Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler med Vangisa

8.2. Misnøye

Slik har jeg hørt det:

En gang da munken Vangisa var i Alavi, var han i klosteret Aggalavi sammen med sin lærer, munken Nigrodhakappa. På den tiden var han nylig blitt munk. Nigrodhakappa pleide å gå på rommet sitt like etter at han hadde spist, og han kom ikke ut igjen før på kvelden eller neste dag.

Vangisa var plaget av misnøye og begjær på den tiden, og han tenkte:

«Dette er ikke bra for meg! Det er slett ikke bra for meg at jeg blir så plaget av misnøye og begjær. Men jeg kan ikke sitte her og vente på at en annen skal fri meg fra denne misnøyen og dette begjæret. Jeg må prøve å gjøre det selv!»

Og dermed klarte Vangisa å fri seg fra misnøye og begjær. Deretter uttalte han disse versene:

«Lyst og ulyst jaget jeg bort.
Hjemmelivet forsvant fra tanken.
Begjærets krattskog er hugget ned—
munkens sinn er en åpen lysning.

Alt i himmelen og på jorden,
alt som har krefter eller form,
endres og brytes ned av alder—
med slik viten vandrer den vise.

Folk er bundet til livet av lyst:
av alt de sanser og tenker på.
Han som er sterk og urokkelig
er fri, og kalles en vismann.

Vanlige folk tenker urett
og spekulerer forvirret:
fri fra all ondskap og alle sekter
blir man i sannhet en ekte munk.

Den vise som vandrer godt konsentrert,
ærlig og uten grådighet,
finner lindring på fredens vei
og avventer den siste time.»