En tekstsamling 3.7

Mahavagga—Det store kapitlet

Samtalen med Sela

Slik har jeg hørt det:

En gang da var Mesteren var på vandring i Anguttarapa sammen med tolv hundre og femti munker, kom han til byen Apana. Keniya, en asket med floket hår, fikk høre følgende:

“Det sies at filosofen Gotama, som er gått ut fra Sakya-klanen, er på vandring i Aïguttaràpa sammen med tolv hundre og femti munker, og nå er han kommet til byen Apana. Det sies at han i sannhet er en arahant, en Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig,—og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer det rene, opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike arahanter.”

Asketen Keniya gikk bort til Mesteren, pratet høflig med ham en stund og satte seg ned ved siden av ham. Mens de satt der, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte Mesteren ham med ord om læren. Etter dette sa asketen Keniya:

“La meg invitere deg og alle munkene til å komme og spise hos meg i morgen, Gotama.”

Mesteren svarte:

“Men det er mange munker her, Keniya. Det er tolv hundre og femti munker. Og du er jo tilhenger av brahmanene.”

Men Keniya sa:

“Selv om det er så mange som tolv hundre og femti munker, og selv om jeg er tilhenger av brahmanene, vil jeg likevel invitere deg og alle munkene til å komme og spise hos meg i morgen, Gotama.”

Mesteren gjentok:

“Men det er mange munker her, Keniya. Det er tolv hundre og femti munker. Og du er jo tilhenger av brahmanene.”

Men Keniya sa som forrige gang:

“Selv om det er så mange som tolv hundre og femti munker, og selv om jeg er tilhenger av brahmanene, vil jeg likevel invitere deg og alle munkene til å komme og spise hos meg i morgen, Gotama.”

Da samtykket Mesteren i taushet. Da asketen Keniya så at Mesteren ga sitt samtykke, reiste han seg og gikk til stedet der han bodde. Der henvendte han seg til slekt og venner og sa:

“Hør her, kjære slekt og venner! Jeg har invitert Gotama med alle munkene hans til å komme og spise frokost hos meg i morgen. Vil dere hjelpe meg med dette?”

“Ja, det skal vi gjøre,” svarte de. Dermed begynte noen å grave kokegroper, noen begynte å hogge ved, noen begynte å vaske boller, noen stilte opp store krukker til å ha vann i og noen gjorde klar sitteplasser. Keniya selv satte opp en blomsterpaviljong.

På den tiden bodde brahmanen Sela i Apana. Han var lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjente han ut og inn, og kunne forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kunne analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og var fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hørte til. Han hadde også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann. Tre hundre unge brahmaner var hans elever, og asketen Keniya var også en av tilhengerne hans.

Sammen med de tre hundre elevene sine var brahmanen ute og spaserte, og han kom forbi stedet der asketen Keniya bodde. Der fikk han se at noen gravde kokegroper, noen hogg ved, noen vasket boller, noen stilte opp store krukker til å ha vann i, noen gjorde klar sitteplasser og Keniya selv satte opp en blomsterpaviljong.

“Skal dere ha bryllup her?” spurte han. “Eller forbereder dere en stor offerseremoni? Eller har dere invitert kong Seniya Bimbisàra av Magadha med hele hans hær til frokost i morgen?”

“Nei, vi skal ikke holde bryllup her, Sela. Vi forbereder ikke noen stor offerseremoni, og vi har heller ikke invitert kong Seniya Bimbisàra med hele hans hær til frokost i morgen. Men det sies at filosofen Gotama, som er gått ut fra Sakya-klanen, er på vandring i Aïguttaràpa sammen med tolv hundre og femti munker, og nå er han kommet til byen Apana. Det sies at han i sannhet er en arahant, en Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester—en buddha. Det er han jeg har invitert, sammen med alle munkene, til frokost i morgen.”

“Sier du ‘buddha', Keniya?”

“Ja, jeg sier ‘buddha, Sela.”

“Sier du ‘buddha', Keniya?”

“Ja, jeg sier ‘buddha, Sela.”

