En tekstsamling 3.6

Mahavagga—Det store kapitlet

Samtalen med Sabhiya

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Da fikk den omvandrende filosofen Sabhiya noen spørsmål fra en ånd som tidligere hadde vært en slektning av ham, og ånden la til:

“Hvis en filosof eller brahman kan besvare disse spørsmålene, bør du følge ham og praktisere det opphøyde liv under ham, Sabhiya.”

Da Sabhiya hadde lært spørsmålene av ånden, gikk han til slike filosofer og brahmaner som var berømte og velkjente sektgrunnleggere og som mange hadde respekt for, slike som Purana Kassapa, Makkhali Gosala, Ajita med hårkappa, Pakudha Kaccayana, Sañjaya Belatthiputta og Nigantha Nataputta, og stilte dem disse spørsmålene. Men de klarte ikke å gi noen tilfredsstillende svar på spørsmålene. I stedet ble de sinte og irriterte og stilte Sabhiya en rekke motspørsmål.

Da Sabhiya så at de ikke kunne gi noen tilfredsstillende svar på spørsmålene han stilte, og at de i stedet ble sinte og irriterte og stilte ham motspørsmål, tenkte han at han like så godt kunne gi opp filosofien og heller bare hengi seg til nytelser.

Men så kom han til å tenke på at det var en han ennå ikke hadde spurt:

“Denne filosofen Gotama er jo også en berømt og velkjent sektgrunnlegger som mange har respekt for. Kanskje jeg skulle gå og stille ham disse spørsmålene?”

Videre tenkte han:

“Disse filosofene og brahmanene som er berømte og velkjente sektgrunnleggere og som mange har respekt for, slike som Purana Kassapa, Makkhali Gosala, Ajita med hårkappa, Pakudha Kaccayana, Sañjaya Belatthiputta og Nigantha Nataputta, de er gamle, modne og erfarnen, og har vært filosofer i lang tid. Likevel klarte de ikke å gi noen tilfredsstillende svar på spørsmålene. I stedet ble de sinte og irriterte og stilte en rekke motspørsmål. Derfor er det ikke sikkert at Gotama kan besvare spørsmålene mine, for han er ung, og det er ikke så lenge siden han forlot hjemmet og gikk ut i hjemløshet.”

Men så tenkte han:

“Man bør ikke forakte eller se ned på en filosof bare fordi han er ung. Selv om denne filosofen Gotama er ung, har han stor kraft og stor innflytelse. Så kanskje jeg likevel skulle gå og stille ham disse spørsmålene?”

Dermed ga Sabhiya seg på vandring mot Rajagaha, og da han kom dit, gikk han til Ekornforingsplassen i Bambuslunden. Han gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham snakket høflig med ham litt før han satte seg. Så sa han:

“Jeg kommer til deg i stor tvil
og usikkerhet, og vil gjerne stille deg noen spørsmål.
Jeg håper du kan gjøre ende på usikkerheten
og besvare spørsmålene mine
i rekkefølge og i samsvar med sannheten.”

Mesteren svarte:

“Du har kommet lang vei, Sabhiya,
for å stille meg disse spørsmålene.
Jeg skal gjøre ende på usikkerheten din
og besvare spørsmålene dine
i rekkefølge og i samsvar med sannheten.

Så spør meg om hva du vil,
Sabhiya. Jeg skal besvare spørsmålene dine
ett for ett og gjøre ende på usikkerheten din.”

Da tenkte den omvandrende filosofen Sabhiya:

“Det er sannelig vidunderlig! Filosofen Gotama gir meg her en mulighet som andre filosofer og brahmaner ikke ville gi meg!”

Glad, tilfreds og fornøyd stilte han Mesteren dette spørsmålet:

“Hva skal man oppnå for å kunne kalles munk?
Hva skal til for å kalles mild og temmet?
Hva skal til for å kalles oppvåknet?
Svar meg på dette, Mester!”

Mesteren svarte:

“Den som har vandret sin egen vei,
som har gått forbi tvilen og har nådd fram
til det endelige nibbana, som har sluppet taket
i tilblivelse og tilintetgjørelse, som har gjennomført treningen
og gjort slutt på nye tilblivelser, han er en munk.

