Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med brahmaner

7.11. Plogkaren

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Dakkhinagiri ved brahmanlandsbyen Ekanala i landet Magadha. Akkurat da hadde brahmanen Bharadvaja bonde fem hundre ploger i arbeid på markene, siden det var tiden for å så kornet.

Tidlig om morgen sto Mesteren opp, kledde på seg og gikk med matbollen bort til der hvor Bharadvaja hadde folk i arbeid. Bharadvaja holdt på med å dele ut mat, og Mesteren stilte seg opp i nærheten med bollen sin.

Da Bharadvaja fikk se ham, sa han:

«Hei du! Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå kan jeg spise av det jeg har høstet. Det får du også gjøre. Pløy og så. Etterpå kan du glede deg over det du høster inn.»

«Det gjør jeg, brahman. Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå gleder jeg meg over det jeg høster inn.»

«Men jeg kan ikke se at du har noen plog eller åk, ikke noe plogskjær, ikke noe okser og ikke noen pisk, Gotama. Likevel sier du at du pløyer og sår og gleder deg over det du høster!»

Og han fortsatte med dette verset:

«Du sier du pløyer,
men jeg ser ingen plog.
Si oss hva som er plogen din,
så vi kan se at det stemmer.»

Mesteren:

«Tillit er frøet og innsatsvilje er regnet,
visdommen er mitt åk og min plog.
Beskjedenhet er plogstangen, sinnet mitt er seletøyet,
og oppmerksomhet er plogskjær og pisk.

Jeg passer på hva jeg sier og gjør,
jeg spiser og drikker med måte.
Med sannhet luker jeg bort ugress,
Vennlighet er min frigjøring.

Iherdighet er mitt oksespann
som trekker meg mot treningens mål.
Uten å snu meg er jeg på vandring
dit hen hvor sorger ikke finnes.

Slik pløyer jeg min åker
og høster udødelighetens frukt.
Den som pløyer på denne måten,
blir fri fra alt som gjør vondt.»

Da tok brahmanen Bharadvaja en stor bronsebolle, fylte den med ris og melk og ga den til Mesteren:

«Spis denne risen, Mester Gotama. Du er en virkelig plogkar, siden du pløyer for å høste udødelighetens frukt.»

«Jeg spiser ikke mat det er sunget over,
for dette er ikke læren til de som ser.
De våkne synger ikke for maten.
Slik lever de så lenge læren eksisterer.

Gi noe annet til den store vismann,
til ham som er hel, til ham
som har utslettet sinnets forurensninger
og ikke lenger har noen bekymringer.
For da kan du høste store fortjenester.»

«Men hvem skal jeg da gi denne risen til, Gotama?»

«Jeg kan ikke se at noen i hele verden med dens guder, djevler, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker kan spise og fordøye denne risen skikkelig, annet enn han som har kommet fram til sannheten eller en av hans elever. Derfor skal du kaste denne risen et sted det er lite gras eller senke den ned i vann som ikke inneholder noen levende vesener, brahman.»

Brahmanen Bharadvaja senket risen ned i vann som ikke inneholdt noen levende vesener. Straks den kom ned i vannet, begynte den å syde og frese, og dampen veltet til værs. Den sydet og freste og dampet som om den skulle ha vært en jernplog som hadde ligget på ilden hele dagen. Slik begynte risen å syde og frese straks den kom ned i vannet, og dampen veltet til værs.

Brahmanen Bharadvaja skalv og fikk gåsehud. Så gikk han bort til Mesteren, bøyde seg for føttene hans og sa:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»