Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med Brahma

6.1. Brahmas bønn

Slik har jeg hørt det:

En gang Mesteren var i Uruvela, satt han under geitepasserens mangotre ved bredden av elven Nerañjara i Uruvela. Mens han satt i ensom meditasjon, tenkte han:

"Nå har jeg funnet en dyp lære som er vanskelig å se og vanskelig å forstå, som er herlig, som bringer fred, som er hinsides det spekulative, som er subtil og bare kan forstås av de vise. Men folk flest klamrer seg til sine forestillinger, de trives med dem og vil ikke gi slipp på dem. Derfor kommer de til å få problemer med å forstå denne læren om betinget tilblivelse. Det blir vanskelig for dem å forstå denne læren om å la forestillingene falle til ro, gi slipp på alle bindinger, slippe taket i begjæret, la lidenskapene slukne, gjøre slutt og finne nibbana. Hvis jeg nå skulle gi meg til å undervise i denne læren og folk ikke skulle forstå meg, vil det bare bli til slit og ergrelse for meg."

Og han laget disse versene som ingen hadde hørt før:

"Dette har jeg slitt for å finne ut av,
så hvorfor skulle jeg si noe til andre?
Denne læren er ikke lett å forstå
for dem som sitter fast i lidenskaper og hat.

Den går imot strømmen og er subtil,
den er dyp og vanskelig å forstå.
Lidenskapens treller kommer ikke til å forstå den,
for de er innhyllet i mørke."

Dette tenkte Mesteren, og han hadde mest lyst til å leve i tilbaketrukken stillhet og ikke gi noen undervisning. Men da Brahma Sahampati forsto hva han tenkte på, tenkte han som så:

"Akk, verden er fortapt, verden kommer til å gå til grunne nå som denne arahanten som har funnet oppvåkning og kommet fram til sannheten, bare har lyst til å leve i tilbaketrukken stillhet og ikke gi noen undervisning."

Dermed forsvant han fra Brahmas himmel og dukket opp foran Mesteren, like lett som når en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen. Brahma Sahampati la kappen sin over den ene skulderen, la håndflatene mot hverandre og løftet dem i hilsen. Så sa han:

"Gi undervisning i læren, Mester, gi undervisning i læren, du lykkelige. Det finnes noen som bare har lite støv på øynene og som kommer til å gå til grunne hvis de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå den."

Dette sa Brahma Sahampati, og han tilføyde disse versene:

"I landet Magadha har det hittil vært
en uren lære, utpønset av de besudlede.
Lukk opp døren til det udødelige,
la oss høre den læren som den ubesudlede har erkjent.

Stig opp på denne lærens høye tårn
og se deg om, du vidtskuende vise,
som om du skulle stå på bergets høyeste topp
og se all verden bre seg ut under deg,

Du som er fri fra sorg, se hvordan alle
er nedtynget av sorger, overveldet av fødsel og alderdom.

Reis deg, du seierrike helt,
du gjeldfrie veileder, og gå ut i verden.
Gi undervisning i læren, Mester.
Noen kommer til å forstå den!"

Da Mesteren hørte Brahmas bønn, skuet han ut over verden med våkent blikk fullt av medfølelse med alt som lever. Da så han at noen mennesker har mye støv på øynene, mens andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner og andre har dårlige evner. Noen har mye forstand og andre har lite. Noen har lett for å forstå og andre har tungt for det. Noen er redde for at det de gjør av gale ting skal føre dem til vonde kår i den neste verden, og andre er ikke redde for noe slikt.

Det er som en dam der det vokser mange slags vakre lotusblomster. Noen av lotusblomstene er født under vann og vokst opp under vann og rekker ikke opp til overflaten, men lever hele sitt liv under vann. Andre lotusblomster er født under vann og vokst opp under vann og rekker akkurat opp til overflaten av dammen. Atter andre blomster er født under vann og vokst opp under vann, men strekker seg opp over overflaten der de blomstrer og ryster av seg hver vanndråpe.

Slik er også menneskene forskjellige. Noen har mye støv på øynene, mens andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner og andre har dårlige evner. Noen har mye forstand og andre har lite. Noen har lett for å forstå og andre har tungt for det. Noen er redde for at det de gjør av gale ting skal føre dem til vonde kår i den neste verden, og andre er ikke redde for noe slikt.

Da svarte han Brahma Sahampati med disse versene:

"Døren til det udødelige er nå åpnet.
De som hører dette, kan ha tillit til det.
Når jeg nølte med å forkynne den ypperste lære
var det bare fordi jeg var redd det skulle være til bry."

‘Nå har jeg inspirert Mesteren til å undervise,’ tenkte Brahma Sahampati. Deretter tok han høflig avskjed og forsvant.