En morgen i Savatthi da Mesteren hadde stått opp og tatt bolle og kappe, gikk han til der brahmanen Udayi bodde. Udaya fylte Mesterens bolle med ris. Dagen etter skjedde det samme, og neste dag fylte også Udaya Mesterens bolle med ris. Men da sa Udaya til Mesteren:

«Du begynner å bli litt påtrengende, Gotama, siden du kommer hit om og om igjen!»

Mesteren svarte:

«Frøene blir sådd om og om igjen,
regnet faller om og om igjen.
Bonden pløyer åkeren om og om igjen,
landet får korn om og om igjen.

Tiggere tigger om og om igjen,
givere gir dem gaver om og om igjen.
Givere som har gitt gaver om og om igjen,
kommer til himmelen om og om igjen.

Kuene blir melket om og om igjen,
kalven søker sin mor om og om igjen.
Vi blir utslitt og skjelvende om og om igjen,
tosken søker gjenfødelse om og om igjen.

Noen blir født og dør om og om igjen,
noen blir båret til graven om og om igjen.
Den som har funnet veien til ikke å bli født mer,
er en vismann som ikke blir født om og om igjen.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Udayatil ham:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»