Tekster fordelt etter tema

Boken med vers

Samtaler i skogen

9.14. Duften av lotus

Det var en gang en munk som bodde i et skogholt i Kosala. En dag da han var ferdig med matrunden og hadde spist, gikk han og badet i en lotusdam og luktet på en rød lotusblomst. Den ånden som holdt til der i skogen, fikk medfølelse med munken og ville gjerne oppmuntre ham og gi ham ny inspirasjon. Derfor gikk den bort til ham og sa:

«Denne blomsten, som er født i vannet,
lukter du på uten å ha fått lov til det.
Dette er en form for tyveri.
Du er en dufttyv, min herre!»

Munken svarte:

«Jeg bryter den ikke av, jeg tar den ikke bort.
Jeg lukter bare på blomsten på avstand.
Så hvordan kan du da finne på
å kalle meg en dufttyv?

Hvorfor kan du ikke heller
reservere dette ordet
for en som graver opp lotusen med rot
og bryter av stilkene?»

Ånden sa:

«Jeg bryr meg ikke om å si noe
til en med en karakter så tilgriset
som forkleet til ei tjenestejente.
Men til deg vil jeg si noe.

En forseelse som den onde regner
bare som en ubetydelig bagatell,
er stor som en tordensky for den
som alltid søker å forbedre seg.»

Munken sa:

«Du kjenner meg virkelig, du ånd,
og jeg forstår at du har omsorg for meg.
Skulle du se noe slikt igjen,
så gi meg klar beskjed!»

Ånden:

«Jeg kan ikke alltid passe på deg,
du må ikke gjøre deg avhengig av andre.
Du må selv vite hvordan
du skal oppnå lykken, munk!»

Munkene ble sterkt grepet av det ånden sa.