En tekstsamling 3.3

Mahavagga—Det store kapitlet

God tale

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Der henvendte han seg til munkene, og sa:

“Munker!”

“Ja, Mester,” svarte de.

Mesteren sa:

“God tale har fire egenskaper, munker, som gjør at den ikke er dårlig, ikke fortjener kritikk og ikke kan klandres av de vise. Hvilke fire? Det er når en munk fører god tale, og ikke dårlig. Det er når han taler om det som er rett, ikke om det som er urett. Det er når han taler vennlig og ikke uvennlig. Og det er når en munk snakker sant og ikke lyver. Dette er de fire egenskapene som gjør at god tale ikke er dårlig, ikke fortjener kritikk og ikke kan klandres av de vise.”

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

“De gode sier at god tale er det beste.
Å tale rett og ikke urett er det andre.
Det tredje er å tale vennlig og ikke uvennlig.
Det fjerde er å tale sant og ikke lyve.”

Da reiste munken Vangisa seg, la kappen over den ene skulderen, hilste Mesteren med løftede hender med håndflatene lagt mot hverandre, og sa:

“Da kom jeg på noe, Mester.”

“Si hva du kom på, Vangisa,” sa Mesteren.

Vangisa roste Mesteren i hans nærvær med disse versene:

“Man bør tale slik
at man ikke plager seg selv
og heller ikke plager andre.
Slike ord er god tale.

Man bør tale vennlige ord
som andre blir glade for å høre.
Ord som ikke gjør andre vondt,
slike ord bør man tale.

Sanne ord kan ikke dø,
det er en evig lov.
Det sies at grunnlaget for alt som er godt,
er sannhet, velferd og rett.

De ordene den oppvåknede taler,
viser veien til nibbana og fred.
De gjør ende på alt som gjør vondt,
og dette er den beste tale.”