Den som i alle situasjoner bevarer
sinnslikevekt og oppmerksomhet,
som ikke skader noen i verden,
en edel vandrer som har fulgt veien til ende,
en som ikke har et snev av arroganse, han er mild.

Den som har utviklet sansekontroll
både internt og overfor den ytre verden,
som har gjennomskuet både denne verden og den neste,
som rolig går døden i møte, han er temmet.

Den som fullstendig har gjennomskuet
alt begjær og alle teorier, og rolig vandrer videre
gjennom både tilblivelse og undergang,
som er renset og fri fra alle forurensninger,
som har nådd fram til avslutning på all tilblivelse,
han kan kalles oppvåknet.”

Da den omvandrende filosofen Sabhiya hørte Mesterens forklaringer, ble han glad, tilfreds og inspirert. Derfor stilte han Mesteren et nytt spørsmål:

“Hva skal man oppnå for å kunne kalles brahman?
Hva skal til for å kalles filosof og renvasket?
Hva skal til for å kalles en helt?
Svar meg på dette, Mester!”

Mesteren svarte:

“Den som har lagt alt ondt bak seg,
som er plettfri, med god konsentrasjon og et fast sinn,
som har lagt kretsløpet helt bak seg,
som er uten bånd, han kalles brahman.

Den som har fred med seg selv
og ikke tenker på godt eller ondt,
som er fri fra forurensninger
og som kjenner denne og den neste verden,
som har gått forbi tilblivelse og undergang,
han kan kalles en sann filosof.

Den som har vasket bort all ondskap,
både i seg selv og utvendig, i hele verden,
som ikke innbiller seg noe verken om guder eller mennesker,
han kan kalles renvasket.

Den som ikke krenker noen i verden,
som har brutt alle bånd og bindinger,
som ikke sitter fast i noe, men er fri,
han kan kalles en sann helt.”

Da den omvandrende filosofen Sabhiya hørte Mesterens forklaringer, ble han glad, tilfreds og inspirert. Derfor stilte han Mesteren et nytt spørsmål:

“Hvem vil de oppvåknede kalle en feltherre?
Hvem kan kalles god, og hvem kan kalles forstandig?
Hvem kan kalles en vismann?
Svar meg på dette, Mester!”

Mesteren svarte:

“Den som er seierherre på alle felt,
både himmelske, menneskelige og guddommelige,
som har fridd seg fra alle bånd på alle felt,
han kan kalles en feltherre.

Den som har overvunnet alle lyster,
både himmelske, menneskelige og guddommelige,
som har fridd seg fra alle lystenes bindinger,
han kan kalles god.

Den som har herredømme over alle sansefelt,
som har ren visdom både om det indre og det ytre,
som har lagt både lyst og mørkt bak seg,
han kalles en forstandig mann.

Den som kjenner både godt og vondt,
både innvendig og utvendig og i hele verden,
fortjener heder fra både guder og mennesker,
han har forlatt nettet og bindingene og er en vismann.”

Da den omvandrende filosofen Sabhiya hørte Mesterens forklaringer, ble han glad, tilfreds og inspirert. Derfor stilte han Mesteren et nytt spørsmål:

“Hva skal man oppnå for å kalles kunnskapsrik?
Hvem er velinformert og hvem er energisk?
Hvem kan omtales som en fullblodshest?
Svar meg på dette, Mester!”

Mesteren svarte:

“Den som har utforsket all kunnskap,
både filosofenes og brahmanenes kunnskaper,
som ikke binder seg lidenskapelig til noen kunnskap,
men har overskredet all kunnskap, kan kalles kunnskapsrik.

Den som har utforsket forestillinger om navn og form,
sykdommens røtter både utvendig og innvendig,
som har fridd seg fra alle bindinger til sykdommens røtter,
han kan kalles velinformert.

Den som vender seg bort fra alt som er ondt,
som energisk går forbi helvetes lidelser,
han kan kalles energisk
siden han er både klok og arbeidsom.

Han som har sprengt alle bånd,
både indre og ytre lenker,
som er fri fra alle lenker og bånd,
han kan omtales som en fullblodshest.”

