Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med brahmaner

7.18. Vedsankeren

En gang da Mesteren var i Kosala, holdt han til i en lund der. Da kom mange av elevene til en brahman fra Bharadvaja-klanen gående for å sanke ved. De fikk se Mesteren sitte der med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Da de kom tilbake til denne brahman fra Bharadvaja-klanen, sa de:

«Vet du hva, Mester? Der ute i skogen sitter det en filosof med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg!»

Brahmanen fulgte elevene tilbake til skogen, og der fikk han se Mesteren sitte med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Han gikk bort til Mesteren og sa:

«Her har du gått inn i den dype skogen,
mennesketom og skremmende som den er.
Her sitter du og mediterer, munk,
med rak og flott holdning!

Her er det verken sang eller musikk.
Eneboeren er alene i den store skogen.
Jeg synes det er høyst forunderlig
at noen virkelig liker å bo her ute.

Jeg antar du søker å bli forent
med verdens hersker i den høyeste himmel?
Hvorfor skulle du ellers gå ut for deg selv
og øve askese her i skogen?»

Mesteren svarte:

«Alle ønsker og alle preferanser
for forskjellige ting og tilstander
som springer ut av uvitenhet,
har jeg rykket fullstendig opp med roten.

Jeg har ingen ønsker og ingen bindinger.
Jeg involverer meg ikke i noe som helst.
Jeg ser alle ting med et rent blikk.
Jeg har nådd den fullkomne oppvåkning.
Derfor mediterer jeg alene med full selvtillit.»

Da brahmanen hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»