen til bønn og ber om det med løftede hender?»

«Nei, det tror jeg ikke, Mester.»

«Tenk deg at en mann kaster en krukke med smør eller olje i ut på dypt vann, og at krukken blir knust i småbiter. Krukkeskårene synker, men smøret eller oljen flyter opp. Hvis nå hele folket kommer sammen i bønn og ber med løftede hender om at smøret eller oljen skal synke til bunns—tror du det hjelper? Tror du at smøret eller olje synker til bunns bare fordi hele folket kommer sammen til bønn og ber om det med løftede hender?»

«Nei, det tror jeg ikke, Mester.»

«Nettopp. Og selv om hele folket kommer sammen til bønn og ber med løftede hender om at en slik manns om verken er grådig eller voldelig, en mann som verken dreper, stjeler eller begår seksuelle overtredelser, som avstår fra løgn, sladder, grov kjeft og tomprat og som har sunne ideer, skal havne i vonde kår i helvete, kommer han til lykkens land i himmelen etter at han er død.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa landsbyhøvding Asibandhakaputta:

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»