Da den omvandrende filosofen Sabhiya hørte Mesterens forklaringer, ble han glad, tilfreds og inspirert. Derfor stilte han Mesteren et nytt spørsmål:

“Hva skal til for å kalles lærd?
Hvem kalles edel og hvem har god oppførsel?
Hva skal til for å kalles en omvandrende filosof?
Svar meg på dette, Mester!”

Mesteren svarte:

“Den som har hørt all verdens læresetninger
og som virkelig har forstått dem,
som kjenner både det som kan klandres
og det som er uklanderlig,
som mestrer lærdommen og som er fri
for all usikkerhet og uvisshet,
som ikke lar seg forstyrre av noe,
han kan kalles lærd.

Den som har skåret over latente tendenser,
som vet at han ikke blir født igjen,
som har fjernet gjørmen, den trefoldige persepsjon,
som ikke har noen vrangforestillinger,
han kan kalles edel.

Den som vet å oppføre seg riktig,
som alltid er god og som kjenner læren,
som ikke binder seg til noe,
men har sinnet rettet mot frigjøring,
som ikke føler noen motvilje,
han har god oppførsel.

Den som unngår alle handlinger
som gir vonde resultater, det være seg
oppe, nede, på tvers eller i midten,
som vandrer i visdom, og som avviser
inntrykk og tanker som bare fører til
innbilninger, hovmot, grådighet og sinne,
han kan kalles en omvandrende filosof som har nådd målet.”

Da den omvandrende filosofen Sabhiya hadde hørt Mesterens forklaringer, ble han glad, tilfreds og inspirert. Han reiste seg begeistret fra plassen sin, la kappen over den ene skulderen, la håndflatene mot hverandre og løftet dem i hilsen. Så hyllet han Mesteren i hans nærvær med disse versene:

“Du med den dype visdom!
Du har krysset den mørke floden
og gjendrevet de sekstitre feilaktige teoriene
som filosofene prediker ut fra konvensjoner
og feilaktige identifikasjoner.

Du har gått til enden av lidelse
og du har gått forbi den.
Du er en arahant, du er fullkomment oppvåknet.
Jeg tror du har gjort slutt på alle negative tendenser i sinnet.
Du stråler av innsikt og dyp visdom.
Du har gjort slutt på lidelser,
du har ledet meg over floden.

Da du forsto min tvil,
førte du meg bort fra uvissheten.
Jeg bøyer meg for deg!
Du har vandret visdommens vei til ende,
du solens milde og gavmilde slektning!

Det jeg tidligere tvilte på,
har den seende forklart for meg.
Du er virkelig en fullt oppvåknet vismann!
For deg finnes ingen hindringer.

Du har knust og tilintetgjort
alle bekymringer.
Du er kjølig og har full selvkontroll,
du fast og har din styrke i sannheten.

Når du taler, du helt over helter,
du, den største helt av dem alle,
da blir alle gudene glade,
både nàradaer og pabbataer.

Jeg hyller deg, du fremste blant mennesker,
jeg hyller deg, du største blant mennesker!
Det finnes ingen som er din like
i hele verden med alle dens guder!

Du er vismannen som har beseiret Màra!
Du som selv har skåret over negative tendenser,
du som selv har krysset strømmen,
hjelper andre til å krysse den.

Du har overvunnet bindingene,
du har knust sinnets forurensninger,
som en løve går du stolt
uten frykt og bekymringer.

Verken godt eller ondt kleber seg til deg,
slik vanndråpen heller ikke kleber seg til en lotusblomst.
Strekk fram føttene, du helt, slik at
Sabhiya kan berøre dem med sin panne!”

Så kastet Sabhiya seg for Mesterens føtter, berørte dem med pannen sin og sa:

“Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt i deg, Mester, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, Mester.”

“Hvis de som kommer fra andre sekter skal ha en prøvetid på fire måneder, da venter jeg gjerne fire år, Mester. La munkene gi meg utgang og opptak hvis de er tilfreds med meg etter fire år.”

Den omvandrende filosofen Sabhiya fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Sabhiya seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Sabhiya en arahant.