En tekstsamling 2.12

Culavagga—Det lille kapitlet

Vangisa

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren ved Aggalava-helligdommen i Alavi. Like i forveien hadde munken Vangisas lærer, den eldre munken Nigrodhakappa, avgått ved døden. Mens Vangisa satt for seg selv, tenkte han som så:

“Har læreren min nådd det endelige nibbana? Eller har han ikke gjort det?”

Om kvelden reiste Vangisa seg fra sin ensomme meditasjon og gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Så sa han:

“Da jeg satt for meg selv, lurte jeg på om min lærer har nådd det endelige nibbana eller ikke, Mester.”

Så reiste han seg opp, la kappen over den ene skulderen, hilste Mesteren med håndflatene mot hverandre og uttalte disse versene:

Vi spør læreren med uforlignelig visdom
som skjærer bort tvilen her og nå:
I Aggalava døde en kjent og berømt munk
som hadde brakt sitt sinn helt til ro.

Nigrodhakappa var navnet
du ga denne brahmanen, Mester.
Han hadde stor respekt for deg,
lengtet etter frihet og praktiserte læren energisk.

Vi vil alle gjerne vite mer
om denne eleven, du Sakya som ser alt.
Vi er rede til å lytte,
for du er vår uforlignelige lærer.

Fjern vår tvil, du vise.
Si oss om han har nådd det endelige nibbana.
Fortell oss, du som ser alt,
her du sitter som Sakka den tusenøyde blant gudene.

Når vi har nådd fram til
ham som er kommet fram til sannheten,
til han som er verdens øye,
da finnes ikke lenger bindinger
til uvitenhetens veier som skaper tvil.

For hvis ingen kunne drive bort
sinnets forurensninger, slik vinden driver bort skyene,
ville hele verden ha vært innhyllet i mørke
og selv ikke strålende personligheter ville kunne skinne.

Men vismenn tenner et lys.
Derfor regner jeg deg som en vismann.
Vi har kommet til deg som har innsikt og kunnskap.
Fortell oss alle hvordan det har gått med Kappa.

La din herlige røst straks lyde, du herlige,
så mykt og mildt som svanen synger
med sin fyldige og velmodulerte stemme.
Da setter alle seg opp og lytter.

Jeg ber den vise, som helt har beseiret
og overvunnet fødsel og død, om å forklare læren—
ikke for å oppfylle vanlige menneskers sanselige ønsker—
men den som er uttenkt av ham som har funnet sannheten.

Vi tar imot den fullkomne forklaringen
fra deg, som har oppnådd sann visdom.
Vi løfter våre hender i en siste hilsen—
ikke svik oss, du vismann som har kunnskap.

Du kjenner den edle lære ut og inn,
så ikke svik oss, du helt som har kunnskap.
Jeg lengter etter dine ord slik den tørste
lengter etter vann i sommerens hete.
La dine ord strømme som regnet!

Kappa har vel ikke levd
det opphøyde liv forgjeves?
Nådde han det endelige nibbana,
eller har han fortsatt noe som gjenstår?
La oss høre hvilken frigjøring han oppnådde.”

“Han skar bort begjæret her i dette livet.
Han har kommet helt hinsides fødsel og død
og krysset Den Mørkes strøm som holdt ham så lenge i sitt grep.”
Slik talte Mesteren, den femdobbelt beste.

“Jeg er glad for å høre
det du sier, du ypperste vismann.
Spørsmålet mitt var ikke forgjeves,
og brahmanen svek meg ikke.

Han levde i samsvar med hva han lærte,
han var den oppvåknedes elev.
Han skar over dødens sterke nett
som skaper illusjoner.

Kappiya innså, Mester,
hvordan involveringene begynner.
Kappayana har i sannhet overskredet
dødens rike, som er så vanskelig å fri seg fra.”