En tekstsamling 3.2

Mahavagga—Det store kapitlet

Iherdig praksis

Jeg satt ved elven Neranjara
og mediterte iherdig.
Jeg ville praktisere treningen
for å bli fri fra alle bindinger.

Da kom Namuci (Mara) og talte
til meg med smørblid stemme:
“Du er mager og blek
og ser ut som om du er døden nær.

Du ser ut som om bare en promille
av deg står til liv, resten av deg er dødsens.
Hold deg i live, for det er bedre å leve.
Den som er i live, kan gjøre mye godt.

Du kan samle deg store fortjenester
ved å leve som en hellig mann
og ved å ofre i offerilden.
Hvorfor da alt dette strevet?

Treningsveien er slitsom,
den er vanskelig å gjennomføre.”
Disse versene uttalte Mara
der han sto ved siden av den oppvåknede.

Men da Mara hadde sagt dette,
svarte Mesteren slik:
“Du onde, du latsabbenes venn!
Det du kom hit for å gjøre,

det klarer du bare ikke.
Jeg har ikke den minste trang til fortjenester,
så det er bedre du henvender deg
til dem som ønsker seg slike ting.

Jeg har derimot min overbevisning,
jeg har krefter og jeg har visdom.
Så hvorfor ber du meg leve,
når jeg har bestemt meg for dette?

Vinden kan jo tørke ut
selv store elver.
Så hvorfor skal ikke blodet mitt tørke ut
når jeg har en slik fast beslutning?

Om blodet mitt skulle tørke ut
om slim og galle også tørker ut,
om kjøttet mitt også svinner hen,
så blir sinnet mitt desto klarere.
Da vil min oppmerksomhet, visdom
og konsentrasjon bli desto fastere.

Når jeg lever slik,
har jeg oppnådd den mest subtile følelse.
Sinnet mitt lengter ikke etter sansenytelser.
Se—slik kan man bli ren!

Sansenytelser er din første hær,
og misnøye er din andre.
Den tredje er sult og tørst,
og den fjerde er begjær.

Den femte er sløvhet og treghet,
og den sjette er feighet.
Den sjuende er forvirring,
og den åttende er nedlatenhet og stivsinn.

Vinning, respekt og berømmelse,
samt ry man ikke har fortjent,
det å opphøye seg selv
og fornedre andre,

dette er hæren din, Namuci,
dette er mørkets angrepsstyrke.
Bare en helt kan beseire den,
men vinner han, blir han lykkelig.

Jeg utfordrer deg, Màra!
Jeg våger gjerne livet i kampen!
Det er bedre for meg å dø i kamp
enn å leve etter et nederlag.

Noen filosofer og brahmaner
har ikke fordypet seg i dette.
De kjenner ikke den veien
som de med god oppførsel går.

Nå som jeg ser hæren omringer meg,
anført av Mara på sin stridselefant,
går jeg gjerne ut i striden.
Jeg vil ikke vike for denne utfordingen.

Denne hæren kan ikke overvinnes
av verden med alle dens guder.
Jeg skal knuse den med visdom,
slik jeg knuser en ubrent leirkrukke med en stein.

Med herredømme over mine tanker
og med veletablert oppmerksomhet
skal jeg vandre fra land til land
og undervise mange elever.

Besluttsomme og iherdige
vil de følge min undervisning.
De kommer ikke til å følge dine råd,
men gå dit hvor ingen sorger finnes.”

I sju år har jeg fulgt Mesteren
hakk i hæl, skritt for skritt.
Jeg har ikke funnet noen feil
ved den fullt oppvåknede og oppmerksomme.

“Kråka kretset rundt en stein (sa Mara)
fordi den så ut som en fettklump.
Den trodde den skulle finne noe mykt der,
noe som smakte søtt.

Men den måtte bare gi seg
for der fikk den ikke noe søtt i nebbet.
Vi må bare gi opp å angripe Gotama,
ellers går det med oss som med kråka.”

Ånden ble så nedslått og trist
at han mistet harpen fra armkroken.
Han ble så skuffet og lei seg
at han bare forsvant og ble borte.