Da tenkte brahmanen Sela:

“Det er ikke ofte vi hører om en buddha! I våre tekster har vi overlevert trettito kjennetegn på en stor mann. Den som er utstyrt med disse kjennetegnene blir ett av to, og intet annet: Hvis han blir boende hjemme, blir han en rettmessig konge som hersker over hele verden. Som rettmessig konge styrer han over de fire verdenshjørner, og ved hjelp av de sju verdiene står hans velde urokkelig fast i alle land. Og dette er de sju verdiene hans: Det verdifulle hjul, den verdifulle elefant, den verdifulle hest, den verdifulle juvel, den verdifulle kvinne, den verdifulle skattmester og den verdifulle rådgiver. Mer enn tusen sønner får han, og alle er staselige helter som knuser fiendehærene. Hele vår havomkranste jord overvinner han med lovlige midler og ikke med vold og makt, og gjør den til sitt hjem. Men hvis han forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten, blir han en arahant, en Mester som våkner fullt og helt ved egen hjelp, en som løfter sløret fra verden.”

Og han sa:

“Hvor er Gotama nå, Keniya? Hvor er arahanten, Mesteren som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd?”

Keniya grep den høyre armen hans og sa:

“Han er der borte ved den mørke skogsranden, Sela.”

Da ga brahmanen Sela seg på vei bortover mot Mesteren sammen med de tre hundre elevene sine. Og han sa til dem:

“Gå stille, mine herrer, og sett føttene forsiktig på marken! En Mester ferdes alene som løven og er ikke lett å komme innpå. Hvis jeg kommer i snakk med Gotama, så ikke avbryt oss, mine herrer, men vent til vi er ferdige med samtalen.”

Så gikk brahmanen Sela bort til Mesteren, hilste høflig og snakket litt med ham før han satte seg ned ved siden av ham. Deretter så han etter på Mesterens kropp om han kunne se de trettito kjennetegn på en stor mann. Han fikk øye på de fleste, det var bare to som manglet. Han kunne ikke se det skjulte kjønnslemmet og lengden på tunga. Derfor var han usikker og full av tvil når det gjaldt disse, så han kunne ikke bestemme seg og bli fornøyd. Dette forsto Mesteren, og ved hjelp av sine spesielle evner gjorde han så Sela kunne se det på ham som var skjult. Deretter strakte Mesteren ut tunga, så han berørte og slikket begge øreflippene og begge neseborene, og han dekket hele panna med tunga si.

Da tenkte brahmanen Sela:

“Filosofen Gotama har sannelig alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen! Men jeg vet likevel ikke om han er en fullkomment oppvåknet—en buddha—eller ikke. Men jeg har hørt gamle brahmaner og deres lærere igjen si at slike som er arahanter og har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd, avslører seg når man roser dem. Så kanskje jeg skulle rose ham opp i ansiktet med noen passende vers?”

Høyt sa han:

“Kroppen din er fullkommen, Mester!
Strålende velskapt og vakker.
Huden din er gyllen, tennene
perlehvite, du kraftfulle!

Du bærer alle kjennetegn
på å være en velskapt mann—
og at du er en stor mann, synes
godt på hele din skikkelse!

Med klare øyne, vakkert ansikt
og rank og majestetisk kropp
stråler du som selve solen
midt mellom alle munkene.

Du som er så vakker å se på,
du med hud som skinner som gull!
Hvorfor søker du inn i deg selv?
Hvorfor munk, med slik en skjønnhet?

Konge skulle du vært, eller keiser!
En mektig stridsmann, en tapper helt!
Du skulle erobre all verdens hjørner,
herske over hele India!

Adelsmenn, fyrster og høvdinger
er alle dine vasaller—
kongers konge, alle folks herre!
Grip herredømmet, Gotama!”

Mesteren svarte:

“Konge er jeg i sannhet, Sela—
konge av læren, den største.
Jeg har satt i gang lærens hjul,
det ruller og lar seg aldri snu.”

