En tekstsamling 3.11

Mahavagga—Det store kapitlet

Nalaka

En dag da seeren Asita satt for seg selv,
fikk han se de trettitre lykkelige gudene.
De var kommet sammen i glede og jubel
og viftet med strålende gevanter mens de hyllet de sin konge, Sakka..

Da han fikk se de jublende gudene,
undret han seg over dette, og spurte:
“Hvorfor er gudene så glade i dag?
Hvorfor jubler de og vifter med sine gevanter?

I krigen mot asuraene,
vant gudene seier og asuraene tapte.
Men selv da så jeg ikke slik en jubel!
Hva har gudene sett som skaper slik begeistring?

De jubler, synger og spiller!
De klapper i hendene og de danser!
Derfor spør jeg dere, som bor på fjelltoppene:
Vær så snill å forklare dette for meg!”

“Den uforlignelige juvelen av et menneske
som skal nå full oppvåkning, er født
i menneskenes verden for å glede andre og være dem til nytte.
Han er født i Lumbini i sakyaenes land.
Det er derfor alle her er så jublende glade!

Han er den beste, den høyeste av alle,
han er som en okse av en mann og står over dem alle.
Han skal sette hjulet i gang i seernes skoglund
og brøle som en løve, dyrenes konge.”

Da han hørte dette, skyndte han seg ned
og la veien til Suddhodanas bolig.
Da han hadde satt seg, spurte han sakyaene:
“Hvor er prinsen? Jeg vil også gjerne se ham.”

Da lot sakyaene Asita få se
prinsen som strålte som flammende gull,
tilvirket i essen til en dyktig smed,
og barnet var blendende vakkert.

Da han så den lille prinsen
som strålte som en brennende ild,
som stjernenes fyrste fra nattklar himmel,
som solen som bryter gjennom høstens skydekke,
ble han fylt av en enorm glede og fryd.

Høyt oppe lufta over ham holdt gudene
en sirkelrund parasoll med mange tusen spiler.
Vifter av yak-haler med gylne skaft viftet opp og ned,
men de som holdt viftene og parasollen, var usynlige.

Da seeren Kaõhasiri så ham ligge der
som et gullsmykke på et rødt klede,
under en hvit parasoll som ble løftet over ham,
ble han glad og løftet ham varsomt.

Han så etter kjennetegnene på en stor mann,
og da han løftet den edleste av sakyaenes slekt,
løftet han glad sin røst og sa:
“Dette er et uforlignelig menneske, den ypperste av dem alle!”

Men så kom han til å tenke på sin egen bortgang,
og han ble så trist at tårene rant.
Da sakyaene så at seeren gråt, spurte de:
“Du ser vel ikke noen ulykke for prinsen?”

Da seeren så at sakyaene ble ulykkelige,
svarte han: “Ingen ulykker truer ham!
Jeg ser ikke noe som truer ham.
Dette er ingen dårlig gutt, så dere trenger ikke være bekymret!

Denne prinsen kommer til å oppnå den høyeste oppvåkning,
og han kommer til å sette det ypperste lærens hjul i bevegelse.
Dette kommer han til å gjøre ut fra medfølelse med alle mennesker,
og hans opphøyde levemåte kommer til å bli viden kjent.

Selv har jeg ikke lenge igjen å leve.
Jeg kommer til å dø før dette skjer.
Jeg får ikke høre den uforligneliges lære,
så det er derfor jeg er overveldet av sorg.”

Sakyaene ble glade over å høre dette.
Men selv gikk seeren ut av palasset.
Han traff sin nevø og hadde medfølelse med ham.
Derfor rådet han ham til å følge den uforligneliges lære:

“Hvis du hører noe nevne en ‘Buddha',
en som har nådd oppvåkning og som viser vei for andre,
så grip muligheten, gå dit og spør om læren.
Følg deretter den veien Mesteren viser deg.”

Nalaka hadde bygd opp et forråd av gode fortjenester,
og da han hørte disse nyttige veiledningene
fra ham som så den høyeste renhet,
ventet han tålmodig på den store seierherre,
mens han bevarte full kontroll over sine sanser.

Da han hørte at den største seierherre hadde satt hjulet i bevegelse,
gikk han dit, full av tillit, og fikk se ham, den fremste av seere.
Han spurte ut den beste av munker om det ypperste munkeliv,
for det som Asita hadde sagt til ham, var nå blitt til virkelighet.

