En tekstsamling 2.4

Culavagga—Det lille kapitlet

Velsignelsene

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalund ved Savatthi. Utpå natta kom en gudeskikkelse (devata), omgitt av et stråleskjær som var så kraftig at det ble lyst som dagen i hele Jetalunden. Denne guden gikk bort til Mesteren, hilste ærbødig på ham, og sa:

Mange guder og mennesker
har grublet over velsignelsene,
for mange ønsker seg trygghet—
si meg—hva er den største velsignelse?

Holde seg unna uvettige folk,
heller være sammen med vise,
ære de som æres bør—
det er den største velsignelse.

Bo på et passende sted,
vite at du allerede har gjort mye godt
og at du vandrer den rette vei—
det er den største velsignelse.

Stor lærdom og fagkunnskap,
velutviklet selvdisiplin,
si bare det som er sant og godt,—
det er den største velsignelse.

Ta seg av sin mor og far,
kjærlig omsorg for kone og barn,
et arbeid som ikke skader noen,—
det er den største velsignelse.

Ferdes i sannhet og gi der det trengs,
omsorg for slektninger,
gjøre bare det som er rett og godt,—
det er den største velsignelse.

Holde seg unna all ondskap,
måtehold med sterke drikker,
utrettelig arbeid for sannhet og rett,—
det er den største velsignelse.

Vise respekt og moderasjon,
være tilfreds og takknemlig,
lytte til sannheten av og til,—
det er den største velsignelse.

Tålmodig og lett å snakke med,
treffe munker og filosofer,
drøfte sannheten av og til,—
det er den største velsignelse.

Iherdig trening på sannhetens vei,
innsikt i de edle sannheter,
nå fram til nibbana,—
det er den største velsignelse.

Ikke bli skjelven til sinns
når verden går deg for nær,—
men sorgfri og lidenskapsløs
beholde sinnets ro,—
det er den største velsignelse.

De som har oppnådd alt dette
blir aldri beseiret av noe som helst,
men vandrer i trygghet hvorhen de går,—
de har den største velsignelse.