Sela sa:

“Du sier du er fullkomment våken
og konge av læren, den største—
du har satt i gang lærens hjul!
Dette sier du, Gotama.

Hvem er i så fall din fremste mann?
Hvem får arven etter Mesteren?
Hvem skal rulle hjulet videre,
det lærens hjul du satte i gang?”

Mesteren sa:

“Hjulet som ruller uten stans,
satt i bevegelse av min hånd,
skal Sariputta rulle videre—
dette er bestemt av Den Våkne.

Det som skal forstås er forstått,
det som skal oppnås er oppnådd.
Det en bør fri seg fra er jeg kvitt—
derfor er jeg en buddha, brahman!

Fordriv den tvilen du har til meg,
ha tillit, brahman! Vanskelig
er det å oppnå det gode synet
av en våken—det skjer ikke ofte!

En som i sannhet er våken
er sjelden å se, brahman: Men jeg
er en av dem! Uforlignelig!
En som trekker ut lidelsens pil.

Jeg har nådd den høyeste tind,
er uten like, knuser Mara:
jeg beseirer alle fiender,
frykter ingenting i min lykke.”

Sela sa til brahmanene:

“Hør, mine herrer! Lytt til hans ord,
han som ser alle ting slik de er,
som trakk ut pilen, den store helt
som brøler lik en løve i skogen!

Han er blitt som Brahma,
er uten like, knuser Mara!
Hvem blir ikke overbevist,
selv om han er av ringe opphav?

Den som ønsker det, kan følge meg,
og den som ikke vil det, kan gå:
Jeg vil la meg ordinere
her hos denne sanne vismann.”

Brahmanene svarte:

“Hvis Den Fullkomment Våknes orden
behager deg herre, vil også vi
la oss ordinere i dag
hos den strålende, sanne vismann!”

Sela sa:

“Se de tre hundre brahmaner!
Med bøyde hoder ber de høflig:
La oss få vandre den edle vei
sammen med deg, du Mester!”

Mesteren svarte:

“Den edle vei er godt forklart:
du finner den—og når målet raskt!
Å gå ut som munk er fruktbart
for den som trener iherdig.”

Både brahmanen Sela og følget hans fikk utgang og opptak av Mesteren.

Da daggryet nærmet seg, lot asketen Keniya sette fram all slags mat av beste sort hjemme hos seg selv. Så sendte han bud til Mesteren:

‘Tiden er inne, Gotama, maten er klar.'

Dette var om morgenen, og Mesteren, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til kongens bolig sammen med alle munkene. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og asketen Keniya serverte ham egenhendig og forsynte både ham og de andre munkene med all slags god mat. Da Mesteren var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok Keniya et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham. Mesteren takket for maten med disse versene:

“Ildofferet er den fremste ofring,
sàvitti er det fremste versemålet.
Kongen er fremst blant mennesker,
og havet er størst av vannene.

Månen er fremst blant stjernene,
solen har det kraftigste lys.
Munkordenen gir best resultater
for den som ønsker å gi gaver.”

Da Mesteren hadde takket asketen Keniya for maten med disse versene, reiste han seg og gikk.

Deretter trakk Sela og følget hans seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte de den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. De innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto de fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Sela og hans følgesvenner å regne som arahanter.

Deretter gikk Sela sammen med sine følgesvenner bort til Mesteren. Han la kappen over den ene skulderen og løftet hendene med håndflatene mot hverandre og uttalte disse versene:

“Nå er det åtte dager siden vi
tok tilflukt i deg, du som ser!
I sju døgn har vi trent etter din veiledning.
Du er oppvåknet, du er vår lærer.

Du er vismannen som har beseiret Mara!
Du som selv har skåret over negative tendenser,
du som selv har krysset strømmen,
hjelper andre til å krysse den.

Du har overvunnet bindingene,
du har knust sinnets forurensninger,
som en løve går du stolt
uten frykt og bekymringer.

Disse tre hundre munkene
som står her, hilser deg!
Strekk fram føttene, du helt,
og la heltene hilse sin lærer!”