“Jeg vet at det som Asita sa,
er sant. Nå spør jeg deg, Gotama,
du som har gått forbi alle fenomener:

Jeg har kommet til de hjemløse
fordi jeg ønsker å leve bare av matgaver.
Nå ber jeg deg, du munk,
å forklare det ypperste munkeliv for meg.”

Mesteren svarte:

“Jeg skal forklare forklare munkelivet for deg.
Det er vanskelig å gjennomføre, vanskelig å oppfylle.
Men jeg skal likevel forklare det for deg.
Du må være sterk og du må være utholdende!

Du bør utvikle sinnslikevekt,
uansett om du får ros eller kjeft i landsbyen.
Ikke la hatet få bo i ditt sinn,
men vær fredelig og uten arroganse.

Du kan komme til å se forskjellige syner
som flakker som lyktemenn i skogen.
Vismenn kan fristes av kvinner,
så ikke la deg friste av dem.

Du avstår fra seksualitet
og gir slipp på forskjellige sanselige nytelser.
Du lar deg verken tiltrekke eller frastøte
av noe vesen, uansett om det står stille eller er i bevegelse.

De andre er som meg
og jeg er som de andre.
Sett deg i andres sted,
så vil du verken drepe eller skade noen.

Den som har innsikt og visdom
gir slipp på ønsker og begjær
som vanlige mennesker er fanget av.
Slik kan han unngå dette helvetet.

Han spiser moderat og går gjerne på tom mage,
han ønsker seg ikke stort og føler ikke noe begjær,
men er alltid tilfreds med det han har.
Han er fri og uten noen krav.

Når han har gått runden og fått mat,
bør han trekke seg tilbake inn i skogen.
Munken finner seg en sitteplass
og slår seg ned under et tre.

Den vise mediterer ivrig
og trives med livet i skogen.
Sitt under treet og gled deg
over å meditere.

Når morgenen gryr,
går han inn i landsbyen.
Om han blir invitert inn noe sted,
eller om han får en gave,
blir han ikke glad og opprømt av den grunn.

Når munken kommer til landsbyen,
trenger han seg ikke på noen der.
Han kommer ikke med hint om å gi ham mat,
og han sier ikke noe som kan oppfattes slik.

‘Får jeg noe, så er det bra.
Får jeg ingenting, er det også bra,' tenker han.
Han er like fornøyd i begge tilfeller
og vender så tilbake til sitteplassen under treet.

Han vandrer med bollen i hendene.
Folk kan gjerne tro han er stum, om de vil.
Han avviser ikke selv den minste gave
og forakter ikke den som gir ham den.

For filosofen proklamerer ikke
en praksis som er både høyere og lavere.
Man kommer ikke to ganger til målet.
Det opplever man kun én gang.

En munk som krysser strømmen
og ikke klamrer seg til noe,
som ikke bryr seg om hva som skal gjøres
eller hva som ikke skal gjøres,
han opplever ingen feber.

Jeg skal forklare munkelivet for deg:
Vær skarp som en kniv!
Hold tann for tunge
og vit å holde magemål.

Sørg for å ha et våkent sinn,
men ikke spekuler over så mye.
Vær plettfri og ubundet,
og praktiser det opphøyde liv.

Øv meditasjon i ensomhet
og lytt til andre munkers veiledninger.
Ensomhet kalles visdom,
så fryd deg over å være alene.
Da vil du kaste lys i alle retninger.

Når min elev har lyttet
til veiledninger fra de vise,
når han mediterer og slipper taket i sanselige lyster,
får han sterkere selvrespekt og tillit.

Bekker som fosser i kløfter og skar
og renner ut i kulper og tjern,
sildrer og klukker med kraftig lyd.
Men selve havet er stille.

Slik romler det også i tomme tønner,
men de som er fulle, er tause.
Toskene er som halvfulle tønner,
men vismannen er som et stille vann.

Når munken sier mye,
er talen full av visdom og mening.
Han underviser ut fra kunnskap,
han sier mye ut fra kunnskap.

Men den som vet, men holder munn,
som vet, men ikke sier stort—
han fortjener å kalles en vismann.
Han har nådd den høyeste visdom.”