En gang da Ananda oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sto han tidlig opp, kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til byen for å motta matgaver, og Vangisa var følgesvennen hans. Vangisa ble plaget av misnøye og begjær, og han sa til Ananda:

«Jeg gløder av sanselig begjær!
Sinnet mitt brenner opp! Å, gi meg
noe som lindrer, vær så snill!
Hjelp meg, du Gotamas ætling!»

Ananda svarte:

«Sinnet ditt brenner opp fordi
dine inntrykk er forvrengte—
unngå forestillingen du har
om «skjønnhet knyttet til begjær».

Se alle deler av kropp og sinn
som Annet og ikke som Selv—
se dem som noe vondt! Finn lindring,
ikke brenn deg igjen og igjen.

Meditér over det urene
med konsentrert og samlet sinn—
vær oppmerksom på kroppen din,
øv en holdning som dreper lysten,

og innse alle tings flyktighet.
Rykk opp hovmotet med roten!
Når du har innsett hva hovmot er,
skal du vandre med indre ro.»