Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med Vangisa

8.1. Om å forlate hjemmet

Slik har jeg hørt det:

En gang da munken Vangisa var i Alavi, var han i klosteret Aggalavi sammen med sin lærer, munken Nigrodhakappa. På den tiden var han nylig blitt munk, så han måtte være i klosteret og passe på det.

Da kom det en flokk kvinner med vakre klær og smykker for å se på klosteret. Vangisa ble uroet over å se dem, for han ble plaget av begjær. Da tenkte han:

«Dette er ikke bra for meg! Det er slett ikke bra for meg at jeg blir så uroet og plaget av begjær når jeg ser disse kvinnene. Men jeg kan ikke sitte her og vente på at en annen skal fri meg fra denne uroen og dette begjæret. Jeg må prøve å gjøre det selv!»

Og dermed klarte Vangisa å fri seg fra uro og begjær. Deretter uttalte han disse versene:

«Og jeg som lot meg ordinere!
Jeg som forlot mitt hjem som munk!
Enda finnes vulgære tanker
i dypet av mitt sorte sinn.

Om fyrster med mektige buer,
veltrente mesterskyttere,
skulle omringe meg fullstendig
i hærer på mange tusen …

… og kvinner?—ikke engang kvinner
i mengder, eller verre ting
skulle fått meg til å skjelve!
I læren er jeg vel befestet!

For jeg har hørt av Buddha selv,
av ham som stråler som solen,
at dette er veien til lindring—
gleden er stor i mitt hjerte!

Du onde Død—om du angriper
meg, som lever i Buddhas lære,
får du igjen med samme mynt.
Snu deg bort! Ikke møt mitt blikk!»